Du leser:
Skal skolen være et sekularistisk drivhus?

Skal skolen være et sekularistisk drivhus?

Avatar photo
Skal skolen være et sekularistisk drivhus?

Skal barn eksponeres for religion i skolen? Bør ikke skolen være et livssynsnøytralt læringsmiljø der elevene har fokus kun på viktige allmennkunnskaper, uavhengig av bestemte trosoppfatninger? Eller blir skolen da bare et drivhus for sekularisme?

I debatter hevdes det innimellom at skolen burde vente med å utsette barna for religionskunnskap til de var 18 år og gamle nok til å vurdere kritisk og velge selv hva de ville tro. Aldersgrense for øl, sigaretter og religionskunnskap, med andre ord. Det siste tiåret har utdanningsdirektoratet anbefalt at skolene bør innhente skriftlig påmelding til skolegudstjeneste fra alle foreldre – antagelig for å unngå klager fra religionssensitive foreldre.

Andre foreldre irriterer seg over at man stadig blir presset til å forandre sine tradisjoner på grunn av krav om nøytralitet og såkalt toleranse. De oppfatter dette som et rent skalkeskjul for sekularistisk ideologi, og at man dermed skal moraliseres til å tolerere omtrent alt mulig, unntatt sin egen kultur og tradisjon.

Nøytralitetsillusjonen

Forestillingen om en livssynsnøytral skole bygger på en misforståelse om hva tro er, og jeg vil gå så langt som å si at det er en farlig vrangforestilling. Vi har alle «aksjer» i skolen – elever, lærere, foreldre, politikere, næringsliv, organisasjoner, livssynssamfunn – alle som er opptatt av fremtiden.

Ideen om at skolen skulle være en livssynsnøytral boble isolert fra samfunnet for øvrig er en meningsløs utopi.

Skolen er arenaen der neste generasjon skal dannes og utrustes til et produktivt og godt liv i storsamfunnet. Store verdier står på spill: Samfunnsinteresser, familieverdier, og ikke minst identitetsdannelse og fremtidsmuligheter for de unge selv. Foreldrene må kunne stole på skolen, og det samme må samfunnet som skal finansiere den.

Å ha et livssyn er en sentral del av det å være menneske. Skolen er et sted der barn, unge og voksne møtes med ulike oppfatninger om livssyn og verdier. Den naturligste ting i verden er å snakke sammen om de viktigste spørsmålene i livet, om ideer, verdier, tro og moral.

Ideen om at skolen skulle være en livssynsnøytral boble isolert fra samfunnet for øvrig er en meningsløs utopi. Bruken av ordet «nøytralitet» på denne måten kan knapt oppfattes som annet enn et forsøk på å gjøre skolen til et drivhus for indoktrinering av en bestemt livssynsretning, nemlig sekulær humanisme.

Vil man bevare en felles offentlig skole tror jeg ikke dette er veien å gå. Flere foreldre sender barna sine til alternative skoler, fordi fellesskolen blir trangere og smalere.

Åpen dialog, ikke nøytralitet

Hva er alternativet til tabuisering av livssyn i skolen? Bør skolen være en kamparena for konkurrerende livssyn? Ja, skolen er en del av samfunnet. Men skolen bør være en sivilisert kamparena slik man har gjort det i forhold til politikk. Det vil også gi god læring.

Elever lærer i dag å debattere politikk, legge fram sine syn, møte meningsmotstandere og oppføre seg konstruktivt. Det gjennomføres til og med skolevalg. Skolen lærer elevene å bruke dialog, vise respekt, være saklige og å tenke kritisk. Kan ikke de samme ferdighetene læres og praktiseres i forbindelse med livssyn?

Problemer oppstår idet noen er så sensitive at de blir provosert eller støtt av andres livssyn.

Overfølsomhet og berøringsangst i livssynsspørsmål bør erstattes med åpen dialog, bevisstgjøring av egen tro, og større robusthet i forhold til annerledes tenkende. Hvordan skal vi ellers kunne leve sammen i fremtiden?

Er det et problem at kristne eller muslimske elever gjerne vil ha et bønnerom på skolen? Nei. Er det et problem at kristne eller muslimske elever vil gå med kors eller hijab eller be før maten? Nei.

Det er ingen som tvinger andre til å gå med kors, hijab eller be før maten. Problemer oppstår idet noen er så sensitive at de blir provosert eller støtt av andres livssyn. Mitt inntrykk er at de som lager bråk ofte er et lite mindretall av ressurssterke religionsskeptikere, og som har sin egen agenda. Sjeldent er de elever selv. Når de klager til skolen skapes det nervøsitet fordi så mange skoleadministrasjoner lider av angst for å bli anklaget for ikke å være politisk korrekte.

Alle er troende

Man bør spørre dem som forlanger «nøytralitet» i skolen: Mener du det er rimelig at det kun skal være ditt eget livssyn som skal dominere skolen, på bekostning av alle andre syn? Alle har nemlig en tro, og det er ingen praktisk forskjell på betydningen av ordene religion og livssyn.

Sekulær humanisme er en religion akkurat som buddhisme. De humanistiske manifestene (I og II) som human-etikere bekjenner seg til er trosartikler som beskriver hva man tror om Gud, mennesket, viten, naturen, opphav, moral, hensikt, livet etter døden – altså de store spørsmålene.

Å forsøke å tvinge frem en sekularistisk monokultur i skolen under dekke av nøytralitet er derfor svært kritikkverdig

Human-Etisk Forbund er et registrert trossamfunn i Norge, og mottar mange millioner i statsstøtte for sin virksomhet. Også små barn registreres som medlemmer. Ikke alle sekulære humanister er humanetikere, men de deler mange av de samme synspunktene. At de kaller seg selv ikke-religiøse er derfor svært ullent, og å kalle seg ikke-troende er direkte misvisende. Er de ikke med i et trossamfunn?

Alle mennesker er troende, det er ingen som er nøytrale. Spørsmålet er hva man tror, og om man har et bevisst eller ubevisst forhold til det man tror på. Å forsøke å tvinge frem en sekularistisk monokultur i skolen under dekke av nøytralitet er derfor svært kritikkverdig. Tros- og ytringsfrihet er en viktig verdi i Norge, og skolen bør gå foran for å vise hvordan dette kan praktiseres på en åpen og respektfull måte.

Anti-religiøs religion

Det er viktig forskjell på sekularitet og sekularisme. Skolen bør være sekulær, ikke betinge eller favorisere ett bestemt livssyn. Elever skal verken måtte hemmeligholde sin tro, eller måtte skifte livssyn for å få seg en utdanning. Dette er en viktig kristen tanke. Det samme ønsker man av alle offentlige tjenester.

Gudstroende er blitt dissidenter i dagens sekularistiske samfunn, og dette bør også skolen verdsette.

Sekularisme er derimot noe annet. Det er en ideologi som vil fjerne religion fra samfunnet, eller i hvert fall fra offentligheten, en slags anti-religiøs religion slik som marxisme. Marxistene forsøkte aggressivt å utrydde all religion. Resultatet ble i stedet en irrasjonell lederdyrkelse, slik det med logisk lovmessighet alltid ender i autoritære regimer; formannen, føreren, faraoen eller keiseren tar Guds plass som åndelig veileder for folket.

Når sekularismen fjerner den ene, sanne Gud og gudstroen fra offentligheten, legges det til rette for utallige avguder og en grenseløs overtro; hver mann sin gud skapt i sitt eget bilde. Samholdet svekkes, samfunnets orden forvitrer, friheten innskrenkes og maktbruk blir stadig mer vanlig.

Les også

I USA har man de siste årene sett mange eksempler på hvordan lobbyer som kjemper for sekularisme har brukt domstolene i et forsøk på å tvinge kristne menigheter og skoler, ikke bare til å akseptere, men til å praktisere sekularisme.

Vi har begrepet flertallstyranni fra den engelske filosofen John Stuart Mill. Han pekte på hvordan flertallets rådende oppfatning og følelser i en kontroversiell sak kunne virke tyrannisk på mindretallet. Meningsmakt kan legge sterke føringer og begrensninger på hva individer kan si og gjøre uten å måtte svi for det – for eksempel ved sosial utfrysning eller tap av karrieremuligheter. Et åpent samfunn trenger dissidenter som utfordrer de vedtatte sannhetene, mente han. Gudstroende er blitt dissidenter i dagens sekularistiske samfunn, og dette bør også skolen verdsette.

Elefanten i rommet

Hvorfor tror sekulære humanister at de er så nøytrale? En fortelling fra India er ofte blitt brukt for å beskrive mangfoldet av religioner.

Tenk litt på denne: Fire blinde menn skulle undersøke en elefant og beskrive hva de fant. En følte rundt den kraftige foten og sa «det er et tre». En annen følte på snabelen og sa «det er en slange». Den tredje dyttet elefanten i siden og mente det var «en vegg». Den fjerde følte på halen og sa det var «et tau».

Den sekularistiske fortelleren glemmer at han eller hun har sine egne livssynsbriller på nesen.

Historien brukes av mange for å illustrere hvordan ulike religioner beskriver ulike sider ved guddommelighet (eller virkelighet), og at ingen av dem har den fulle sannhet. Poenget er at vi ved å lytte til hverandre og inkludere hverandres perspektiver, kan komme nærmere sannheten. Vakre tanker, ikke sant?

Men vent et øyeblikk – hvilket perspektiv er det som tas for gitt her? Er ikke det fortellerens? Jo, det er fortelleren som er seende og som har oversikten, de andre famler i blinde. Den sekulære humanisten er den typiske fortelleren (eller psykologen, antropologen, sosiologen, historikeren, evolusjonsbiologen, osv) som forteller oss hvordan ting «egentlig er» sett fra sitt klarsynte perspektiv. Problemet er bare at de overser den andre «elefanten i rommet», nemlig sin egen tros- og fortolkningsramme. Den sekularistiske fortelleren glemmer at han eller hun har sine egne livssynsbriller på nesen.

Tilbørlig påvirkning

Noen foreldre er engstelige for at barna deres skal bli «påvirket» i skolen. Elever skal selvsagt påvirkes, hva ellers gjør de i skolen? Men undervisningen må gjøres gjennom oppdaterte bøker og lærere som gir et mest mulig korrekt og nyansert bilde av virkeligheten. Lærere må opptre ydmykt og reflektert, og skolebøker må være nøkterne og presentere pålitelige opplysninger. I kontroversielle saker er det ekstra viktig at flere syn kommer frem. Dersom fakta som presenteres er omstridt, så bør det nevnes. Det bør også skilles mellom hva som regnes som fakta og hva som er teorier eller filosofiske forutsetninger. Elevene bør gjerne involveres når det gjelder å vurdere og drøfte ulike fakta, teorier og hypoteser.

Foreldre bør lese igjennom bøkene barna bruker, og snakke med dem om stoffet hjemme.

I forbindelse med en oppgave for noen år siden gjorde jeg en undersøkelse av skolebøker i tredje klasse i videregående skole for å se hvordan de fremstilte kristen tro. Jeg så på bøker i norsk, religion, historie og naturfag. Jeg ble nedslått over å se hvor tendensiøst kristendommen ble fremstilt. Foreldre bør lese igjennom bøkene barna bruker, og snakke med dem om stoffet hjemme. Noen ganger kan det være verdt å ta opp saken med læreren dersom man ser viktige mangler eller skjevheter; kanskje også tilby pålitelig tilleggsinformasjon om saken.

(Artikkelen har tidligere blitt publisert i FOLK 4/2016 og på sennep.net)

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!