Du leser:
Generasjon prestasjon

Generasjon prestasjon

Avatar photo

Vi lever midt i en prestasjonskultur. Det handler om å bli sett, hørt, lagt merke til, og helst skal vi være flinke i alt. De som lider mest under dette, er dagens ungdommer.

Generasjon prestasjon blir de kalt, de som vokser opp som unge mennesker i Norge i dag. Presset de blir møtt med, fra media og jevnaldrende, har vokst radikalt de siste årene. Norge har blitt et av de landene i verden med best tilgang til teknologi – ikke bare i industri og arbeidsliv, men for barn og voksne flest.

Gjør vi noe ekstra gøy, legger vi det ut.

Norske ungdommer har hele verden rett i lomma. Med et tastetrykk har de tilgang til tusen stemmer som roper om hvordan de skal oppnå det perfekte livet, om hvordan de har alle muligheter foran seg – at det er deres ansvar å gripe muligheten. Det er ikke godt nok å være grei nok, de må være gode og vellykket – i alt. De bør ha gode karakterer, slik at de kan få spennende, innovative jobber som gir god karriere og lønn. De må ha et rikt sosialt liv. De må trene, være sunne, spise riktig, være tynne nok eller definerte nok eller store nok… Å være tenåring under ombygging fra barn til voksen er i utgangspunktet ikke enkelt. Men dagens press om vellykkethet på alle områder i livet gjør oppgaven langt vanskeligere.

YOLO (You only live online)

Gjennom blant annet Facebook, Snapchat og Instagram har det åpnet seg helt nye muligheter til å presentere en polert og vellykket utgave av seg selv. For en ung generasjon som er i konstant behov av bekreftelse, sosial tilhørighet og anerkjennelse kan dette være utfordrende.

Basert på Bibelens verdier kan vi bygge en motkultur.

Da jeg var 13 år, hadde jeg i all hovedsak to muligheter for eksponering av mitt liv. Den ene var via real life, og var ferdig i det øyeblikket jeg sa hadet til klassekameratene på vei hjem fra skolen. Den andre muligheten var via MSN eller SMS. Der hadde jeg ikke akkurat de største mulighetene for pynting og glasering av livet, bortsett fra å skryte av at jeg hadde hørt på kulere musikk enn jeg egentlig hadde.

I dag er mulighetene uendelige. Et bilde kan publiseres i samme øyeblikk som det blir tatt, og alt som kan fremme prosjektet «se så flink/sporty/kul/sosial/morsom jeg er!» legges ut. Gjør vi noe ekstra gøy, legger vi det ut. Har vi trent, legger vi det ut. Vi danderer frokostblandingen vår før vi spiser den, legger et tørkle sånn halvveis fint over et nystekt brød, før vi tar bilde av det – og deretter kan vi spise. Snapchat-storyen er full av «tilfeldige» øyeblikk fra lørdagskvelden, men den får allikevel frem budskapet: «Se på meg, jeg har et interessant liv sammen med mange kule venner!» Målet er ikke bare å ha det gøy, det er like viktig å vise omverden det samme.

Samtidig sitter usikre ungdommer og scroller på mobilen sin. Og ser på alle flotte antrekk, stramme mager, innbydende frokoster og sosiale møtepunkt som legges ut. De måler sine egne antall likes mot andres. Tenker på sin egen lørdagskveld – hvorfor ble ikke jeg invitert?

Tenk om «generasjon prestasjon» kunne byttes ut med «generasjon relasjon».

Treningsidoler legger ut bilder av egen kropp til tusenvis av unge følgere. De har ofte et usunt forhold til både trening og mat, som ingen unge burde prøve å kopiere, men bildene er også tatt i en nøye gjennomtenkt vinkel, slik at rumpa virker større, magen mer definert og «thigh gapet» bredere. Resultatet er at unge jenter står og måler seg i speilet, ser sin egen tilkortkommenhet og tenker at «dette er normalen, det er slik jeg burde være». De vet ikke at bildet de ser er en usannhet, en retusjert fremstilling av noe som i utgangspunktet tilhører det ekstreme, ikke det normale.

Problemet med sammenligningen er at den ofte følges opp av en svært lite konstruktiv «løsning» på hvorfor ens liv ikke matcher det man sammenligner seg med. «Jeg må spise litt mindre, da kan jeg se slik ut!» «Jeg må få litt bedre karakterer, da kan jeg få like mye status!» eller «Jeg må kjøpe den veska, da får jeg tilhørighet hos de andre» kan være løsningsforslag som virker både sanne, og nødvendige. Det er ikke rart at vi leser om stadig flere unge gutter og jenter som utvikler spiseforstyrrelser, depresjon og utmattelsessyndrom. For en slik kultur av press og sammenligning får konsekvenser.

Det er på tross av våre prestasjoner at han elsker oss.

Gjennom seriene «Psykt perfekt» og «Jeg mot meg» har vi på TV kunnet følge ungdommer med psykiske utfordringer. Selv om ungdommene i «Jeg mot meg» har mer alvorlige diagnoser enn i førstnevnte serie, er det stress og angst som går igjen som problem hos de fleste. Spise– og treningsforstyrrelser, for strenge krav, fulle timeplaner, ambisjoner om toppkarakterer i alle fag. Følelsen av å ikke nå opp – eller å falle utenfor – er med på å gjøre hverdagen uutholdelig for disse ungdommene. I følge NRK har så mye som 20 prosent av dagens barn og unge en mental plage som gjør livet vanskelig å takle. En tid i livet som skal være bekymringsløs, full av livsgnist og genuin glede, føles for mange som et hav av krav, for stort til å takle.

Guds ord gir trygg grunn

Midt i alt dette har Gud sagt at Hans ord skal være vår rettesnor og vårt utgangspunkt. Og der kan vi lese om en Gud som møter oss med sin nåde (Rom 3,24; Ef 2,8; 2 Tim 1,9). Hos han trenger vi ikke prestere noe som helst – for det er på tross av våre prestasjoner at han elsker oss. Til Han kan vi komme akkurat slik vi er. Vårt utgangspunkt for hvordan vi ser på oss selv, er hvordan han ser på oss.

I dagens samfunn, og særlig for dagens ungdommer, er det viktigere enn noen gang å vite hvor vi har vår identitet. Hva er det som styrer vår opplevelse av oss selv, om vi er vellykket, lykkelige eller vakre? Er det antall likes på et bilde, er det at du klarte målet ditt om et visst antall treningsøkter i uka? Er det karakterkortet?

Forankre identiteten din i Jesus, og ikke i evnen til å mestre et utopisk liv.

Eller er det vissheten om at du er unik og skapt på underfullt vis? (Sal 139,14). At du er Guds skaperverk, som Han er fornøyd med? Bibelen snakker om å bygge livet på den riktige grunnvollen: Jesus (1 Kor 3,10-11). Også ditt selvbilde, og din identitet, må bygges på dette, slik at den står støtt under alle forhold. Guds ord om deg er en stødig grunnvoll.

Andres meninger om deg, dine prestasjoner, utseendet ditt, populariteten din – er ikke det. Disse tingene kan, og vil mest sannsynlig endre seg, eller kanskje til og med falle sammen. Forankre identiteten din i Jesus, og ikke i evnen til å mestre et utopisk liv.

Skap en Jesuskultur!

Det er avgjørende å ha identiteten sin forankret på rett sted, men fellesskapet vi omgir oss med, spiller også inn på hvordan vi ser på oss selv. Gjennom hele Bibelen ser vi hvordan Gud har tenkt at Hans folk, menigheten, skal vise verden hvem Gud er gjennom måten de lever på.

Basert på Bibelens verdier kan vi bygge en motkultur til prestasjons– og sammenligningskulturen som preger så mange i Norge i dag. Vi kan være bærere av en Jesuskultur! I en slik kultur løfter vi frem andre, i stedet for å fortelle om hvor flinke vi selv er (Rom 12,10). Vi har ikke behov for at andre får vite om alt det gode vi har gjort, eller å jakte på likes på fine bilder for å føle oss vellykket – vi har nok med anerkjennelsen fra Gud (Matt 6, 1–4). I en slik kultur blir alle inkludert, og det er ingen som føler seg for lite morsom/pen/smart/interessant til å få være med.

Vi lever åpne liv, der det er naturlig å snakke ekte og ærlig med andre. Derfor kan vi hjelpe hverandre når stress, bekymring eller negative tanker dukker opp, til å snakke sant om oss selv, og til å la Guds ord være avgjørende.

Les også

Flytt fokuset utover

Jeg kom over en artikkel som omhandlet de tidligere nevnte dokumentarene om ungdommers psykiske utfordringer og problemstillingene de slet med. Artikkelforfatteren kommenterte en dokumentar om bibelskoleelever fra Acta Bibelskole, og hadde oppdaget noe spennende:

«Interessant nok var dokumentarserien Guds lærlinger, som hadde premiere på NRK i påsken, befriende tom for disse problemstillingene. Serien handler om samme generasjon, men dette er unge mennesker med et større prosjekt enn å «finne seg sjøl», som flere av samtalesesjonene i «Jeg mot meg» handler om. Det bibelskoleelevene kanskje kan lære oss, er at det kan være sunt å vende seg ut mot andre i stedet for bare gå inn i seg selv.»

Hun har et viktig poeng. Og hør meg riktig – jeg mener ikke at psykiske utfordringer forsvinner av å slutte å tenke på seg selv. Men tendensen i samfunnet er at den unge generasjonen er innoverfokusert, og opptatt av sitt eget liv og sin egen fremstilling i forhold til andre. Jesus sa til oss at vi skulle gå ut og elske verden, og gjøre mennesker til disipler. Han hadde aldri ment at vi skulle bruke tiden vår til å kun pleie vårt eget selv, våre egne behov og ambisjoner.

Generasjon relasjon

Vårt samfunn trenger et alternativ til nåtidens fokus på individet og dets jag etter det perfekte liv. Tenk om «generasjon prestasjon» kunne byttes ut med «generasjon relasjon». En generasjon av unge mennesker med en så sterk relasjon til vår Skaper at det er den som avgjør hvordan vi ser på oss selv og andre. Som gjør at vi er trygge i hvem vi er, fri fra behovet av andres anerkjennelse. Som gjør oss så fulle av Guds kjærlighet at fokuset blir flyttet fra våre egne problemer – til hvordan vi kan bety noe for andre.

Vi kan ha et fellesskap som blir et vitnesbyrd til verden.

Tenk om vi kunne se en generasjon med relasjoner til andre som ikke baserer seg på sammenligning og status – men på kjærlighet, åpenhet, romslighet og aksept. Verden rundt – klassekamerater, venner, kollegaer – lengter etter slike fellesskap.

Men la oss starte i menigheten. Vi er ikke immune mot å ubevisst gi etter for en sammenlignings– og prestasjonskultur i miljøene våre. Kanskje ikke i form av kroppspress, kjøpepress og karakterer, Men av andre ting som synlighet, evner, kapasitet, status og posisjoner. I en menighet med et tydelig oppdrag og klar visjon, er det lett å få en motivasjon basert på feil grunnlag, og vi kan begynne å måle oss mot de andre, i stedet for å ha blikket rettet mot Jesus.

Så la oss først og fremst sørge for at relasjonen til våre søsken og Gud er basert på oppriktighet og genuin kjærlighet. Slik vil sammenligning, selvhevdelse, prestasjonskrav og selvopptatthet få minimalt med grobunn, og vi kan ha et fellesskap som blir et vitnesbyrd til verden rundt oss om hvilken fantastisk Gud vi har.

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: At dere har kjærlighet til hverandre.».

(Joh 13,35)

(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net og ble opprinnelig publisert i FOLK 3/2016).

Se kommentarer (0)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!