Du leser:
Har vi en sjel? (Del 1:2)

Har vi en sjel? (Del 1:2)

Avatar photo

Er idéen om at vi mennesker har en sjel bare en mytologisk idé fra gamle før-moderne tider, før vitenskapen kom på banen? 

Ifølge kristen tro finnes det mer enn bare det materielle. Vi har for eksempel en sjel. Denne sjelen er hvem vi grunnleggende sett er. Fundamentalt for klassisk kristen lære er at sjelen skal bli frelst og eksistere etter døden. Sjelen skal så bli ikledd en ny, uforgjengelig kropp. 

Utdatert?

Kroppen vi har nå forgår og blir erstattet. Sjelen består.

I dag mener derimot mange forskere og filosofer at hele ideen om at vi har en sjel, eller er en sjel, er utdatert. Hvis de har rett, kollapser kristen tro. 

Da er du bare materie. Da finnes det ikke noe liv etter døden. Fravær av en sjel gir også et betydelig dårligere grunnlag for å kritisere provosert abort og eutanasi.

Har de rett? Eller finnes det gode vitenskapelige og filosofiske grunner for å tro at vi har en sjel?

Hva sier forskerne?

Ifølge Sir Colin Blakemore, professor i nevrovitenskap ved Universitet i Oxford er vi bare materie: «Menneskehjernen er en maskin som alene står for alle våre handlinger, våre mest private tanker og overbevisninger. Alle våre handlinger er produkter av hjernens aktivitet.»

Blakemore får støtte fra en rekke akademikere. Ateist, filosof og nevroforsker Sam Harris har sagt: «Viljen vår er rett og slett ikke noe vi selv har skapt. Tanker og intensjoner oppstår som følge av årsaker som vi ikke er klar over, og som vi ikke har noen bevisst kontroll over. Vi har ikke den friheten vi tror vi har.»

Dette er folk med doktorgrader i nevrovitenskap, filosofi og andre relevante fagfelt. Flere er professorer ved de mest anerkjente universitetene i verden og har skrevet bøker som er tykkere enn de fleste av oss orker å lese. 

Hvem er vi til å motsi slike intellektuelle giganter? Imøte med slike utsagn er det lett for kristne å bli motløse. Er noe helt grunnleggende for vår tro – ideen om at vi er en sjel – utdatert, uvitenskapelig og feil?

Gjør vitenskap sjelen irrelevant?

De fleste mennesker gjennom tidene, uavhengig av sted og periode de har levd i, har trodd at vi har en sjel. Dette inkluderer også mange av de viktigste filosofene og forskerne gjennom historien.

Eksempler på dette er Augustin, Thomas Aquinas, René Descartes, Gottfried Leibniz, John Locke, Immanuel Kant, Isac Newton og Galileo Galilei. For noen kan det kanskje være en trøst at mange skarpe tenkere gjennom historien også har trodd at vi har en sjel.

«Hva de fleste har trodd, eller hva mange skarpe hoder har tenkt gjennom historien er irrelevant, fordi moderne vitenskap har motbevist dem», kan en moderne sekulær innvende. 

Filosofen Nancey Murphy har sagt: «Etter hvert som nevrovitenskapen knytter stadig flere av de evnene som tidligere ble tilskrevet sinnet eller sjelen, til funksjonen til bestemte regioner eller systemer i hjernen, blir det mer og mer tiltalende å si at det faktisk er hjernen som utfører disse funksjonene».

Idéen om at vi bare er hjernen vår, og at materie er det eneste som eksisterer går gjerne under navnet fysikalisme eller materialisme

Som alle andre idéer må også denne idéen vurderes kritisk. At de blir formidlet av folk med doktorgrader eller professortitler, er ingen garanti for sannheten, uansett hvor overbevist de selv virker å være om idéen de formidler.

Består idèen om ingen sjel sannhetstesten?

Så hvordan kan vi teste om en idé er sann? Filosofer har ofte benyttet seg av en sannhetstest bestående av tre trinn:

  • Er idéen internt koherent? Eller er den selvmotsigende? Påstander som er direkte i kontradiksjon til seg selv, gir ikke mening, da noe ikke kan være sant og ikke sant, på samme tid og samme måte. Du kan for eksempel ikke både være et menneske og ikke et menneske, på samme tid og samme måte. 
  • Samsvarer idéen med virkeligheten? Med andre ord: Stemmer den overens med det vi ellers vet? Dersom idéen om at vi ikke har en sjel har implikasjoner som bryter med andre grunnleggende sannheter som objektiv moral, fri vilje og personlig ansvar, er det vanskelig å se for seg at idéen kan være sann.
  • Er idéen levbar? Dersom det ikke er mulig å leve ut ideen, er det vanskelig å se for seg at den kan være sann. Å leve som om vi bare er materie, uten noen reell vilje, er for eksempel ikke levbart, da vi hele tiden utøver vår vilje, som om vi har en egen vilje.

Så la oss nå ta teste ideen om at det fysiske er alt som eksisterer, også kalt fysikalisme, opp mot disse tre testspørsmålene:

  • Er ideen internt koherent? 

Dersom materie er alt som eksisterer, er tankene våre bare et produkt av nervesignal. Nevroforskere kan i dag studere hjerneaktiviteten vår i betydelig større grad enn før, på grunn av ny teknologi.

Alle mennesker har rundt 100 milliarder hjerneceller, og disse sender signal til hverandre. Hvis aktiviteten til disse hjernecellene kan forklare alt av våre tanker, valg og følelser, får det store konsekvenser for hvem vi er.

Bare materie?

Da finnes ikke det ikke et «jeg» som tenker, bare materie. Da er det også vanskelig å unngå å ende opp i noe annet enn en fornektelse av fri vilje, fordi vi da bare blir styrt av biologi, uten å virke ha noe egen vilje. Våre tanker er dermed ikke «våre», og er meningsløse. 

Se for deg en som sier: «Jeg er bare et resultat av biologi, og alt jeg sier og gjør er ikke er resultat av min vilje (for «vilje» eksisterer strengt tatt ikke), men heller av nervesignal.» Da må også denne uttalelsen bare være et resultat av nervesignal. Hvorfor skal du stole på disse nervesignalene? Hvorfor anta at de leder deg til sannhet?

Det blir som at noen sier: «Mitt personlige perspektiv er at det ikke finnes noe personlig perspektiv.» Et slikt perspektiv mangler indre sammenheng.

Dessuten, dersom vi bare er et resultat av en ikke-guide evolusjonær prosess som har favorisert overlevelse fremfor sannhet (slik fysikalister hevder), hvorfor anta at hjernen vår har utviklet seg til å gi oss sannhet i det hele tatt? 

  • Samsvarer idéen med virkeligheten?

Omtrent alle mennesker tror at mennesker har frihet og ansvar. Frihet og ansvar er så sentrale konsept i vårt samfunn, at det å konsekvent leve i fornektelse av det ikke fungerer. 

Men dersom «vi» bare er nervesignaler i hjernen, gir det ikke mening å si at vi har frihet og ansvar. Det gir ikke mening at en viss type atferd skal straffes eller belønnes. For det var jo bare nervesignalene som gjorde det. Samfunnet straffer ikke nervesignaler. Samfunnet straffer mennesker. Mennesker må nødvendigvis ha et sinn eller en sjel med en vilje. 

Dersom «vi» bare er nervesignaler i hjernen, gir det ikke mening å si at vi har frihet og ansvar.

Les også

Samfunnet straffer heller ikke dyr som dreper dyr, eller dyr som dreper mennesker, som om de var moralsk ansvarlige. I stedet skiller vi mellom dyr og mennesker.  Troen på at vi mennesker er skapt i Guds bilde med en sjel, danner grunnlaget for å skille mellom dyr og mennesker på denne måten.

  • Er det mulig å leve ut at vi bare er materie?

Vi lever derfor som om vi er mer enn materie. Å leve ut idéen om at vi bare er materie er ikke mulig. Vi klarer ikke å leve som om ansvar ikke finnes. Vi forventer at andre oppfører seg, og vi forventer at de som stjeler og undertrykker får straff.

Å fornekte sjelen fjerner noe av motivasjonen for å leve ansvarlig. Uten et «jeg» som bærer et personlig ansvar blir veien kort til å skylde på hjernen. Hvem skal dette menneske som avviser at det finnes et «jeg» skylde på, utenom hjernen, i møte med et samfunn som antar at hvert enkelt menneske har personlig ansvar? 

Å fornekte sjelen fjerner noe av motivasjonen for å leve ansvarlig.

Ikke mulig å elske

Å leve som om vi bare er materie er ikke bare umulig i møte med storsamfunnet. Det er også umulig i de nære relasjonene, som vi beviselig er så avhengig av. Når vi for eksempel sier at vi elsker ektefeller eller barn, sier vi ikke at vi elsker ren materie. Hvordan hadde det vært mulig å leve i nære, meningsfulle og kjærlige relasjoner dersom man virkelig trodde at dette bare var relasjoner mellom ren materie?

Når vi tester fysikalisme opp mot disse tre spørsmålene blir det tydelig for oss: Påstanden om at vi bare er hjernen vår holder ikke i møte med sannhetstesten.

om står bak, som opphavet til vår bevissthet.

Kilder:

Dirckx, Sharon. Am I Just My Brain?

Feser, Edward. Philosophy of Mind. OneWorld Publications, 2006

Menuge, Angus, Marks, Robert J. III m.fl. Minding the Mind. Models of the Mind, Information, and Empirical Science. Discovery Institute, 2003

Moreland, J. P. The Soul. How We Know It’s Real and Why it Matters. Moody Publishers, 2014.

Strobel, Lee: The Case for Heaven. Zondervan, 2021

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!