Du leser:
Del 2 Jesu oppstandelse: Fakta eller bedrag?

Del 2 Jesu oppstandelse: Fakta eller bedrag?

Avatar photo

Det er psykologisk umulig å tenke seg at disiplene ville utsette seg for fengsel, tortur og martyrium for noe, de i så fall, ville ha visst var et bedrag.

or en måneds tid siden feiret vi påske og mintes Jesu død og oppstandelse. Jesu oppstandelse er imidlertid ikke noe som bare er aktuelt i påsken. Den kristne tro står og faller med Jesu oppstandelse. Som kristne lever vi i troen på at han er oppstått. I forrige artikkel pekte jeg på hva som tilsier at det er et historisk faktum at Jesus døde. La oss nå gå videre til selve oppstandelsen.

Graven var tom!

Hvorfor åpnet ikke de jødiske lederne Jesu grav og viste fram liket? Det ville vært den mest effektive måten å få stoppet forkynnelsen om Jesu oppstandelse på. Disiplene proklamerte jo Jesus som oppstanden i Jerusalem fra pinsedag av, bare syv uker etter hans død.

Forklaringen er veldig enkel. De kunne ikke vise fram noe lik av Jesus. Graven var tom. Kroppen hans var borte. Så hvordan ble graven tom?

Ble Jesu legeme stjålet?

Dette er den bortforklaringen av oppstandelsen som Det nye testamente selv nevner. Vaktene som var utplassert ved graven, gikk til de jødiske overprestene og fortalte det de hadde sett og opplevd av Jesu oppstandelse.

«Overprestene og de eldste kom da sammen, og de ble enige om hva de skulle gjøre. De gav soldatene mange penger og sa: «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov. Skulle landshøvdingen få høre det, skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge.» De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag,» forteller Matteus (Matt 28,12-15).

Filosofen og teologen William Craig påpeker at dette ikke er en teori man behøver å imøtegå i dag. Ingen vil hevde lenger at disiplene stjal Jesu kropp. Den teorien er mer av historisk interesse. Jøder hevdet det Matteus forteller. Det illustreres for eksempel gjennom Justin Martyrs dialog med jøden Tryfo (ca. 150 e.Kr.). Men påstanden om et slikt tyveri faller på sin egen urimelighet.

Psykologisk umulig

For det første er det psykologisk umulig å tenke seg at disiplene ville utsette seg for fengsel, tortur og martyrium for noe, de i så fall, ville ha visst var et bedrag. Som Maurice Goguel har sagt: Man kan la seg forfølge for en illusjon, men ikke for et bedrag. Det er utenkelig at de kunne utsette seg for så mye lidelse for noe som ville ha vært bevisst lureri. Det fantes det ingen grunn til å gjøre! De kunne bare ha tidd stille i stedet for.

Det er psykologisk umulig å tenke seg at disiplene ville utsette seg for fengsel, tortur og martyrium for noe, de i så fall, ville ha visst var et bedrag.

Dessuten vitner disiplenes liv om stor integritet, og ikke om at de var bedragere.

Vakter

I tillegg forteller altså Matteus om at det var vakter utplassert ved graven. Det er blitt diskutert om dette var templevakter, som de jødiske lederne disponerte – eller om det var romerske vakter. Da de bad Pilatus om vakt, svarte han: «Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan!» (Matt 27,65). Det kan enten bety: Bruk den vaktstyrken dere har, tempelvakten. Eller: Jeg sender romerske soldater for å holde vakt. Ordet som brukes her, koustodia, brukes vanligvis om en romersk vaktstyrke.

Tempelvakten ble straffet strengt for å sovne på vakt, og romerske vakter kunne få dødsstraff. Hvorfor gikk vaktene til overprestene for å fortelle hva som var skjedd, om de var romerske vakter? Det kan godt være at de prøvde å redde sitt eget skinn på den måten. Man vil helst slippe å bli et hode kortere!

Men, som sagt, hele historien om et tyveri av disiplene faller på sin egen urimelighet! Hvordan kunne vaktene vite hva som skjedde, hvis de sov? Dessuten, en grav som den Jesus var lagt i, kunne man ikke komme inn i lydløst. Man har foretatt arkeologiske utgravninger av slike. Blant annet i Gravhagen (The Garden Tomb) i Jerusalem finnes en slik grav, etter manges mening den graven Jesus kan ha blitt lagt i. En sirkelformet stein med en veldig vekt dekket inngangen. Det måtte flere menn til for å rulle den vekk, i en renne som var laget for det formålet. Det ville nok ikke ha skjedd lydløst!

Dessuten forteller Johannes at linklærne som Jesu kropp var svøpt i, lå igjen i graven. Omkring hundre pund, rundt 30 kilo med salve og krydder, var brukt til å salve ham og linklærne med (Joh 19,39). Hvem ville tatt tid til, under en så dumdristig operasjon, å ta av likklærene inne i graven – om de nå hypotetisk sett skulle ha kommet seg inn?

Vi kan også legge til: Evangeliene beskriver ikke akkurat disiplene som noen modige helter! De satt bak stengte dører og skalv. Så det er vanskelig å se for seg at de skulle begi seg ut på et så livsfarlig oppdrag.   

Nå hevder imidlertid altså Craig at poenget med vakter ikke er så viktig i dag. For det første er det de som vil bestride at det var vakter utplassert. For det andre er det ikke nødvendig å fremheve dette. Det er nemlig ingen seriøse forskere som tror på teorien om tyveriet av Jesu kropp. Det «finnes ingen tvil om at disiplene oppriktig trodde på sannheten om Jesu oppstandelse, som de proklamerte til sin død. Ideen om at den tomme graven er et resultat av en eller annen form for svindel, sammensvergelse eller tyveri blir simpelthen avvist i dag.»

Men det betyr ikke at det ikke var vakter der! Jødenes argumentasjon mot oppstandelsen bekrefter det, understreker Craig. De benektet ikke at det var vakter utplassert, men hevdet i stedet at de sovnet og at disiplene da stjal liket. Matteus derimot beretter at prestene bestakk vaktene for at de skulle fortelle en slik historie.

Feil grav?

I 1907 kom Kirsopp Lake med en teori om at kvinnene kom til feil grav. Han tok bort ordene «Han er oppstått» – i Mark 16,6 – og pekte på ordene: Han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! 

Men teorien har ikke slått an. Den faller på sin egen urimelighet. Josef av Arimatea visste hvor den var, og de jødiske myndighetene også. De ville mer enn gjerne ha pekt ut graven og sagt: «Se, her ligger han!»

Oppstått!

La oss nå bevege oss videre til selve oppstandelsen. Når man leser de fire evangelienes beretninger om den, synes de ikke å stemme helt overens, sies det. Og dette brukes som argument for å benekte den historiske troverdigheten av evangelienes fremstillinger.

Men det er å snu saken på hodet. I en rettsak kan tvert imot ulikhet i detaljer styrke vitnenes troverdighet. Om vitnenes forklaringer er identiske, reiser det spørsmålet om de har samarbeidet og har strømlinjeformet det de skulle si.

Lee Strobel som tidligere kriminaljournalist forteller at han husker tilfeller hvor to vitner gav eksakt samme vitneforklaring, helt ned til de minste detaljer – hvorpå forsvarsadvokaten rev deres forklaringer i filler ved å peke på at her var det gjort en hemmelig avtale før rettsmøtet.

En historiker vil tenke på samme måte, påpeker Craig: Han vil si at det er noen uoverensstemmelser, men det dreier seg om sekundære detaljer. Det finnes to beretninger om at Hannibal gikk gjennom Alpene for å angripe Rom. Disse to lar seg ikke forene. Likevel er det ingen historiker som vil benekte at Hannibal foretok et slikt angrep. Den historiske kjernen er korrekt.

På lignende måte forholder det seg når det gjelder beretningene om den tomme graven. Det vesentlige i beretningen er det samme: «Josef fra Aritmatea tar Jesu legeme og legger den i en grav. Graven blir besøkt av en liten gruppe kvinnelige etterfølgere av Jesus tidlig søndag morgen etter korsfestelsen, og de finner at graven er tom. De ser en visjon av engler som sier at Jesus er oppstanden.»

Den vanligvis skeptiske historikeren Michael Grant ved Trinity College i Cambrigde, som også er professor ved Edinburgh University, sier i sin bok Jesus: An Historian’s Review of the Gospels: «Sant nok, oppdagelsen av den tomme graven blir beskrevet på forskjellig måte i de ulike evangeliene. Men om vi anvender det samme slag av kriterier som vi ville bruke på alle andre litterære kilder fra oldtiden, er dokumentasjonen solid og sannsynlig nok til å nødvendiggjøre den konklusjon at graven, uten tvil, ble funnet tom.»

Disse ulikhetene viser også at evangelistenes beretninger ikke dreier seg om plagiat. De har hatt ulike kilder til disposisjon.

Men samtidig er det slik at flere av uoverensstemmelsene bare tilsynelatende er uoverensstemmelser. For eksempel: Et evangelium sier at det fortsatt var mørkt, et annet «da solen gikk opp». Men det kommer an på fra hvilken synsvinkel man ser det. Hvor mørkt eller halvmørkt var det? Optimisten og pessimisten kan diskutere om glasset er «halvt tomt» eller «halvt fullt». Ulike navn på kvinnene ved graven nevnes, men evangeliene påstår ikke å gi en fullstendig liste over hvem som gikk dit. 

Vitnene

Men vil noen spørre, kan vi stole på vitnene? De var Jesu venner og etterfølgere. Hvor objektive kunne de da være?

De første vitnene er kvinner, og det er oppsiktsvekkende! I det jødiske samfunnet på den tiden hadde kvinnene en meget lav status. Craig påpeker at det finnes gamle utsagn av rabbinere som for eksempel: «La Lovens ord heller bli brent enn å bli gitt til en kvinne!» Eller: «Velsignet være den som får barn som er gutter, og ve den som får barn som er jenter.» I rettsaker den gangen kunne ikke kvinner gis status som vitner fordi deres vitnesbyrd ikke ble ansett som troverdig.

Om beretningen om oppstandelsen skulle ha blitt oppdiktet eller ha blitt til som en legende, ville det aldri ha vært kvinner som hadde vært omtalt som vitner. Derfor, det at evangeliene forteller at kvinnene var de første vitner til oppstandelsen, bekrefter den historiske troverdigheten av det hele. Forfatterne av evangeliene skrev samvittighetsfullt ned det som skjedde, selv om det kunne virke flaut

Noen har også spurt om hvorfor kvinnene gikk til graven. Hvordan kunne de tro at de ville komme inn i den? Det var jo plassert en stor stein foran åpningen, og den var bevoktet av vakter (Mark 16,1-3). Svaret er at det var kjærligheten til Jesus som drev dem, ikke fornuftsmessige overveielser. De håpet å kunne komme inn i graven på en eller annen måte.

Legender?

Mange vil betrakte evangelienes beretninger om oppstandelsen som legender. Men legender danner seg over lengre tid. Beretningene om Jesu oppstandelse er derimot skrevet meget nær i tid til de begivenheter som fant sted.

Paulus skrev 1 Korinterbrev på midten av 50-tallet, cirka 20 år etter Jesu død. I 1 Kor 15 gjengir Paulus stoff han har fått overlevert til seg om oppstandelsen. Her er hovedtrekkene fortalt, og de formuleringene Paulus gjengir, går tilbake til bare noen få år etter Jesu død. Det Paulus skriver i sine brev fra 50- og 60-tallet samsvarer helt med den første kristne muntlige forkynnelsen.

Som A.N. Sherwin-White, en respektert historiker ved Oxford University, innen det klassisk gresk-romerske fagfeltet sier: Det ville være uten sidestykke i historien om legender skulle ha vokst frem så fort og forvansket evangeliene.

Og, som Craig påpeker: Jesu grav var kjent både for kristne og jøder. «Så hvis den ikke var tom, ville det ha vært umulig for en bevegelse, grunnlagt på troen på oppstandelsen, å bli til i den samme byen hvor denne mannen var blitt henrettet og gravlagt.»

Dessuten forutsetter den jødiske polemikken mot troen på Kristus at graven var tom. Man benektet ikke at den var tom. Spørsmålet er hva som skjedde med hans kropp.

Les også

Strobel selv har dekket dusinvis av rettssaker. Han skriver at han må si seg enig med vurderingen til Sir Edward Clarke, en britisk høyesterettsdommer som har foretatt en grundig analyse av første påskedag. Clarke sier: «For meg er bevismaterialet tilstrekkelig til å avgjøre saken. I Høyesterett har jeg igjen og igjen sikret domfellelser på grunnlag av bevis som ikke har vært i nærheten av å være så overbevisende. Som advokat aksepterer jeg, uten reservasjon, evangelienes bevismateriale som vitnesbyrd av troverdige mennesker om fakta de var i stand til å dokumentere.»

1 Korinterbrev kapittel 15

Strobel intervjuer også Gary Habermas. Gary Habermas er filosof og teolog, kjent som en dyktig debattant. Han hadde blant annet en større debatt med Antony Flew, på den tiden Flew var en av verdens ledende ateister. Temaet var «Stod Jesus opp fra de døde?« De fleste mente at Habermas vant debatten.

I intervjuet kommer Habermas inn på 1 Korinterbrev kapittel 15. Som sagt skrev Paulus dette brevet på midten av 50-tallet. Habermas påpeker at det er allmenn enighet om at det er Paulus som er forfatteren. Og i kapittel 15, fra vers 3 av, siterer han en gammel trosbekjennelse. Det viser en språklig og stilistisk analyse av teksten. Blant annet bruker Paulus rabbinernes tekniske uttrykk for å overlevere en hellig tradisjon. Veldig tidlig, kanskje to til åtte år etter Jesu død, kunne denne trosbekjennelsen være utformet. «Så dette,» sier Habermas, «er utrolig tidlig materiale – et primitivt, usminket vitnesbyrd om det faktum at Jesus viste seg levende for skeptikere som Paulus og Jakob, som for Peter og resten av disiplene.» Cirka år 50 forkynte Paulus i Korint, og han antyder at han da gav dem den bekjennelsen han nå siterer.

Med Jakob som skeptiker mener Habermas her ikke disippelen Jakob, en av de 12, men Jesu bror, som ikke trodde på Jesus før etter oppstandelsen. Denne Jakob ble senere leder for menigheten i Jerusalem. Hva var det som overbeviste Jakob, Jesu bror? Jo, det at han møtte Jesus som levende og oppstanden!

Hallusinasjoner?

«Kjenner du Gary Collins,» spurte Habermas da Strobel spurte om disiplene kanskje kunne ha hatt hallusinasjoner. Jo, Strobel hadde faktisk intervjuet Collins tidligere.

«Tror du han er kvalifisert som psykolog?»

«Ja», svarte Strobel. «En doktorgrad, professor i tyve år, forfatter av et dusin bøker om psykologiske spørsmål, president for en nasjonal forening for psykologer…»

Habermas gav Strobel et papir og forklarte at han hadde spurt Collins om disiplenes åpenbaringer av Jesus kunne være hallusinasjoner. Her hadde Collins skrevet ned sin vurdering av det spørsmålet:

Hallusinasjoner er individuelle fenomen. I kraft av deres egenart kan bare en person ad gangen se en gitt hallusinasjon. De er absolutt ikke noe som kan bli sett av en gruppe mennesker. Heller ikke er det mulig at en person på en eller annen måte kan fremkalle en hallusinasjon hos en annen. Siden hallusinasjoner bare eksisterer i denne subjektive, personlige forstand, er det åpenbart at ikke andre kan være vitne til den.

Dette er et stort problem for hallusinasjonsteorien, påpeker Habermas. For det er gjentatte beretninger om at Jesus viser seg for flere, som så rapporterer om det samme. «Peter var praktisk og nøktern… Jakob var en skeptiker…visselig ikke gode kandidater for hallusinasjoner. Dessuten, hallusinasjoner er ganske sjeldne. Vanligvis forårsakes de av narkotiske stoffer eller en kroppslig mangel… Likevel forventes vi å tro at under en periode på mange uker opplevde mennesker av alle slags bakgrunn, alle slags temperament, på forskjellige steder hallusinasjoner? Det er å presse hypotesen ganske mye, er det ikke?»

Og det kan legges til: Også etter de 40 dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten åpenbarte Jesus seg, for eksempel for Paulus på vei til Damaskus.

Umulig?

Er det imidlertid ikke slik at de som fremsetter disse ulike alternative teoriene til Jesu oppstandelse, vil være enig i at disse teoriene har sine store svakheter, og at de egentlig er ganske usannsynlige. Men, vil de spørre: Er ikke likevel disse teoriene mer sannsynlige enn at det skulle ha skjedd en oppstandelse fra de døde?

Craig svarer slik på denne innvendingen: Her, sa han, beveger vi oss over fra et historisk til et filosofisk spørsmål, nemlig er mirakler mulig? Vi påstår ikke at en død person plutselig, rent spontant, ble levende igjen. Hypotesen om at Gud reiste Jesus opp fra de døde, motsier ikke vitenskap eller kjente fakta fra erfaringen. «Alt den krever, er hypotesen at Gud eksisterer, og jeg mener at det er gode grunner for å tro at han gjør det.»

Disiplene – overbevist av fakta

Disiplene ble refset av Jesus for at de ikke trodde da kvinnene fortalte at han var oppstanden. Det gjaldt ikke bare Thomas, som sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og stikke fingeren min i naglegapet og legge hånden i hans side, vil jeg ikke tro!» (Joh 20,25)

Alle disiplene tvilte. Det ser vi av ordene til Emmaus-vandrerne som Jesus åpenbarte seg for da de gikk på veien: «Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever…» (Luk 24,22-24). Altså underforstått: Vi tror ikke helt på det de forteller.

Ikke en gang når Jesus åpenbarte seg for dem, våget de å tro. Jesus måtte be dem om å ta på ham, og han spurte om de hadde noe å spise. Og de gav ham stekt fisk og honningkake, og han åt for øynene på dem (Luk 24, 35-43).

Men på en måte er det bra at de var så sene med å tro. Det viser at de var nøkterne, jordnære mennesker som ikke så lett lot seg lure. Det var møtet med fakta som tvang dem til å tro – møtet med den oppstandne selv!

Utdrag fra min bok Våg å tenke – våg å tro!

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!