«Svenskene sier at de stammer fra apene. Men apene nekter.»
Gjennom denne vitsen fikk jeg mitt første møte med evolusjonslæren som barn. Kanskje gjorde det at jeg har hatt et avslappet forhold til temaet. Selv når jeg lærte om Adam og Eva på søndagsskolen, forsto jeg ikke at dette var veldig motsetningsfylt. Men som voksen oppdaget jeg at dette var et hett tema i kristne miljøer. Og først nå har jeg noe viktig å si om det. Og konklusjonen min er kanskje litt uventet.
Men først: hva gjør egentlig dette til en så innmari stor sak?
Jo, mange kristne vil gjerne stille seg bak evolusjonsteorien og Bibelen som Guds ord. At tro og vitenskap supplerer hverandre. At evolusjonsteorien forklarer hvordan, mens skapelsesberetningen forklarer hvorfor. Internasjonalt finnes det mange kristne biologer som mener at det går an å forene dette.
Historien om deg og meg ble skrevet av Gud før vi ble født.
Men kritikere hevder at dette er umulig. De vil hevde at forsøket på å forene evolusjon og skapelse fører til at man sår tvil om Bibelens skapelsesberetning, og lar vitenskapen overkjøre troskapen mot Guds ord. De har rett i at Bibelen fastslår at Gud har skapt verden (1 Mos 1,1; Apg 17,24). Og det er mulig å tolke Paulus og Jesus dithen at de anser Adam og Eva som historiske personer (Matt 19,4-5; Rom 5,12-21; 1 Tim 2,12-13).
Men andre forklaringer på evolusjon vil i hovedsak avvises i naturvitenskapelige miljøer. Ungjordkreasjonisme og Intelligent Design er de to mest kjente.
Og hvis vi kristne ikke kan svare godt for oss rundt forholdet til vitenskap, blir vi lett avskrevet av ikke-kristne om andre store spørsmål i livet. Før vi egentlig har fått snakket om det de fleste av oss egentlig er opptatt av: evangeliet.
Avsporingen
Evolusjonslæren har etter Darwins tid handler om mer enn bare biologi. Den ga inspirasjon til nye måter å forstå andre vitenskapelige fagfelt også, som for eksempel sosiologi, psykologi og historie. Og evolusjonslæren ble langt mer prestisjefull og interessant når den kunne brukes til å bekjempe Bibelens autoritet. Den må sies å ha vært et nyttig redskap for kristendommens motstandere i kampen mot kirkens makt de siste 150 årene.
Og kirken her til lands svarte ulikt på denne nye utfordringen. Katolikkene og statskirka anså tidlig evolusjonslæren som forenlig med Bibelens skapelsesfortelling. Men deler av grasrota i bedehusbevegelsene og frimenighetene valgte heller å kjempe imot evolusjonslæren, og åpnet dermed for det som kritikerne avviser som pseudovitenskap.
Vi er ikke skapt til å oppføre oss som dyr.
Dette har snarere blitt brukt av kristendommens motstandere til å skape et inntrykk av at bibeltro kristne er skeptiske til vitenskap, og at vi bare liker det som bekrefter vårt eget syn. Og motstanderne bruker dette som brekkstang for å fremme en filosofisk virkelighetsforståelse uten Gud. Darwin har blitt en gissel for ateismen. Og idag har vi havnet der at de fleste unge kristne som begynner på universitetet, får opplevelsen av at de må velge mellom tro eller vitenskap. Og mange skjuler troen sin.
Mens evolusjonsbiologene – som faktisk studerer dette – kan si mye om biologi, men ingen av dem kan egentlig bruke sin vitenskapelige tyngde til å avgjøre om Bibelen er troverdig. Det tilhører et annet fagfelt: teologi.
Påsporingen
Forvirret? Det er lov å innrømme det. Uansett hvilket syn man har på evolusjon, er det en fare for at man går seg fullstendig fast i de små detaljene. Slik at det blir en gedigen avsporing fra den store og viktige hovedfortellingen i Bibelen:
Jesus Kristus. Guds sønn. Verdens frelser.
Allerede i skapelsesfortellingen pekes det faktisk mot han (Joh 1,1-3; 2 Kor 4,6). Og hvilken plan Gud har for verden. Og det oppgjøret med synden og døden som hele Det nye testamentet handler om.
Men historien om Jesus er også historien om menigheten: hans kropp på jord. Altså oss.
Historien om deg og meg ble skrevet av Gud før vi ble født (Ef 1,4). Den begynner i Første Mosebok. Og historien forandret seg ikke da Darwin lanserte sine teorier om evolusjon.
Vi kan ikke finne ut hvor vi kommer fra dypest sett – eller hvem vi er skapt til å være – ved å studere slektskapet med aper. Aper er dyr. Vi er ikke skapt til å oppføre oss som dyr. Til å la drifter, instinkter og den sterkestes rett styre oss. Folkens – vi er mer enn dette!
Vi er skapt til å ligne Gud. Til å være bærere av Guds bilde. Til å gjenspeile den usynlige Gud med hvem vi er. Og hva vi sier og gjør. Dette er vi alene om her på jorda. Det skiller oss fra aper og andre dyr.
Dyrene trenger at vi inntar vår tiltenkte rolle som forvaltere av Guds skaperverk.
Vi er altså kalt til å råde over dyrene, ikke til å bli lik dem (1 Mos 1,26). Uansett hvor mange fossiler arkeologene graver fram, må vi gå til Guds ord for å finne ut hvor vi kommer fra. Og hvem vi er skapt til å være.
Det er det som teller.
Ironisk nok er det derfor en viss sannhet i vitsen om at apene nekter. Om apene og resten av skaperverket kunne blitt spurt, ville de sikkert protestere dersom vi tenker og oppfører oss som dyr.
Dyrene trenger nemlig at vi inntar vår tiltenkte rolle som forvaltere av Guds skaperverk. At hver enkelt gjør valg til det beste for hele verden (inkludert menneskeheten). Og at vi arbeider for at Guds store idé bak skaperverket skal realiseres slik Bibelen beskriver den.
Evolusjonslæren kan ikke forandre på noe av dette. Med mindre vi tillater den å gjøre det.
(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net)
