Du leser:
Hvordan argumenterer du for Guds eksistens?

Hvordan argumenterer du for Guds eksistens?

Avatar photo

Universets eksistens skaper ikke store debatter, men Guds eksistens er stadig gjenstand for debatt. Her viser Andreas Nebdal hvordan universets eksistens kan være et bra utgangspunkt for å argumentere for Guds eksistens.

Problemet med mange diskusjoner, slik jeg ser det, er at man snakker forbi hverandre. Folk med ulike meninger om et emne har ofte så ulik virkelighetsforståelse at man ikke klarer å følge hverandres tankerekker.

Enighet og binæritet

Hvis man er uenige i alt vil ikke samtalen gå i noen som helst retning, men bare skape mer forvirring. Hvis man ikke finner noe felles man kan enes om, kan man like godt droppe hele debatten.

Hvis man derimot finner en plattform av enighet og tar utgangspunkt i den, så kan det bli en vellykket diskusjon. Denne plattformen er selvsagt ingen garanti for at diskusjonen går ryddig for seg. Det blir likevel ofte slik at man ikke svarer på hverandres spørsmål og diskusjonen forgreiner seg så mye at det er vanskelig å følge logikken.

Når jeg argumenterer for Guds eksistens liker jeg å benytte en binær framgangsmåte, for å unngå nettopp den forvirringen. Det vil si at man behandler én påstand om gangen, og bare vurderer to alternativer: Er påstanden sann eller er den usann?

I denne artikkelen vil jeg presentere et argument for Guds eksistens på denne måten. Argumentene jeg bruker er ikke mine egne, men brukes av kristne apologeter overalt. Jeg argumenterer heller ikke i dybden for hver påstand, men legger ut en ramme for hvordan argumentasjonen kan foregå etter denne binære metoden.

Samtidig tror jeg at velkjente argumenter virkelig kan komme til sin rett når de legges fram på denne måten, og det blir veldig synlig hvor uenighetene eventuelt ligger.

Har universet alltid eksistert?

Jeg påstår at de fleste ateister vil si seg enig i at universet eksisterer. Og det er en fin felles plattform som vi kan starte argumentasjonen fra. Hvis noen vil si seg uenige i det, så må man ta en helt annen diskusjon.

De fleste ateister vil si seg enig i at universet eksisterer.

Som kristen vil jeg jo si at det er Gud som har skapt universet, men da vil selvsagt ateisten protestere kraftig. Så i stedet for å starte med en påstand som er så fjern fra det vi er enige om, vil jeg begynne med noe som er nærmere.

Min første påstand vil være at universet ikke alltid har eksistert. Her står vi overfor vårt første binære valg. Man har kun to muligheter; man kan velge å tro at universet alltid har eksistert, eller at det ikke har det. Det finnes ikke noe tredje alternativ, og dermed blir samtalen ryddig og lett å henge med på.

Mange ateister vil nok være enig i denne påstanden, for det stemmer med moderne vitenskapsteori. Ifølge dagens vitenskap ble universet til for cirka 14 milliarder år siden. Dersom du samtaler med noen som sier seg uenige i dette, er det vel de som har en forklaringsjobb å gjøre, mens du kan bare lytte.

Hvis man vil lære flere argumenter for at universet må ha blitt til kan man lese bøker opp og ned om det. Her nøyer jeg meg med dette ene argumentet, og går heller videre med den binære metoden.

Har universet blitt til uten en årsak?

Hvis man blir enige om at universet er blitt til kan man ta neste steg. Det neste veiskillet i denne tankerekken er om universets tilblivelse kan ha skjedd uten en årsak eller ikke. Poenget, igjen, er at det bare finnes to alternativer: enten har universet blitt til av en årsak eller ikke.

Som kristne vil vi jo mene at det er en årsak bak, men her kan man møte motstand fra ateistenes leir. Så underlig som det enn høres ut, finnes det vitenskapsmenn som mener universet har blitt til uten årsak.

Så underlig som det enn høres ut, finnes det vitenskapsmenn som mener universet har blitt til uten årsak.

Les også

For den vanlige mann i gata vil det nok ikke være vanskelig å overbevises om at universets tilblivelse, i likhet med alle andre hendelser, må ha en årsak. Men profilerte ateister benekter gjerne årsak-virkningsloven i akkurat dette enkelttilfellet med universet.

Er det ikke påfallende beleilig at akkurat når det gjelder eksistensen av alt, så er det ikke nødvendig med en utenforliggende årsak? I samtaler som dette kan det noen ganger være nyttig å ta et steg tilbake og minne om hva vi er enige om så langt.

Vi tror begge at universet ble til. Hvilket alternativ virker da mest fornuftig: at det var en årsak bak eller at det ble til av ingenting? Jeg klarer i hvert fall å komme på mange hendelser som har en årsak, men ikke en eneste uten.

Prøv selv om du klarer å komme på en hendelse som ikke er forårsaket?

Er årsaken Gud? 

Da er man kommet til det siste steget i argumentasjonsrekken. La oss anta at ateisten synes det er vanskelig å påstå at universet skal ha blitt til helt av seg selv, og sier seg enig i at noe har forårsaket det. Kan han da fortsette å være ateist? Vel, det siste binære veivalget er om årsaken bak universet er Gud eller ikke.

Her har ikke ateisten lenger noe valg om han skal fortsette å kalle seg ateist. Han må si at årsaken er noe annet enn Gud.

Nesten ingen skifter mening midt i en diskusjon med en meningsmotstander, så man kan kanskje forvente at man ikke kommer lenger enn dette i samtalen. Selv om man ikke skulle komme lenger, har man i det minste funnet ut av hvor uenigheten ligger. Men man trenger ikke å gi seg helt med en gang. Man kan for eksempel spørre hva denne årsaken som skapte universet, kan være, hvis det ikke er Gud.

Man kan også, med litt glimt i øye, spørre om det er riktig å kalle seg ateist, hvis man mener noe har skapt universet, selv om man ikke kaller skaperen for Gud. Denne årsaken som har skapt hele universet må jo være ganske mektig, og den må være noe utenfor universet selv. Høres ikke det ut som det vi pleier å kalle Gud?

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!