Tine Suman Hodne var 17 år da hun gikk til forbønn for første gang en lørdagskveld på en «gospel-leir» på Karmøy. Det kom til å få enorme konsekvenser for livet hennes.
Tine tar oss direkte med inn i historien om da hun hadde blitt med koret hun sang i på en kristen leir. Hun beskriver hvordan stemningen var mot slutten av kveldsmøtet. Mange ba, gråt og holdt rundt hverandre, og de som sto rundt henne lovpriste Jesus.
– Det var et typisk «leir-møte». Jeg observerte det som skjedde og konkluderte med at de andre forsto noe som ikke jeg forsto. Det vi holdt på med stakk dypere hos de andre enn hos meg, forteller hun.
Tine var lite kjent med kristen tro på dette tidspunktet. Hun ble adoptert fra India som baby og har vokst opp i en «typisk norsk» familie.
– Foreldrene mine har ingen uttalt gudstro. Pappa er medlem av Human-Etisk Forbund og mamma kan jeg huske at var innom kirken en sjelden gang i forbindelse med høytider. Jeg hadde hørt noe om Noas ark og visste at de to første menneskene var Adam og Eva, men det stoppet der. Det jeg opplevde på Karmøy var helt nytt for meg.
Tine kjente veldig på at hun ønsket å forstå mer. Til slutt gikk hun fram til forbønn.
– Jeg sa det som det var til han som skulle be for meg, at dette var nytt og ukjent for min del. Nå husker jeg ikke nøyaktig hvilke ord han brukte, men han ba i hvert fall om at Gud skulle vise seg for meg på en måte som jeg forsto. Resten av kvelden ventet jeg på et tegn fra Gud, men det skjedde ingen ting.
En tordenstemme
Neste dag var det en stor gospel-konsert, og Tine var fremdeles veldig «på». Hun kikket stadig rundt seg etter et tydelig signal fra Gud. Hun ventet og ventet.
– Som avslutning på konserten sang vi «Velsignelsen», og helt mot slutten, akkurat idet sangen modulerte og ble lysere, skjedde det. Plutselig var det som om Gud åpnet himmelen for meg, og jeg hørte en stemme som sa: «Tine, jeg finnes, tro på meg!» Det var en hørbar stemme, og det var som om det som ble sagt hadde mange utropstegn bak seg. Jeg begynte å hylgrine, forteller Tine.
Det tok en stund før hun ble klar over at opplevelsen var ganske unik. I begynnelsen syntes hun det var det litt problematisk at det ikke skjedde igjen fordi hun hadde mange spørsmål. Den hørbare stemmen uteble.
– Jeg hadde bestemt meg for å bli en kristen og lurte på hvordan det ville se ut. Jeg hadde ingen kristne venner eller noe kristent miljø, bortsett fra koret, men der handlet det mest om sang, og vi var ikke så mye sammen utenom øvelsene, forteller hun.
Det tok omtrent et år før hun fortalte til noen hva hun hadde opplevd. Da hadde hun søkt seg inn på en folkehøgskole. Valget falt på denne skolen ettersom det var musikklinje der, men også fordi skolen var drevet av en kristen organisasjon. Kanskje hun kunne finne noen troende venner og flere svar her?
Rom for henne
– I løpet av året på Gjøvik fikk jeg mange venner. Jeg satt stadig og studerte dem for å lære mer om hva det ville si å være kristen. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg skjønte at jeg også kunne gå direkte til Bibelen for å finne svar.
I nærheten av skolen lå det en kirke, og en dag kom presten derfra på besøk til folkehøgskolen. Han hadde skrevet et forord i en ny utgave av Det nye testamentet, og sa til elevene at alle som leste forordet innen en uke skulle få en gratis bibel. Det så Tine som en god mulighet.
– Jeg leste både forordet og hele resten av boka. På det tidspunktet hadde jeg ingen egen bibel og så godt som null kunnskap om hva det hele dreide seg om.
Mens hun leste, begynte hun å forstå hvor mange forskjellige typer mennesker som har vært kristne opp gjennom historien, og oppdaget at svært ulike folk har blitt tatt imot av Jesus. Hun innså at det var rom for henne også.
– Hele tiden tenkte jeg: «Dette må jeg lære meg, for det er jo dette jeg skal tro på!» Jeg tvilte ikke på at det var sant. Og når jeg støtte på noe som jeg ikke forsto, kunne jeg nå snakke med venner om det. Det var veldig trygt og godt å ha noen jeg kunne spørre.
Å bygge en tro som varer
Troen må være bygget på Guds Ord, og det som står i Bibelen må være vårt fundament også om livet skulle oppleves vondt og dagene er vanskelig å takle. Mange får opplevelser med Gud, for eksempel på en leir, slik som jeg, men det er viktig å ikke basere troen på følelser.
– Jeg sa aldri rett ut til foreldrene mine at jeg var blitt en kristen, men de skjønte det nok gradvis. Valget om å studere musikk, menighet og ledelse ved en kristen høgskole, og engasjementet som jeg etterhvert fikk i Frelsesarmeen, sendte tydelige signaler.
– Det er fremdeles veldig fremmed for dem og en del av meg som de ikke forstår.
Nå er hun ansatt som ungdomspastor i Frelsesarmeen.
– Troen må være bygget på Guds Ord, og det som står i Bibelen må være vårt fundament også om livet skulle oppleves vondt og dagene er vanskelig å takle. Mange får opplevelser med Gud, for eksempel på en leir, slik som jeg, men det er viktig å ikke basere troen på følelser. Jeg forteller for eksempel ungdommene at jeg tidvis har syntes det har vært vanskelig å være kristen hjemme hos mamma og pappa. Det å være kristen gjør ikke at vi unngår alt som er kjipt, for livet innebærer masse som er vondt, men da er det godt å vite at det finnes én som kan trøste deg og hjelpe deg å bære det, én du til og med kan rope og klage til. Gud vil ikke bare høre våre «halleluja». Det finnes jo til og med en egen klagebok i Bibelen, og det var ikke tilfeldig fra Guds side at den ble tatt med, sier hun.
Troshistorier
I høst har hun invitert en rekke voksne kristne til å fortelle troshistorien sin til ungdommene i Frelsesarmeen. Taleserien har hun valgt å kalle «WHY?» Folk i ulike aldre kommer for å fortelle de unge hvorfor de selv tror på Jesus og hvorfor de er med i Frelsesarmeen. De deler også sine tanker rundt hva som kan være vanskelige sider ved troslivet. Målet er at de unge skal beholde troen også når livet byr på utfordringer og vanskeligheter.
Livet som ungdomspastor er travelt, spesielt når man er gift, har to små gutter og i tillegg driver tre sangkor og ulike babysang grupper utenom.
– Jeg tror at jeg er kalt til det, det blir som en indre motor. Dessuten liker jeg kjempegodt å være ute blant folk, avslutter Tine.
Denne teksten ble først publisert i JK Magasinet og er publisert med tillatelse.
