Ryktene om Marianne Eide nådde oss allerede for flere år siden. Vi har hørt om «talkshow» og teamturer, om bønn og frimodighet og etter hvert også om en podcast. Nå har vi endelig fått møte denne sagnomsuste damen.
Allerede før vi setter oss ned har Marianne både laget «insta-stories», tatt bilder og pumpet fotografen for råd til sosiale medier. Hun er målrettet og lar tydeligvis ingen muligheter gå til spille.
– Jeg er en type som gjerne ber om både hjelp og tilbakemeldinger, og som stadig er på jakt etter hvordan jeg kan utvikle og maksimere det jeg driver med. Det er bare en «drive» jeg har, forklarer hun med stort engasjement før hun setter seg ned i kafésofaen med en cappuccino foran seg.
– Dette er forresten typisk meg, sier hun og peker på kaffen, før hun tar en fornøyd slurk.
«Søndagsskolebanden»
Kontrasten kunne knapt vært større enn fra urbane Tøyen, der Marianne nå bor alene, til bygda Eikelandsosen utenfor Bergen, der hun vokste opp i en familie på syv.
– Det var utrolig landlig og idyllisk, beskriver Marianne, og forteller at barndomshjemmet lå oppe på en liten haug slik at de kunne se utover både bygda og fjorden.
Familien Eide var trofaste på bedehuset i bygda, og for Marianne fikk barne- og ungdomsleirene en spesielt stor betydning. Der fikk hun både sitt første, sterke møte med Gud, og der ble både hun og flere av vennene hennes fylt med en «bønnenød» for skolen og en frimodighet til å fortelle om Jesus.
– Etter en stund ble vi bare omtalt som «søndagsskolebanden», forteller hun smilende
Da Marianne flyttet til Bergen som student ble hun på «gudfeldig» vis koblet med en kvinne som ble veldig viktig for henne.
– Hun lærte meg å leve tett på Gud i hverdagen og å lytte til hans stemme. Hun ble som en åndelig mor.
Marianne fortsatte studiene i Stavanger, og begynte etterhvert også å jobbe på en institusjon der. Hun hadde flere kristne kolleger som levde på en måte som tiltrakk henne. De var radikale og modige, og hun så at måten de regnet med Gud på i hverdagen også hadde en positiv effekt på ikke-kristne kollegaer.
En viktig justering
Til tross for alt som var godt opplevde Marianne at livet gikk mye opp og ned. Hun merket at hun tilla andre menneskers meninger om henne stor vekt. Hun strakk seg langt for å gjøre folk fornøyde, og ble etter hvert både sliten og tappet.
– Jeg skjønte at jeg måtte ta noen grep, og meldte meg blant annet på et kurs som ut fra bibelske sannheter forklarer hvilke oppbygde «murer» på innsiden som kan hindre oss i å leve livet til det fulle.
I løpet av undervisningsuken hadde hun en lang tid alene i stillhet.
– Under denne tiden forsto jeg at jeg hadde begynt å lytte mer til menneskers meninger om meg enn til sannhetene i Guds Ord. Jeg innså at jeg måtte velge å stole mer på Gud enn mennesker, og at jeg måtte endre hvem som skulle få definere min verdi. Der og da tok jeg en viktig bestemmelse: «Gud, neste gang jeg står på valg skal jeg ikke ringe rundt til «alle» venninnene mine for å spørre om råd. Jeg skal ta på alvor hvem du er, og gå til deg først.»
Jeg innså at jeg måtte velge å stole mer på Gud enn mennesker, og at jeg måtte endre hvem som skulle få definere min verdi.
Full tillit
På vei hjem fra kurset havnet Marianne i en bilulykke.
– Mens bilen svevde i lufta ble jeg fylt med en overnaturlig fred, og en tanke slo ned i meg: «Jeg skal stole på Gud uansett hvordan dette går. Mitt liv er i Guds hender.
Bilen rullet rundt og ble totalt kondemnert, men med henne gikk det etter forholdene bra. Likevel trengte hun en sykemelding for å komme seg til hektene. Den strakk seg ut til å bli flere måneder der hun bare var i ro.
– Denne tiden, stort sett alene i Guds nærvær, ble veldig verdifull for meg. Jeg husker til og med at det føltes forstyrrende når folk kom på besøk, ler Marianne.
I årene som fulgte ble det både bibelskole, jobb som sosionom og ulike engasjement rundt i landet. Men så, i 2016, kjente hun at Oslo kalte.
Drømmen om «talkshow»
Den første gangen tanken om «talkshow», eller sofasamtale, slo ned i Marianne var mens hun var på bibelskole i USA.
– Jeg og ei venninne var ute og gikk en lang tur. Plutselig, etter å ha gått og snakket sammen i to – tre timer, begynte hun å tale inn i livet mitt. «Jeg tror du har en gave til å få frem historier», begynte hun. «Jeg merker at du får meg til å dele om alt mulig!»
Venninnen fortsatte å male ut om dette, og nevnte også det med «talkshow».
– Jeg hadde ikke tenkt på verken denne gaven eller det med «talkshow» tidligere, men ble med ett klar over at hun hadde rett. Jeg opplevde det som en påminnelse fra Gud, og begynte etter dette å drømme om «talkshow».
Tilbake i Norge fikk hun forbønn av noen som ikke kjente henne. Fokuset var å be for veien videre.
– Hun som ba fikk ordet «programleder» og formidlet det til meg. Det tok jeg som en bekreftelse på å gå videre med det som hadde begynt å våkne til liv på innsiden.
Faste steg
I løpet av de siste årene har Marianne tatt faste steg ut i drømmen. En av de første gangene var i hennes egen bursdagsfest. Til tross for at hun selv syntes det var fryktelig skummelt, forberedte hun en samtale med temaet «Å gå ut av komfortsonen».
– Det ble en fantastisk kveld der vi fikk høre fra flere av mine venner som på ulike måter har gått ut av sin komfortsone. Jeg merket at mange ble inspirert til å våge å gå etter drømmer som Gud har gitt.
På en hyttetur litt senere, med en stor gjeng, dro hun i gang et nytt «talkshow», denne gangen skulle det handle om å overvinne frykt.
– Først var folk litt spørrende til konseptet, men det utviklet seg til å bli tidenes kveld! Jeg fikk med meg noen venner jeg visste hadde sterke historier rundt dette temaet, og det var tydelig at dette var noe som traff mange.
Genialt konsept
Hittil har Marianne vært invitert til en bibelskole, til bursdagsselskaper, jobbfester og bryllup for å ha «talkshow», og mange ganger bruker hun også sin egen stue som «eventsted». Da blir venner, kjente og venners venner invitert.
– Ofte er det både kristne og ikke-kristne til stede, og uansett hvilket tema vi har, om det er om frihet i forbindelse med en 17. mai-feiring eller om det er ekteskapsråd i et bryllup, vil alltid historier om troen og livet med Jesus komme frem når det er troende mennesker med i samtalen.
Marianne forklarer hvordan den uformelle rammen rundt «talkshow» skaper både åpenhet og nysgjerrighet, og hvordan det genuine i en historie og ved en person kommer frem på en forfriskende måte.
– Det blir både troverdig, frigjørende, morsomt og tankevekkende på en gang. Jeg elsker når latter og dybde går hånd i hånd.
Ofte legger hun til rette for at det kan komme spørsmål fra salen.
– Plutselig kommer vi inn på temaer som berører sterkt, og jeg har flere ganger merket at hele rommet har blitt beveget. Folk får nye perspektiv og det uante skjer på grunn av Den hellige ånds nærvær. Konseptet med «talkshow» er rett og slett genialt.
«Vendepunkt»
I løpet av de siste årene har Marianne også tatt skrittet ut på sosiale medier. I podcasten «Vendepunkt» intervjuer hun mennesker som har fått livet snudd i en helt ny retning etter et møte med Jesus.
– Da koronarestriksjonene begynte, og jeg hadde mye tid alene i bønn og stillhet, kjente jeg meg utfordret av Gud til å si opp jobben for å frigjøre tid til å få frem historier om noe av det han gjør i Norge i dag. Det var jo ikke akkurat en typisk tanke å si opp jobben på våren i fjor, da rekordmange ble permitterte eller oppsagt, men jeg fikk flere bekreftelser langs veien og tok til slutt et steg i tro. I april i år lanserte jeg den første episoden.
Sluttet i jobben
Livet uten fast jobb gjør det også lettere for Marianne å fylle bilen med venner og dra på «teamtur» til ulike steder i Norge.
– Formatet er enkelt: Jeg inviterer med meg noen venner, så drar vi sammen til noen andre venner et annet sted. Ofte har turen gått til Nord-Norge. Vi kommer for å tjene og for å dele om hvem Jesus er. Noen ganger fyller vi et hjem, der vi deler Guds Ord, har lovsang, bønn og kanskje et «talkshow» eller et kreativt innslag, eller vi bidrar i en lokal menighet med det de måtte ønske.
På teamturene har de også et stort fokus på å be for stedet der de er.
– Etter at vi har bedt går vi ut i gatene eller oppsøker steder der folk ellers er. Noen ganger har vi fått tanker om noen spesifikke mennesker vi skal se etter, andre ganger er vi bare åpne og tilgjengelige.
Attraktiv livsholdning
Marianne er også opptatt av å få andre til å ta nye steg.
– Det mest inspirerende jeg ser er når noen velger gå ut i det Gud har for dem. Jeg er nok en person som bare må sette ord på det jeg ser av gaver og talenter som folk rundt meg har blitt gitt. Jeg har jo ikke lyst til å leve i et kjedelig samfunn! Verden trenger at vi byr på den som Gud har skapt oss til å være.
Verden trenger at vi byr på den som Gud har skapt oss til å være. Vi har ikke tid til å bare leve A4-liv ut fra andres forventninger. Vi vil nå mange flere med evangeliet hvis livet med Jesus får ulike uttrykk.
Vi har ikke tid til å leve A4-liv ut fra andres forventninger. Vi vil nå mange flere med evangeliet hvis livet med Jesus får ulike uttrykk. Vi må ikke være så «ydmyke» at vi hindres i å ære Gud med de gavene vi har fått. Vi må fremelske det som er lagt ned i hver enkelt.
Marianne strutter av liv og engasjement mens ordene kommer på løpende bånd.
– Jeg synes faktisk hver eneste dag er inspirerende, utbryter hun.
– For et spennende liv! Tenk at vi kan leve, utvikle oss og være kreative!
Engasjementet smitter, og når jeg kommenterer hvor attraktiv en slik livsholdning er, er hun rask med å si:
– Alt dette har sitt utspring i at jeg vet at jeg er elsket av Gud! Han har så mye kjærlighet til oss og så mye han vil gjøre!
Singellivet
Marianne er nå blitt 44 år, og fremdeles singel.
– Jeg har alltid sett for meg et liv som gift og med mange barn. Jeg tror fortsatt at jeg skal møte en mann, men parallelt har Gud gitt meg mange drømmer som jeg ønsker å se at skjer. Dermed er jeg bevisst på at han som jeg eventuelt skal gifte meg med, må like retningen jeg har på livet.
Marianne beskriver balansegangen i å både gi rom for sorgen over at det hun drømte om enda ikke har skjedd, samtidig som hun ikke har gitt opp håpet.
– Jeg er opptatt av å gi plass til både gråt og sorg, og å ikke kutte følelser for fort. Gud ser alle sider av våre liv, og han vil møte, anerkjenne og trøste oss i det vi synes er vanskelig.
Samtidig er hun bevisst på forskjellen på sorg og selvmedlidenhet, misunnelse og bitterhet.
– Det er viktig for meg å ikke bli i sorgen, for da kan jeg havne på et dårlig sted. De gangene selvmedlidenheten dukker opp i meg, må jeg ta et oppgjør med den, legge ned min egen forestilling og la Gud få definere både meg og min fremtid. Jeg har igjen og igjen erfart at det da kommer et skifte som påvirker både tanker og følelser. Gud løfter blikket mitt og hjelper meg til å gå videre full av glede. Min erfaring er: Tar man sorgen på alvor er det slik at også gleden kan komme veldig sterkt, forklarer hun.
Å løfte frem gull
Marianne opplever hverdagen «ekstremt meningsfull», og er overbevist om at livet med Jesus aldri kommer til å bli kjedelig.
– Når jeg får formidle historier om hva Gud har gjort og gjør, kjenner jeg at jeg kommer til live og at jeg er akkurat der jeg skal være. Jeg elsker å løfte frem gullet i andre menneskers historier, avslutter hun.
Denne teksten ble først publisert i JK Magasinet og er publisert med tillatelse.
