Du leser:
Jesu død og oppstandelse – vås eller pålitelig vitenskap?

Jesu død og oppstandelse – vås eller pålitelig vitenskap?

Avatar photo

Nå har vi faktisk et meget solid grunnlag for å hevde at Jesu oppstandelse er et faktum. Det er ytterst vanskelig å forklare kristendommens begynnelse hvis man benekter den.

Vi har nettopp feiret påske og mintes Jesu død og oppstandelse. Hele den kristne tro står og faller med disse begivenhetene. Hvis ikke Kristus er oppstanden, skriver Paulus, da er vårt budskap ingenting verdt og vår tro meningsløs. Og han fortsetter med å si: «Dersom de døde ikke reises opp, så la oss ete og drikke for i morgen dør vi!» (1 Kor 15,14 og 32)

Nå har vi faktisk et meget solid grunnlag for å hevde at Jesu oppstandelse er et faktum. Det er ytterst vanskelig å forklare kristendommens begynnelse hvis man benekter den. 

Påstanden om at Jesus ikke døde

En måte å prøve å bortforklare Jesu oppstandelse på er å si at han ikke døde på korset. Da bortfaller jo også oppstandelsen. Stadig kommer det ut bøker som hevder lignende teorier.

Så sent som i 1992 lanserte en lite kjent akademiker fra Australia, Barbara Thiering, en besvimelsesteori i sin bok Jesus and the Riddle of the Dead Sea Scrolls. Boken ble publisert med mye fanfare av et velrespektert forlag i USA, men avskrevet av forskeren Luke Timothy Johnson ved Emory University som «det reneste vås, et produkt av en overopphetet fantasi mer enn av omhyggelig analyse».

En medisinsk vurdering 

Teoriene om at Jesus levde videre etter korsfestelsen holder imidlertid ikke, slås det fast av blant annet Illustrert Vitenskap, nr. 3, 1996.: Her sies det: »Medisinere og patologer har nylig analysert beretningene i Det nye testamentet. Sett med forskernes øyne finnes det ikke tvil: Den behandlingen Jesus ble utsatt for, kan ingen overleve».

Lee Strobel gjengir i boken The Case for Christ et intervju med den medisinske eksperten Alexander Metherell om saken. I hovedsak sier han og Illustrert Vitenskap det samme: Den eneste medisinsk mulige utgang var døden! Vi skal følge Metherells og Illustrert Vitenskaps beskrivelse av det som skjedde.

Men la meg først bare si et par ord om Strobels bok, The Case for Christ (Saken gjelder Kristus). Her avspeiles hans egen vandring fra ateisme til tro. Han intervjuer en rekke eksperter på ulike områder angående Det nye testamentet og hva det sier om Jesus.

Strobel var juridisk redaktør i Chicago Tribune, og han bruker sin erfaring som journalist under rettssaker. Ofte innleder han kapitlene med spennende eksempler derfra, og bruker den typen spørsmål som blir stilt i rettssaker når han nærmer seg saken som gjelder Kristus. Boken er lettlest og går samtidig i dybden.

 Jeg vil både her, og senere, benytte meg av det materialet Strobel har fått samlet i denne boken.

Torturen før korset

Lukas forteller at da Jesus kjempet i angst i bønn i Getsemanehagen svettet han blodsdråper (Luk 22,44). Dette er en medisinsk tilstand som kalles hematidrose. Under ekstremt psykologisk press kan kjemikalier bli frigjort som bryter ned de små blodårene i svettekjertlene.

Dermed oppstår en liten blødning i disse kjertlene, og svetten blir farget av blod. Dette fører også til at huden blir svært skjør, noe som gjorde Jesu hud ekstra følsom for piskingen.

Den romerske piskingen var ekstremt brutal. Mel Gibsons film The Passion of the Christ har demonstrert det for oss. Faktisk var den enda verre. Metherell beskriver den slik: Vanligvis ble det gitt 39 slag, men ofte kunne det bli gitt flere, avhengig av soldatenes humør.

Den romerske piskingen var ekstremt brutal.

Soldatene brukte en piske med flettede lærreimer med innflettede metallkuler. Når pisken traff huden, forårsaket kulene slagmerker eller kvestelser som sprakk når flere slag rammet. På pisken fantes det også skarpe benbiter som skar opp huden.

«Ryggen ble så opprevet at en del av ryggraden noen ganger ble blottlagt av de dype, dype kuttene. Piskingen ble utført hele veien fra skuldrene nedover ryggen, enden og baksiden av bena…En lege som har studert romersk avstraffelse, sier: ‘Ettersom piskingen fortsatte, slet piskeslagene seg inn i den underliggende skjelettmuskulaturen og produserte dirrende strimler av blødende kjøtt».

Dødelig

Ofte døde folk av denne behandlingen, før man kunne få korsfestet dem. I hvert fall ble de utsatt for ekstrem smerte og ble rammet av hypovolemisk sjokk. Det betyr at man lider av virkingene av et stort blodtap. «Dette har fire følger: For det første slår hjertet febrilt for å prøve å pumpe blod som ikke er der. For det andre faller blodtrykket, noe som forårsaker besvimelse eller kollaps. For det tredje slutter nyrene å produsere urin for å beholde det volumet som er igjen. Og for det fjerde blir vedkommende meget tørst fordi kroppen krever veske for å erstatte blodtapet».

Virkningene av dette finner vi i beskrivelsen av hvordan Jesus falt over ende da han ble tvunget til å bære sitt kors. Simon fra Kyréne ble beordret til å bære det i stedet for (Mark 15,21). Jesu tilstand var alvorlig allerede før korsfestelsen.

Korsfestelsen

Det var tverrbjelken til korset den dømte brukte å bære. Patibulum ble den kalt. Den vertikale stolpen stod fast på stedet. Da Jesus kom til henrettelsesplassen, ble han lagt i bakken og store spikrer – 12 til 18 cm lange – ble slått gjennom håndleddene hans.

Det var det vanlige fordi håndflatene ikke ville holde vekten av vedkommende. Etter datidens språkbruk ble håndleddene regnet med til hånden. Spikeren rammet hovednerven som går ut i hånden, og forårsaket en helt ulidelig smerte.

Spikeren rammet hovednerven som går ut i hånden, og forårsaket en helt ulidelig smerte.

Så ble Jesus løftet opp, og tverrbjelken festet til stolpen. Spikrer ble slått igjennom føttene hans, slik at nervene ble skadet. Armene hans «ble umiddelbart strukket, sannsynligvis rundt 15 cm, og begge skuldrene kom ut av ledd – det kan man se av enkle matematiske ligninger».

Noen ganger brukte man ikke spiker, men bandt hendene og føttene til korset. Bruken av nagler er imidlertid solid bekreftet, også arkeologisk. For eksempel fant arkeologer i Jerusalem i 1968 restene av en mann som var korsfestet under det jødiske opprøret år 70 e.kr. Og ganske riktig, en 17 cm lang spiker stod fortsatt fast i føttene hans, sammen med små rester av oliventre fra korset. 

Dødsårsaken

Korsfestelse er i hovedsak en langsom og pinefull død ved kvelning. Belastningen på musklene og mellomgulvet plasserer brystet i innåndningsposisjon. Vedkommende må presse seg opp på sine føtter for å kunne puste ut.

«Når det gjøres, vil spikeren skjære seg gjennom foten til den til slutt låser seg mot fotrotsbena… Etter at han har klart å puste ut, vil han kunne slappe av og synke ned og ta et nytt åndetak. Så må han igjen presse seg opp for å puste ut…

Dette vil fortsette inntil han er helt utmattet, og ikke mer er i stand til å heve seg opp for å puste…Når en persons åndedrett avtar, inntrer det som kalles respiratorisk acidose – karbondioksydet i blodet oppløses som kullsyre, slik at blodets surhetsgrad øker. Dette fører etter hvert til en ujevn hjerterytme. Ja, fordi hjertet hans slo så uregelmessig, visste Jesus at dødsøyeblikket nærmet seg. Det var da han var i stand til å si: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd! » Og så døde han av hjertestans».

Illustrert Vitenskap formulerer det på denne måten: «Enten døde Jesus av hjertestans etter den harde torturen, eller så skyldtes døden først og fremst at han ble kvalt mens han hang på korset».

Blod og vann

Johannes forteller at en romersk soldat stakk et spyd inn i siden på Jesus for å se om han virkelig var død. Da kom det ut blod og vann (Joh 19,34). Dette har en medisinsk forklaring, slik Metherell påpeker: «Selv før han døde – og dette er viktig også – ville det hypovolemiske sjokket ha forårsaket en vedvarende hurtig hjertebank som bidro til hjertesvikt.» Dette resulterte i ansamling av veske i hinnen rundt hjertet, og dessuten rundt lungene.

Da den romerske soldaten stakk spydet i siden på Jesus, kom det altså ut blod og vann. Det var sannsynligvis på hans høyre side, sier Metherell. Da spydet ble trukket ut, kom det ut noe væske, fra hinnen rundt hjertet og fra lungene. Det så ut som klar væske, som vann, og ble etterfulgt av en større mengde blod.

Illustrert Vitenskap trekker den samme konklusjon: «Lansen har antakelig gjennomboret lunge og hjerte.Vannet som rant fra såret kan derfor godt ha vært lungevæske eller væske fra hjertehinnen. Blodet må, ifølge forskerne, ha stammet fra høyre forkammer, eller fra det venstre hjertekammer».

Johannes forstod nok ikke grunnen til at han så vann, men som et øyenvitne beskriver han det han så. Men hvorfor bruker Johannes rekkefølgen blod og vann, når vannet kom først ut? Det kom mer blod enn væske ut. Etter den tidens praksis bestemmes rekkefølgen av ordene mer av viktighet enn av tidsrekkefølge. 

Artikkelen i Illustrert Vitenskap avsluttes slik: «De romerske soldatene kunne sitt håndverk, og det er ikke tvil om at både utmattelsen, de åpne sårene, blodtapet og sjokktilstanden har bidratt til det eneste mulige resultatet av denne korsfestelsen – døden».

Les også

Hva hvis…?

Derfor er det faktisk helt unødvendig å gå videre og spørre: Hva hvis Jesus av en eller annen grunn overlevde? Det er nemlig helt umulig at han kunne gjøre det, som både Metherell og Illustrert Vitenskap påpeker. 

Men bare for å eksperimentere med tanken: Disiplene forkynte, også med fare for sitt eget liv, Jesus som dødens overvinner og seierherre – oppstått i herlighet. Hvis det hadde vært en ille tilredt, omtrent døende pleietrengende de hadde fått ta hånd om, hva da?

Metherell sier det treffende: «…en person i en slik ynkelig tilstand ville aldri ha inspirert sine disipler til å gå ut og proklamere at han er Livets Herre som har triumfert over graven… Det er fullstendig meningsløst å tro at hvis han hadde åpenbart seg for sine tilhengere i en slik forferdelig tilstand, at de da skulle ha blitt tilskyndet til å starte en verdensvid bevegelse, basert på det håp at en dag ville de også få et oppstandelseslegeme likt hans. Det er bare helt umulig».  

Men som sagt, det er unødvendig å ta opp dette siste forholdet. Det var simpelthen ikke mulig, medisinsk sett, at Jesus kunne overleve korsfestelsen. Besvimelses- eller skinndødhetsteorien viser seg altså å være en uholdbar forklaring.

Det var simpelthen ikke mulig, medisinsk sett, at Jesus kunne overleve korsfestelsen.

Jesu gravleggelse

Det neste store spørsmålet gjelder Jesu døde kropp. Hva skjedde med den? Ble Jesus lagt i en grav, slik Bibelen forteller? Vanligvis ble korsfestede kastet i en fellesgrav, eller de ble hengende på korset for å fortæres av gribbene. J

ohn Dominic Crossan, som tilhører det meget teologisk liberale Jesus Seminar, hevder at liket av Jesus sannsynligvis ble gravd opp og spist av ville hunder.

William Lane Craig, med doktorgrad både i teologi og filosofi, har engasjert seg i spørsmålene knyttet til oppstandelsen. Også han er intervjuet i Lee Strobel’s The Case for Christ. Craig påpeker at hvis man hevder noe slikt som Domic Crossan gjør, overser man det konkrete bevismaterialet i denne saken. Alle de fire evangeliene forteller nemlig at Jesus ble lagt i en grav som tilhørte Josef av Arimatea.

Men denne Josef var, ifølge evangeliene, medlem av Det høye råd, som dømte Jesus til døden. Som svar på øversteprestens spørsmål, erklærte alle i rådet ham skyldig til døden (Mark 14,64.) Gjør ikke det beretningen om Josef av Arimatea usannsynlig, kan man spørre.

Nei, sier Craig. For det første forteller Lukas oss at Josef av Arimatea ikke hadde bifalt det de andre hadde vedtatt og gjort (Luk 23,51). For det andre, de første kristne var meget indignerte over de jødiske ledernes behandling av Jesus.

Det er høyst usannsynlig at de ville finne på en slik historie om en jødisk leder, spesielt siden alle Jesu egne disipler sviktet ham på grunn av sin frykt. For det tredje ville de aldri ha utpekt en navngitt person i en så avgrenset gruppe som Det høye råd, som bestod av 71 personer, uten at det medførte riktighet. Det kunne med letthet etterprøves. Denne Josef er derfor uten tvil en historisk person. Dessuten, om det hadde vært en legende, skulle vi også ha støtt på konkurrerende beretninger om hva som hendte med Jesu døde kropp, men det gjør vi ikke.

I tillegg henviser Craig til 1 Kor 15 hvor Paulus, ifølge forskere, siterer en trosbekjennelse som kan gå tilbake til bare noen få år etter Jesus død. Her slås det fast fire kjensgjerninger: Jesus døde, han ble gravlagt, han oppstod og han viste seg for sine disipler. Sammenholdt med alle de fire evangelienes mer detaljerte beretninger om Jesu gravleggelse, får vi en historisk meget godt fundert beskrivelse av det som hendte.

Det store flertall av nytestamentlige forskere er enige om at beretningen om Jesu gravleggelse er grunnleggende sett historisk pålitelig.

I neste artikkel vil jeg gå videre til Jesu oppstandelse.

Utdrag fra min bok Våg å tenke – våg å tro!

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!