Det er umulig å definere hva som er «godt» uten å beskrive det i relasjon til noe annet.
Man kan for eksempel forsøke å definere «godt» som en motsetning til det som er «ondt». Men det medfører bare at vi må spørre om hvordan «ondt» defineres. Moralske kvaliteter som «godt» og «ondt» kan nemlig bare defineres i forhold til noe absolutt.
Sagt med rene ord: «Godt» og «ondt» må defineres ut fra den absolutte godhet – som er Gud selv. Og gjør man ikke det, så blir de to motpolene «godt» og «ondt» like relative som nordpol og sydpol. Hva er «opp» og hva er «ned» på kloden vår? Det er en smakssak. At nord er opp er bare en kulturell konvensjon som vi foretrekker på den nordlige halvkule. Men ingen i Australia sier eller føler at de går opp-ned. Like forvirrende vil det bli å avgjøre om noe er «godt» eller «ondt» dersom begrepene blir hengende i det tomme rom.
Uten Gud
Uten Gud finnes hverken godhet eller ondskap. Hvis ikke Gud er med i ligningen blir alt snakk om godt og ondt meningsløst.
Ironien er at selv de mest overbeviste og konsekvente ateister og naturalister lever som om godt og ondt finnes. Ikke noe menneske klarer å frigjøre seg fra dette. Vi føler det, vi vet det, og vi handler ut fra dette faktum – absolutt alle sammen. Og om ateisten skulle protestere mot min påståelighet i dette spørsmål, så understreker han bare sannheten i påstanden: Hans protest og engasjement for det han tror er sant og godt, viser at han føler, tenker og handler som om både det gode og det onde finnes.
Hvordan definerer vi «godt»?
Så hvordan definerer vi «Godt»? Vi definerer det slik: «Godt» er det Gud har sagt er godt. Vi leser det blant annet i 1. Mos 1. Og vi leser det i evangeliene når vi ser Jesus i aksjon. Denne definisjonen av godhet er alle mennesker i sin samvittighet intuitivt enige i. For den gode loven er lagt ned i menneskets hjerte.
Eksistensen av moral er et godt gudsbevis! Gud finnes – fordi det gode finnes. Og det gode finnes – fordi Gud finnes. Gud er god, og de to er uadskillelige!
