Du leser:
Er det mulig å leve mer hellig?

Er det mulig å leve mer hellig?

Avatar photo

Uten helliggjørelse får vi åndelige mangelsykdommer.

«Kom, min Frelser, og hjelp meg. Ta meg, helliggjør, rens meg. Dann meg, fyll du meg og bruk meg! Jesus, gjør du det nå!»

Denne sangstrofen tonte inni meg – tidlig en morgen. Det var som om Ånden gikk inn i hjertedypets arkiver og hentet fram gamle sanger, for de ligger lagret der. Sitatet er hentet fra en sterk hellighetssang, som vi i Filadelfia Sarpsborg brukte mye under møtene, i hvert fall på 1960-tallet, i min ungdomstid, men også i min tid som forstander for menigheten, for en menneskealder siden.

Dette er ikke en lovsang, heller ikke en vekkelsessang med innbydelse, men en bønnesang. I en flora av sanger – helt etter Guds ord – trenger vi også slike innvielses- og bønnesanger. 

Et viktig aspekt både i den apostoliske forkynnelsen og i pinseforkynnelsen, er det vi kaller «helliggjørelsen».  Hvis den er lite til stede, blir det åndelige mangelsykdommer. 

Tidsånden tar over

Tidsånden med sitt antikristelige fortegn må aldri prege oss eller gjøre oss til kandidater for kompromisser vedrørende tro og liv. Det fører til sløvhet og lunkenhet. Dersom hellighetsforkynnelsen uteblir, vil tidsånden fjerne det skillet som skal være mellom verden og menigheten.

Menigheten bygges nedenfra, helliggjørelsen er et betydelig moment i denne virksomheten.

Skriften sier: «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1). 

Helliggjørelse er ikke eget strev, ikke lovgjerninger, ikke kjødelige kraftanstrengelser eller «nå må du se og ta deg sammen». Helliggjørelsen er Jesus Kristus i oss!

Den kalles «Åndens helliggjørelse» (1 Pet 1,2), det er altså Den hellige ånd som helliggjør oss. Et møte med Jesus fører til slike erfaringer. Manglende helliggjørelse i våre liv kan føre til forsømmelse i bibellesning og bønn og uteblivelse fra menighetens gudstjener og møter (Hebr 10).

Vilje og lydighet                                                             

Vårt bidrag til helliggjørelse er vilje og lydighet. Gud presser seg ikke på, men kaller og lokker. Når vi byr våre «lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten» fører dette til endret atferd.

Når vi byr våre «lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten» fører dette til endret atferd.

Etter omvendelsen tjener vi «den levende og sanne Gud» (1 Tess 1), og apostelen bekrefter – «det fører til helliggjørelse» (Rom 6). Vår aktive deltakelse – gjennom bønn og innvielse – gjør at vi som Paulus kan uttrykke følgende, «så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt» (2 Kor 7)!

Pinsebevegelsen, med opphav i den helliggjørelse som preget Metodistkirken, lot videreføre hellighetsaspektet, ikke minst gjennom bevegelsens grunnlegger, pastor Thomas Ball Barratt. En av  bøkene i minneutgaven utgitt ti år etter hans død, bærer tittelen «Helliggjørelsens nådeverk». 

Kjøtt eller ånd

Helliggjørelsesforkynnelsen er som kjølen til seilskipet, for at det ikke skal kantre. Den er særlig viktig i tider som kan minne om den historiske pinsedagen: De opplevde «et veldig stormvær» (Apg 2). Det skal helliggjørelse til for på en sunn måte å kunne bære salvelsens «tyngre nådegaver» – blant andre profetisk tale og, kraft til å gjøre undergjerninger.

Kjødet ligger på lur og vil så gjerne bli beundret. Skriften taler imidlertid tydelig om at Gud «står den stolte imot, men den ydmyke, gir han nåde» (Jak 4,6). 

Paulus bruker forskjellige uttrykk for å fremheve helliggjørelsen – han taler om å «vandre i Ånden» (Gal 5) og sier at «den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden» (Gal 6). 

Jeg sitter og blar i gamle notater – fra Filadelfia bibelskole i Oslo, høsten 1969. Vi var nærmere hundre menn og kvinner, som ble ført inn i Guds ord av de skriftsterke pinseforkynnerne. 

Et kall til alle kristne

Veteranen Kristian Heggelunds tema var «Helliggjørelsen». Han understreket at helliggjørelsen er et kall til alle kristne – «For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse» (1 Tess 4,7).

Les også

Helliggjørelsen er Guds verk – «ånd, sjel og legeme» (1 Tess 5,23) skal bevares. Heggelund viste til Paulus og at «helliggjørelsens mål er å bli likedannet med Jesus (Rom 8,29). Så poengterte han: «Gudslivet i oss vokser og karaktertrekkene til Gud blir klarere og klarere i oss og likedannes med hans Sønns billede». Er dette åndelige svada? Nei, det er Skriftens lære om helliggjørelse. Den styrker vår ånd og endrer vår sjel, som Paulus sier, «ånd, sjel og legeme helliges helt igjennom» (1 Tess 5). 

Verdens største apologet og vår store læremester, apostelen Paulus, taler ikke bare svulstige ord om helliggjørelse, men konkretiserer sitt budskap, og vi finner straks ut at vi alle bør stå i selvransakelsens lys.

Først nevner han betydningen av «å bli fornyet i deres ånd og sinn» (Efes 4), deretter ikledningen av «det nye mennesket, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten».

Fruktene

Så nevner han fruktene av dette: «Legg derfor av løgnen og tal sannhet med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer. – La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for dem som hører på. Og gjør ikke Den hellige ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag.

La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all ondskap. Vær gode med hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus Jesus!»

La oss tale tydelig, vær konkret i forkynnelsen, der synd er synd og tilgivelse og gjenopprettelse er mulig. Og la oss mennesker være like nådige som Vårherre er!

Partier, usunn kameraderi-kultur, boikott og urimelig forskjellsbehandling er synder som lett kan gro og skape unødige og belastende skiller, der «Åndens enhet i fredens sambånd» skal råde (Efes 4). 

Helliggjør meg!

Som nyfrelst husker jeg en bibeluke i 1964, hjemme i Filadelfia. Ingolf Kolshus talte en hel uke (!) om vår «åndelige gudstjeneste», og leste tekstordet Rom 12,1-2 før hver eneste preken. Han poengterte at når den åndelige gudstjenesten fungerer, i vår fremstilling for Gud, kommer de naturlige følgene, som en frukt av dette innvidde livet, slik vi leser i de påfølgende versene.

Og jeg avslutter som jeg begynte – med bønnesangen : «Kom, min Frelser, og hjelp meg. Ta meg, helliggjør, rens meg. Dann meg, fyll meg og bruk meg! Jesus, gjør du det nå!»

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!