Du leser:
Hva var greia med Jesus og samaritanere?

Hva var greia med Jesus og samaritanere?

Avatar photo

Hvorfor ønsket ikke Jesus å sende sine 12 disipler inn i samaritanernes byer?

I Matteus kap 10, Markus kap 6 og Lukas kap 9  leser vi at Jesus sender ut sine 12 disipler på sin første evangeliseringstur. Disiplene er helt uerfarne, og de sendes ut til hvert sitt distrikt i gruppe på to og to. Han har utrustet dem med «åndelig autoritet» og gitt dem makt til å drive ut onde ånder og helbrede alle slags sykdommer og plager.

Det er med andre ord svært lite de ikke får lov til å si og gjøre. Likevel får de klar beskjed av Jesus om en viktig begrensning. Jesus gir følgende instruksjon; «gå ikke på veien til hedningene og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!»

Hvis du har gått på søndagsskole har du helt sikkert hørt den; lignelsen i Lukas 10.25 om den barmhjertige samaritan. På en levende måte maler Jesus et bilde av en mann som på reise blir overfalt, ranet og utsatt for grov vold. Jesus beskriver ham som «halvdød» , uten at Jesus av den grunn har nådd fortellingens høydepunkt. Det sentrale i lignelsen er at to jødiske menn med både ressurser og innflytelse, to religiøse personer som i samfunnet gjør krav på å ha et tett og rett forhold til Gud går rett forbi voldsofferet uten å bry seg.

Ingen empati

To personer, som man forventer mye av, viser altså ingen tegn på empati. Jesus kunne stanset her og likevel ha gjort et kraftig poeng ut av den manglende menneskeligheten til de to religiøse skikkelsene, men Jesus er ikke ferdig. Jesus introduserer nå den tredje personen i lignelsen, og dette skal virkelig svi som syre i ørene til selvrettferdige jøder som hørte Jesu fortelling; den tredje personen er en barmhjertig mann fra nabolandet «Samaria». 

Samaria var et naboland ingen jøde ville reise til med mindre det var helt nødvendig. Her er et nytt poeng i lignelsen; Samaritaneren er en person som ingen jøder vil forvente godhet fra. Han redder offeret i historien, han setter av to dager til å pleie ham, og betaler deretter for videre pleie og stell av den fremmede.

Lignelsen handler om nestekjærlighet og understreker at flotte ord og tro uten handling og etterlevelse er lite verdt. 

Lignelsen handler om nestekjærlighet og understreker at flotte ord og tro uten handling og etterlevelse er lite verdt. 

Men hvorfor valgte Jesus å la den barmhjertige mannen komme fra Samaria? 

I de fire evangeliene kan vi også lese historier om ting som skjedde rundt Jesus som illustrerer at det var et anstrengt forhold mellom jøder og Samaritanere. Disse historiene er ikke lignelser men faktiske hendelsesforløp. Mest kjent av historiene er nok dialogen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn i Johannes kapittel 4. En samaritansk kvinne som åpenbart forsøker å unngå å møte andre mennesker når hun henter vann i Sykars brønn treffer Jesus som er på gjennomreise i Samaria.

Jesus snakker med henne og behandler henne med verdighet og respekt, noe hun åpenbart ikke er vant til, og særlig ikke fra mannlige jøder på gjennomreise. Hun reagerer på hans sosiale åpenhet og legger ikke skjul på at hun er overrasket over at han overhodet vil ha noe med henne å gjøre.

De 12 disiplene har gått i samlet flokk inn i byen for å kjøpe mat. De går trolig i samlet flokk av hensyn til sikkerheten, og ikke fordi de skal handle mye mat. Historien om kvinnen ved brønnen ender med at kvinnen blir satt i frihet fra skam og menneskefrykt, kommer til tro på Jesus som Messias og blir Samarias første kristne kvinnelige evangelist. Denne uvanlige samtalen åpner for at et stort antall mennesker ble frelst i byen i løpet av et par døgn.

Det var ikke vanlig at jøder fra Judea reiste gjennom Samaria på vei til Galilea slik Jesus gjorde i Johannes kap 4 . Så langt det var mulig benyttet Judeere ruten lengst øst gjennom Jordandalen. På denne måten unngikk de å møte samaritanere på veien til Galilea og Perea.

Jesus tenkte derimot annerledes og reiste stadig vekk tvers gjennom Samaria på sin vei mellom Judea i syd og Galilea i nord. Vi leser at han gjorde det når han traff den samaritanske kvinnen i Johannes 4, han gjorde det også i Lukas kapittel 17 vers 11 når han traff 10 spedalske menn. Han gjorde det også i Lukas kap 9 vers 51 som beskriver hans siste reise gjennom Samaria før han skulle korsfestes. Jesus planlegger en overnatting i en samaritansk by, men de nekter å ta imot ham fordi han er på vei til Jerusalem.

Historien viser et ganske voldsomt hat mellom samaritanere og jøder fra Judea. Samtidig aner vi at jøder fra Galilea lettere blir akseptert i Samaria enn jøder fra Judea.

Historie og politikk

Så – hvordan har denne konflikten oppstått, og hvorfor bringer Jesus denne motsetningen inn i en lignelse om den barmhjertige mannen fra Samaria? For å finne svaret på dette må vi grave litt i både historie og politikk. 

Abraham får løfte fra Gud om at slekten hans skal innta landet Kanaan. Hans barnebarn Jakob får navnet Israel og hans 12 sønner blir ledere for hver av sin stamme i Israel. Dette skjer mens Israel oppholder seg i Egypt. Etter 400 år leder Moses folket ut av Egypt og fordeler landområder til stammene. Det blir Josva som etter 40 år leder folket inn i Kanaan. Landet Israel er samlet på eget territorium og styres av dommere inntil de velger seg Saul som konge, før kong David og kong Salomo.

Under Salomos sønn Rehabeam splittes riket i to deler under trussel om borgerkrig. Områdene Juda og Benjamin blir et sydlig kongerike som kalles Judea, med Jerusalem som hovedstad. I nord er de resterende 10 stammer samlet som et kongerike, og de beholder navnet Israel, med Samaria som hovedstad. Nordriket velger den ugudelige Jeroboam til Konge, dette skjer ca år 974 f.Kr. Allerede her – ca tusen år før Jesu lignelse fortelles – starter det første fiendskapet mellom jøder fra Judea og Jøder fra nordriket, senere Samaria og Galilea.

Kong Jeroboam innførte avgudsdyrkelse i nordriket, han fikk laget to gullkalver som folket skulle tilbe. Han innførte ofring på offerhauger han selv utpekte, han innførte sine egne religiøse høytider som avvek fra toraens høytider, og han utnevnte sine egne prester som ikke kom fra levittenes stamme slik toraen foreskrev. En kjapp tur til første kongebok kapittel 15 og 16 viser oss at nordriket nå står foran en periode hvor den neste kongen blir ondere og mer avgudsdyrkende enn den forrige. Det hele topper seg i første kongebok kapittel 16-19 hvor vi introduseres for Kong Akab og hans demoniske hustru dronning Jesabel som tok livet av nesten alle Guds profeter i Israel og konverterte folket til de falske gudeskikkelsene Baal og Astarte.

Selv om heller ikke Judea var helt fritt for avgudsdyrkelse og ondskap så var det likevel et godt stykke opp til Kong Akab og Dronning Jesabels nivå. Ondskapen i nordriket var uten sidestykke og skapte i seg selv økt avstand og fiendskap mellom troende jøder i Judea og det stadig mer sekulariserte Israel.

I første Krønikebok 5.26 kan vi lese om hvordan stormakten Assyria 740 år f.Kr invaderte nordre del av nordriket Israel. Snaue 20 år senere faller også hovedstaden Samaria i Assyrias hender (ca 721 f.Kr) (2 Kongebok kap 17). Ifølge Bibelen skjedde dette som Guds straff for avgudsdyrkelse under Israels konger etter løsrivelsen fra Judea. Vranglære, bruk av offerhauger, vantro, og okkultisme er omtalt. Kongeriket Israel oppløses under Assyrias okkupasjon, mens kongeriket Judea består. 

Vil utslette Israels identitet

Den assyriske kongen iverksetter en politikk for å utslette Israels nasjonale identitet. Han bortfører og tvangsflytter jøder fra Israel innover i det Assyriske riket, med påfølgende innvandring til nordrikets territorium av hedenske folk fra andre kulturer. På denne måten ble folket utsatt for betydelig blanding med hedenske folkeslag. Lokale hedninger giftet seg og fikk barn med jøder som ikke var blitt bortført. Ca år 605 f.Kr bortføres også befolkningen i Judea østover, men denne gangen til en annen stormakt; «Persia», nærmere bestemt til Babylon. I motsetning til assyrerkongene tillot perserkongene at jødene kunne oppholde seg samlet, dyrke sin kultur og religion. De mistet derved ikke sin identitet på samme måte som borgerne i nordriket gjorde under den assyriske bortføringen.

Les også

Esra og Nehemia fra Judea fikk tillatelse fra perserkongen til å reise tilbake til Jerusalem med folket for å gjenoppbygge tempelet og bymuren (Ca 538 f.kr). En rekke hedenske folk hadde i mellomtiden fått lov til å bosette seg i Jerusalem, disse ønsket nå å hjelpe til med gjenoppbyggingsarbeidet. Jødene ønsket imidlertid ikke hjelp fra hedningene.  Tvert imot så ønsket de jødiske lederne å reversere kulturen med blandingsekteskap, slik at jøder som hadde giftet seg med hedninger skulle skille seg fra disse. Du kan lese mer om dette i Esra kap 10, og i Nehemia kap 13. Jødenes svært anstrengte forhold til sine naboer under gjenoppbyggingen av tempelet bidro ikke til bedre klima i forhold til Samaria.

På Jesu tid består de jødiske områdene av Judea som eget kongedømme, med hovedprovins Judea syd for Samaria, og provinsen Galilea nord for Samaria. Samaria hadde siden den Assyriske okkupasjonen i 722 f.kr blitt regnet som et ikke-jødisk område. I Galilea finner vi de kjente byene Nasaret og Kapernaum som langt på vei må kalles for konservative jødiske områder. Dette i sterk kontrast til de nære Romerske byene Tiberias og Sepphoris.

I Judea finner vi hovedstaden Jerusalem. Ved Jesu fødsel ledes kongedømmet Judea av kong Herodes den store, som slett ikke er jøde men Idumeer (fra Edom). Hans jødiske kongerike er et «lydrike» under den reelle makthaver Romerriket som styrer hele middelhavsområdet på denne tiden. På tidspunktet for Jesu korsfestelse er Herodes den store død, og Judea og Galilea styres av sønnen Herodes Antipas. I Samaria var det derimot et direkte romersk styre. En annen gruppe som hadde reell myndighet i de jødiske områdene Judea og Galilea var «det høye råd» eller Sanhedrin. Rådet bestod av skriftlærde rådsmedlemmer ledet av yppersteprester og hadde politimyndighet og domsmyndighet i saker vedrørende brudd på jødisk lov, og i mindre alvorlige saker.

Vi ser flere steder i apostlenes gjerninger at det høye råd går til arrestasjon av apostlene og andre kristne og at det også utmåles straff.

Annenrangs borgere

På Jesu tid preges Judea av jødisk samhold og en sterk religiøs elite bestående av fariseere og saddukeere. Jødene i Judea venter på Messias som de mener skal komme fra Judea, og befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Jødene i Judea forakter folket i nabolandet Samaria som består av en blandet rase av hedninger og jøder fra nordriket som ikke ble deportert til Assyria. Den hybride samaritanske befolkningen av halvt jødisk og halvt hedensk opprinnelse ble vurdert som annenrangs borgere.

Bedre ble det ikke at Samaritanerne beholdt deler av sin jødiske tro, men at de begrenset de jødiske skriftene til Toraen ( 1-5 Mosebok). De tillot også at befolkningen kunne ha andre religioner og Guder. I tillegg foreskrev Samaritanerne at man skulle be til Gud på fjellet Gerizim i Samaria og ikke i Jerusalem slik Jøder i Judea praktiserte. Det er denne religiøse uenighet kvinnen ved Sykars brønn tar opp med Jesus i sin lille samtale med Ham i Johannes kap 4, vers 20-23.

Like mye verdt

Så – hva er det med Jesus og samaritanerne? Han ser ikke ut til å være like opptatt av konflikten som de religiøse jødene i Judea. Det kan se ut som om Jesus er mer opptatt av å forkynne evangeliet om Guds rike til mennesker uavhengig av om man var jøde eller samaritaner. Måten han anerkjenner og tilbyr levende vann (DHÅ) til kvinnen ved Sykars brønn viser at han elsker henne like høyt som alle andre. 

Måten han anerkjenner og tilbyr levende vann (DHÅ) til kvinnen ved Sykars brønn viser at han elsker henne like høyt som alle andre

Jesus hadde selv vokst opp i Nasaret i Galilea, nord for Samaria. Selv om jødene i Galilea var konservative fremsto de likevel som noe mer fleksible og tolerante i møte med nye impulser fra omkringliggende land og romersk sivilisasjon.  Galileere snakket arameisk, og var ofte fiskere eller bønder. De hadde velstand, men kanskje ikke samme intellektualitet som borgere av Jerusalem. Et element vi kan se i Johannes kap 1, vers 46 når Natanael kommenterer at Jesus kommer fra Nasaret.

For Jesus var det viktig å få frem budskapet om at samaritanere og jøder fra Judea og Galilea var like mye verdt og like høyt elsket i Guds rike, et poeng han får tydelig frem i lignelsen om den barmhjertige mannen fra Samaria.

Se kommentarer (0)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!