Du leser:
Frihet og fred på dypet

Frihet og fred på dypet

Avatar photo

Fram til i høst var det ganske stille på Sara Aryans sosiale medier. Men så skjedde det noe. En intens protestbølge, ledet av unge mennesker, begynte å reise seg i Iran. Fra Norge har hun brukt sin stemme til å stå med sine landsmenn i et rop om frihet.

Et forandret land

Iran var et moderne land før revolusjonen i 1979 forandret det fra et autokratisk, vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk.

– Det var et sjokk for folk å plutselig leve under sharia-lover, sier Sara.

Selv ble hun født et tiår etter revolusjonen, og kjenner ikke til noe annet Iran enn slik det er nå. Iran er et av landene i Midtøsten som har aller strengest regler for hvordan kvinner skal kle seg. Moralpolitiet er en egen politistyrke som skal sørge for at folk oppfører seg i tråd med religiøse og moralske regler. De har særlig ansvar for å håndheve kvinners kleskoder. Hvis en kvinne viser håret er det nok for moralpolitiet til å stoppe henne og kreve at hun blir med til politistasjonen for å få veiledning og instrukser, og i enkelte tilfeller få bot eller bli arrestert.

Siden 1979 har det vært påbudt for iranske kvinner å bære hijab. Regelen har ikke alltid vært like streng, og kvinnene har tøyd grensene, men i fjor fikk Iran en ny president som har vært tydelig på at reglene skal strammes inn. Han har gitt ordre om at moralpolitiet skal slå hardere ned på kvinner som ikke kler seg riktig.

Kjemper for Iranske kvinner

Nettopp dette var dråpen som fikk begeret til å renne over i september, da iranske Masha Amini ble arrestert for feil hijab-bruk. Det ble en brutal pågripelse der hun til slutt segnet om på gaten. Istedenfor å bli tatt med til politiet, ble hun sendt til sykehus, der hun falt i koma og døde noen få dager senere.

Som en spontan reaksjon på hendelsen begynte folk i hjembyen hennes å demonstrere, men protestene spredte seg fort til hele landet. I ulike deler av verden har det også vært demonstrasjoner, men aller mest har opprøret vært synlig på sosiale medier.
– Den persiske emneknaggen #MahsaAmini nå er er blitt verdens mest brukte på Twitter, Facebook og Instagram, forteller Sara.

Selv har hun også, som regel flere ganger daglig, delt innlegg og videoer på sine egne sosiale medier, av voldsomme arrestasjoner, vold utøvd mot demonstranter, kvinner som klipper av seg håret, støttemarkeringer fra ulike steder i verden og så videre. Til tross for iranske myndigheters forsøk på kontrollere og stenge ned ulike apper, har mange kraftfulle bilder og videoer lekket ut.

– Jeg har deltatt på ulike arrangement i Oslo i tillegg til at jeg også dro til Berlin for å demonstrere. Jeg tror vi har klart å fortelle verden om situasjonen. Kvinner i vesten er nødt til å tale saken for kvinnene som befinner seg i Iran. Etter at den islamistiske republikken tok over, har de innført sharialover som er veldig tunge for folk flest å leve med. Folk kastes i fengsel, det skjer drap av barn og kvinner og korrupsjonen herjer. Moralpolitiet skyter folk på åpen gate om de registrerer uregelmessigheter. Folk er slitne, sier Sara.

Derfor er hun ikke forundret over at dødsfallet til Mahsa Amini fikk det til å flyte over nå.

– Det er første gang at det skjer en verdensomfattende demonstrasjon for kvinner, og uten en spesifikk leder, forteller hun.
– Mange blir nå utsatt for tortur og annen mishandling, som pisking, amputasjoner og andre nedverdigende straffer.

Foto: Jesus Kvinner

Bursdag i en kirke

Parallelt med kampen hun kjemper for hjemlandet, lever Sara også et hverdagsliv i Oslo. Her studerer hun til å bli sosionom samtidig som hun jobber som vikarlærer. Nå har hun bodd over halvparten av livet her, og mye har forandret seg siden hun kom til Norge.
– Vi var shiamuslimer og trodde på Gud, men i likhet med de fleste andre iranere, var vi ikke veldig aktive. Men jeg ba alltid om kvelden før jeg skulle legge meg.

Etter to år i sitt nye hjemland, fikk hennes pappa en bursdagsinvitasjon fra en iransk kurder som var kristen. Datteren hans fylte år, og han inviterte hele Saras familie til å feire sammen med dem. Bursdagen skulle være i et kirkelokale.

– Jeg var nølende, forteller Sara.

– Hadde vi lov til å dra dit? I vår moské i Iran fikk ikke kvinner og menn sitte sammen. Og man arrangerte aldri fester der. Egentlig var det mest alvorlig og trist.

Familien til Sara la en plan før de takket ja til å komme i bursdagen.

– Vi var jo nysgjerrige og hadde lyst til å dra, men vi var redde for at de skulle overtale oss til å godta deres religion. Vi ble enige om at hvis de snakket om Jesus der, skulle vi ikke diskutere med dem, men bare si ja. Og hvis de ga oss en bibel, skulle vi kaste den når vi kom hjem, forteller Sara.

Det første møtet med kristne

Bursdagen de var invitert til begynte til familiens overraskelse med en gudstjeneste.

– For aller første gang fikk jeg se menn og kvinner stå sammen i et gudshus. Og de sang og ba på mitt morsmål!

18 år gamle Sara ante ikke at det fantes kristne iranere, og nå sto hun midt iblant en stor flokk tidligere muslimer som hadde konvertert fra islam.

– Det slo meg at det var et vakkert syn. Det var en god atmosfære i kirken. Det var som å trå inn i en helt ny verden for meg, beskriver Sara.

Da familien entret kirken, ble de ønsket hjertelig velkommen med klapp og begeistring.

– Vi kjente at det var masse kjærlighet og respekt der. Og for aller første gang fikk jeg høre forkynnelse på persisk.

Mot slutten av gudstjenesten forklarte deres nye venner at de pleide å avslutte med bønn. Hvis Sara og familien hadde lyst, kunne de også komme frem og bli bedt for, sa de.

– Vi ble helt satt ut, men vi gikk frem, og ble omsluttet av mange som ba for oss. Det var bare så fint, utbryter Sara.

Hun er sikker på at Gud hadde planlagt denne kvelden for familien hennes.

– Alt startet da. Fra å være spente og nervøse da vi kom inn, slappet vi av i den gode atmosfæren. Det var så fredfullt og koselig der. Vi følte det som om vi hadde kjent disse menneskene i mange år.

Overveldet

Etter gudstjenesten ble stolene ryddet vekk i lokalet, og det var klart for fest.

– Vi var overveldet av så mye glede. Og vi var helt klart veldig tørste etter det, for i Iran hadde vi opplevd så mye trist og sørgelig. Her var det fred, latter og godhet, ting som vi trengte å oppleve. Bare det å være sammen med så mange persere i et nytt land og endelig få snakke morsmålet vårt igjen, var en stor opplevelse, forklarer Sara.

Festen varte til klokken tre om natten, og mange kom til Sara og familien og fortalte sine historier, hva de hadde gått igjennom, og om hvordan de hadde blitt kristne. Pastoren, som kjørte dem hjem, fortalte at de var en stor gruppe kristne persere som pleide å møtes til gudstjeneste hver søndag, mandag og onsdag, og at de var hjertelig velkommen til å være med.

– I løpet av de neste par månedene var vi tilbake i menigheten fire ganger. Vi fikk bibel og lyttet til undervisning om evangeliet, smiler Sara.

– Det skjedde noe i hjertet mitt. Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg kjente at Gud var nær.

Aldri god nok

Sara prøver å forklare hva som var annerledes med den Gud hun ble kjent med nå, sammenliknet med det hun hadde opplevd gjennom sin tidligere religion.
– Jeg visste mye om islam og hadde alltid trodd på Gud, men den guden var en jeg måtte gjøre mange ting for å tilfredsstille. Og det var aldri godt nok. Jeg kjente ikke Gud da jeg bodde i Iran, selv om jeg trodde på ham.

Les også

Den Gud Sara nå fikk åpenbart var en hun kjente omsorg og kjærlighet fra. En som sa at hun ikke måtte gjøre masse for å være god nok. Og at hun var elsket.

– Jeg forsto at Gud hadde lett etter meg og bare ventet på å skape en mulighet så jeg kunne få komme til ham.

– Det som vekket meg var å forstå at Jesus elsker meg akkurat som jeg er. Først var det vanskelig å kunne tro på det, men etter hvert som jeg søkte, ble jeg mer og mer sikker på Guds kjærlighet til meg. Nå ble det slik at jeg hadde lyst til å gjøre ting for Gud fordi han elsket meg, ikke for å få han til å elske meg, poengterer Sara.

Tøff tid

De fem neste årene ble en god tid for Sara. Men så begynte det en periode med flere vanskeligheter. Sara gjennomlevde noen tunge år på det personlige plan og det oppsto uenigheter i den persiske menigheten.

– Da kom tvilen. Hvor var Gud nå? Hadde det jeg opplevde bare vært følelser? Jeg følte meg alene og jeg var skuffet over folk i menigheten og familien.

Sara hadde ingen på sin alder å snakke med. Tidligere venner giftet seg og forsvant. Men midt i denne perioden begynte hun å søke enda dypere i Bibelen og i bønn. Mer og mer forsto hun at Gud er den eneste som er feilfri, og at det er han vår tro og tillit må avhenge av, ikke mennesker rundt oss, for dessverre trår vi alle feil i ny og ne.

– Da fikk jeg erfare Guds enorme trofasthet gjennom alle faser i livet, forteller Sara.

I dag forstår hun at den vanskelige tiden hun hadde trakk henne enda nærmere Jesus. Snart fant hun en ny menighet og nye, gode venner. Og selv om hun fortsatt kunne streve med den gamle følelsen fra ungdommen av å ikke være god nok eller ikke gjøre nok for Gud, visste hun nå hvor hun skulle vende seg.

– Jeg fant bibelvers som jeg kunne lene livet mitt på, og jeg lærte meg å stå fast i troen midt i vanskeligheter.

Bønn for Iran

Den tidligere flyktningen er glad for det gode livet hun har fått i Norge. Hun har en jobb hun trives i, leilighet, bil, gode venner og alt hun trenger.

– Men det kan ikke sammenliknes med det å få bli kjent med Jesus. Det beste som har hendt meg her i Norge er at jeg fikk møte ham. I dag er mitt ønske at alle mennesker skal få oppleve den ekte og sanne Gud, sier Sara.

– Folk i Iran roper på frihet og kunnskap og tror ikke at de trenger Gud. Men de trenger

å finne Jesus! Vi må be for det iranske folk at de skal finne den virkelige løsningen på sine problemer, sier Sara engasjert.

I tillegg til demonstrasjoner, både fysisk og på sosiale medier, er hun også med i en bønnegruppe med iranere i Norge, som faster og ber for både sine søstre i Iran og for de hemmelige kirkene som befinner seg i landet.

– Jeg har fått et helt nytt liv etter at jeg møtte Jesus. Derfor brenner jeg for at mennesker skal finne ham, avslutter hun.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!