Paulus la vekt på både Åndens kraft, tegn og under – og
argumentasjon – i sin formidling av evangeliet.
Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier (1 Pet 3,15).
«Vær alltid beredt til forsvar», skriver Peter. Det som skal forsvares er det håp, eller den tro, vi har som tror på Kristus. Denne troen vil nemlig bli utsatt for angrep. Det greske ordet Peter bruker for forsvar, er apologia. Herfra har vi fått ordet apologetikk, som er et annet ord for trosforsvar.
I Apostlenes gjerninger ser vi hvordan de første kristne praktiserte trosforsvar, altså apologetikk. I Damaskus brakte Paulus jødene til “taushet ved å bevies at Jesus er Messias (Apg 9,22). Apollos gjorde likedan i Akaia (Apg 18,28). I Aten formidlet Paulus evangeliet til de filosofisk skolerte (Apg 17).
Offensivt
Disse eksemplene viser at trosforsvar, apologetikk, ikke bare er forsvar i form av å svare på innvendinger, men også har en offensiv side. Vi skal imøtegå ikke-kristne livssyn og filosofier, og påpeke det uholdbare i dem. Slik sett er trosforsvar en del av evangeliets forkynnelse, eller er med på å berede veien for forkynnelsen.
Men apologetikk må settes inn i en større sammenheng, som en del av en større helhet. Vi kan tale om tre sider som må få fungere sammen – tre sider som alle er viktige, hver på sin måte, i vår vitnetjeneste for Jesus Kristus.
Tre sider
Den første siden, bunnlinjen, er Bibelen, Guds ord. Det er Bibelens budskap vi skal bringe til mennesker, ikke våre egne idéer. Og alt som forkynnes og læres, må prøves på Guds ord.
Den andre siden er Den Hellige Ånds kraft, tegn og under. Det å vitne, det å forkynne, slik at helbredelser, tegn og under stadfester Ordet, er apostolisk kristendom. Det er denne form for kristendom vi møter i Det nye testamentet. Det er bare å lese Apostlenes gjerninger og Paulus’ brever for å se det.
Men det finnes også en tredje side vi ser praktisert av de første kristne – nemlig forsvar av troen, apologetikk.
Stefanus, den første kristne martyr, illustrerer disse tre sidene på en sterk måte. Han «gjorde under og store tegn blant folket». Men da motstandere begynte å diskutere med ham, kunne de ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med» (Apg 6,8 – 10).
Evangelisering – en bibelsk modell
La oss se litt mer på hva Det nye testamentet sier om trosforsvar eller apologetikk. Apologetikk må alltid settes inn i en større sammenheng. Det er tre sider som alle er viktige når vi skal nå mennesker med evangeliet: 1) Bibelen – Guds ord. 2) Den hellige ånds kraft, tegn og under. 3) Apologetikk. Eller vi kan bruke begrepene proklamasjon, demonstrasjon og argumentasjon.
1. Bibelen – Guds ord
Det er Bibelens budskap vi skal formidle, ikke våre egne tanker eller ideer. Derfor er det også meget viktig at vi leser Bibelen grundig og setter oss skikkelig inn i hva den sier. Alt som forkynnes og læres, må testes – etterprøves – på Guds ord (Apg 17,11; 2 Tim 3,16-17). Hovedbudskapet er: Jesus Kristus, Guds Sønn, død og oppstanden for oss – for at vi skulle kunne bli frelst.
2. Den hellige ånds kraft – tegn og under
Det har aldri vært meningen at vi skulle være et Jesu vitne i egen kraft. Jesus lovte: «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner…» (Apg 1,8). Tegn og under skulle følge forkynnelsen og stadfeste den (Mark 16,15-20; Joh 14,12 m.fl.). Paulus la vekt på at hans tjeneste skulle fungere ved Åndens kraft, ved kraften i tegn og under (Rom 15,18-19). Den absolutt beste form for trosforsvar er det Bibelen selv understreker så sterkt: Den hellige ånds kraft – og undergjerninger (1 Kor 2,1-5).
3. Apologetikk eller trosforsvar
Men som vi har sett, Det nye testamentet taler også om betydningen av trosforsvar. Det er ikke noen motsetning mellom Den hellige ånds kraft og apologetikk. Peter som selv var et slikt sterkt redskap til tegn og under, understreker også behovet for apologia, forsvar for troen (1 Pet 3,15). Det samme ser vi hos Paulus. Hans tale til filosofene i Aten er et skoleeksempel på apologetikk (Apg 17,16-34).
Det er ikke noen motsetning mellom Den hellige ånds kraft og apologetikk.
Stefanus, den første martyr, «gjorde under og store tegn blant folket» (Apg 6,8). Men da motstandere begynte å diskutere med ham, kunne de «ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med» (Apg 6,10).
Apollos gjendrev motstanderne «offentlig, idet han viste av Skiftene at Jesus er Messias» (Apg 18,28). Det samme gjorde Paulus i Damaskus (Apg 9,22).
Apologetikk i ulike kulturer
Det vil alltid være behov for trosforsvar. Vi vil alltid møte spørsmål og innvendinger når vi forkynner evangeliet. Men spørsmålene og innvendingene vil være forskjellige, alt etter hvilken kultur vi befinner oss i.
I et muslimsk miljø for eksempel møter vi én type innvendinger, i en hinduistisk kultur andre innvendinger. De som arbeider som misjonærer i andre land, trenger derfor å sette seg inn i kulturen og tankegangen til de mennesker de vil nå med evangeliet.
I Vesten møter vi som oftest andre slags spørsmål og innvendinger enn i disse misjonslandene. I våre land dreier det seg som regel om tankeganger preget av humanisme, materialisme og ateisme, eller ulike varianter av New Age. Riktignok har vi på grunn av innvandring etter hvert fått mange med muslimsk, hinduistisk eller annen religiøs tro også i Vesten.
Da Paulus i Damaskus beviste ut fra Skriftene at Jesus er Messias, var det jøder han talte til (Apg 9,22). De hadde en felles plattform, troen på de gammeltestamentlige skriftene. Paulus kunne bruke Det gamle testamentet i argumentasjonen. Det samme kunne Apollos gjøre i Korint (Apg 18,28).
Paulus i Aten
Men da Paulus talte til de lærde i Aten, var det annerledes. Da henvendte han seg til mennesker som enten ikke kjente Det gamle testamentet, eller som i hvert fall ikke ville anerkjenne det som en autoritet. Hvordan gikk han frem da? La oss se nærmere på Apg 17,16-31.
For det første vi skal merke oss at Paulus gikk omkring på torget i Aten og samtalte med folk han traff på. Han drev altså torgevangelisering der. Da støtte han også på noen epikureiske og stoiske filosofer. Hva hevdet de?
Epikur og epikureerne har jeg allerede sagt noe om. Epikur overtok Demokrits atomlære, og hevdet at vi består av atomer som går i oppløsning når vi dør. Det er ikke noe liv etter døden. Gudene er ikke noe å frykte. Det finnes ingen guddommelig plan. Universet har til alle tider vært det samme. Livets mål er nytelse. Når det gjelder å nyte livet, bør det imidlertid gjøres balansert og riktig, for et for utsvevende liv kan føre til mer smerte.
Det høres ganske moderne ut, gjør det ikke?
Stoikerne har jeg også nevnt. De var religiøse, de var panteister. Den guddommelige lov, Logos, styrte alt. Alt som skjedde en, også det onde, skulle en ta imot som fra Guds hånd.
På mange måter var den første kristne tid ganske lik vår egen tid. Det fantes et utall av religioner og filosofier som konkurrerte med hverandre på livsynsmarkedet. Midt inn i dette virvar ble det kristne budskapet forkynt.
En historisk sjanse
Så fikk Paulus en historisk sjanse. Han ble gitt anledning til å tale til dommerne i den viktige domstolen, Areopagos, i Aten. Det var ingen rettssak, men mer en form for høring. De ville vite hvilket budskap eller hvilken lære han kom med.
Hvordan gikk så Paulus frem da han fikk denne sjansen?
Han begynte med å si: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse» (Apg 17,22).
Hvordan kunne han si noe slikt? Han hadde gått omkring i Aten og blant annet sett avgudsdyrkelsen som fant sted (Apg 17,16). Det finnes knapt noe mer avskyelig for en som er opplært i jødedom enn avgudsdyrkelse. Hvordan kunne han da begynne sin tale på denne måten?
Hva hadde skjedd om Paulus i stedet for hadde sagt: «Dere ugudelige atenere! Hvordan kan dere drive med denne avskyelige dyrkelsen av avguder!» Da hadde de dratt ned rullegardinen. «Ham vil vi ikke høre mer på!» hadde de sagt.
Men Paulus var klok. Han fant noe som var positivt, noe han kunne rose dem for, noe han kunne være enig med dem i. Vi kan gjengi det slik: «Jeg ser at dere er veldig engasjert av gudsspørsmålet!» Og det er jo bra. Det er mye verre å være likegyldig.
Slik bør vi også finne positive tilknytningspunkt hos dem vi samtaler med. Det er alltid noe vi kan være enige om, ofte mye – med muslimer, hinduister og andre.
Å bygge bro
Hvordan går så Paulus frem i det han videre sier? Han kommer inn på skaperverket, og på oss mennesker og vår eksistens. Dette er spørsmål som er aktuelle for alle mennesker til alle tider, uansett hvor de befinner seg på kloden – og uansett livssyn. Hvorfor er vi her? Hvordan kom vi hit? Hva er hensikten med livet? Hva skjer når vi dør?
Faktisk viser Paulus ganske mye av sin lærdom i denne talen. Han referer til, eller siterer, flere forfattere fra antikkens verden.
Det finnes alltid tilknytningspunkt å ta tak i. Vi kan si at når vi gjør det, bygger vi en bro av kommunikasjon mellom oss og dem vi henvender oss til. Det er som når man skal krysse en elv, og må få på plass en bro for å komme over. Da må man finne et punkt på den andre siden av elven hvor broen kan få et feste. Slik er det også når vi bygger en bro av kommunikasjon.
Aten og Korint
En av dommerne i domstolen Areopagos, en ved navn Dionysios, kom til tro – og likeså noen andre (Apg 17, 34).
Noen har lurt på om Paulus gjorde en feil i Aten. Man sammenligner resultatene der med Korint hvor Paulus synes å ha fått et helt annet gjennomslag. Gikk Paulus for intellektuelt og filosofisk til verks i Aten, har man spurt. Til menigheten i Korint skriver han at han ikke kom med mesterskap i tale, «men med Ånds og krafts bevis» (1 Kor 2,1-5).
Gikk Paulus for intellektuelt og filosofisk til verks i Aten?
Jeg tror at det blir en feilslutning å tenke slik. I Aten talte Paulus til det absolutte toppsjiktet i samfunnet, til dommerne i den høyeste domstolen. Og en av dem kom faktisk til tro. I Korint nådde Paulus et bredere lag av befolkningen. Han skriver til dem at det ikke er mange «vise etter kjødet… ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt» blant dem (1 Kor 2,26). Det var nok noen, men ikke mange. Etter hvert som tiden gikk, var det imidlertid flere og flere også av de øverste lag i samfunnet som ble kristne.
I tillegg må vi ta i betraktning at Korint var en storby med flere hundre tusen innbyggere på Paulus tid, og hovedstaden i provinsen Akaia (Hellas) som også Aten hørte til. Det var i Korint den romerske guvernøren (landshøvdingen) holdt til. I Aten bodde det den gangen bare rundt 15.000 mennesker.
Så konklusjonen er at Paulus la vekt på både Åndens kraft, tegn og under – og argumentasjon – i sin formidling av evangeliet.
Livet må samsvare
Enda en side må nevnes – en umåtelig viktig side – i tillegg til de tre vi har nevnt: Et liv i kjærlighet og helliggjørelse. Vår livsførsel må samsvare med det budskapet vi forkynner. Bare da blir budskapet troverdig. Vi må aldri glemme at våre liv taler høyere enn våre ord.
Stoffet er hentet fra Øyvind Gaarder Andersens bok; Våg å tenke – våg å tro! Det er satt sammen, tilnærmet uredigert, fra s. 4-5 og 249-253 av forfatteren selv.
