Du leser:
Reisebrev fra Ukraina: Del 4:4: Bønnesvaret på den ukrainske grensen

Reisebrev fra Ukraina: Del 4:4: Bønnesvaret på den ukrainske grensen

Avatar photo

Må de som sår med tårer en gang få høste med jubelrop. Må evangeliets kraft fortsatt gi håp til Ukraina og må fredsfyrsten komme snart igjen.

Etter søndagens møter i Victory, Kiev, er det på tide å vende hjemover. Vi skal kjøre bil til Polen og ta fly fra Warsawa, og det er ganske uforutsigbart hvordan grensepasseringene kan være, så med en gang det siste møtet er over, kjører vi av gårde i vår lånte bil. 

I det første møtet ble jeg oversatt fra engelsk til russisk, og i det andre møtet fra engelsk til ukrainsk. Normalt oversettes møtene nå fra russisk til ukrainsk. Akkurat det et litt spesielt, det er omtrent som om vi skulle oversette fra norsk til svensk eller motsatt.

Vil snakke ukrainsk, ikke russisk

Mange ukrainere, spesielt i den østlige delen, har russisk som førstespråk og har tidligere ikke hatt noe forhold til ukrainsk. Men nå er russisk blitt upopulært på grunn av krigen.

Det ukrainske språket opplever en ny oppblomstring, og mange lærer seg nå dette språket, som tidligere bare snakket russisk. Ikke udelt enkelt for den misjonær som nå skal lære seg ukrainsk, men som får svar på russisk i butikken. Ukraina er et land i stor endring, også språklig sett. 

En bedre leder

Krigen forener Urkaina og oppslutningen rundt president Zelensky er høy. Han framsto som en nasjonal leder av dimensjoner da krigen begynte. En leder uttrykte at Zelensky i hans øyne ikke var den beste presidenten før krigen, men at han reiste seg da det trengtes som mest. Det er noe «Churchill-aktig» over hans lederskap. 

Den politiske debatten i Ukraina går høyt også under krigen. Ukraina er et stort land og den vestligste delen er langt unna krigssonen. Som en ung mann uttrykte det: «Her i Kiev samler vi inn penger til utstyr til soldatene, mens i Lviv har lokalpolitikerne ønsket å dra i gang en større utbedring av de brosteinsbelagte gatene. Hvordan kan de tenke på det nå?!»

Vi har en reise på 80 mil foran oss, og vi håper å rekke grensepasseringen før midnatt. 

Vi ba så det knakte!

Vi tar den korteste og nordligste ruten denne gangen og sikter oss inn mot Ustyluh. Kanskje vi kunne nå en overnatting i Lublin i Polen? Vi er fulle av inntrykk der vi kjører og vi kjører nesten non stop. Google map må ha vist oss en snarvei, for soldaten ved den ukrainske grensen ser overasket på oss der vi kommer kjørende rundt 22.30 «Hvordan havnet dere her?» Vet ikke hvor overbevisende svaret «google map» var.

«Dere har kommet hit på feil vei! Se dere de bilene der borte?» Vi ser at det kommer en rekke biler ut av en sidevei. «De er forrest i køen. Det er bare å kjøre rundt og tilbake. Still dere bakerst i køen! Om ti timer er dere her igjen?!»

«Ti timer!!» Tanken på en hel natt i grensekø var ikke særlig attraktiv. Dessuten hadde vi et fly å rekke. Og hvor lang ville selve grensepasseringen ta?!» Vi forsøkte etter beste evne å overbevise soldaten om at det ikke var mulig for oss å vente i ti timer, og da han gikk bort i vaktboden for å snakke med sin overordnede, «ba vi så det knakte!»

Raskt bønnesvar

Det ble et raskt og kontant bønnesvar. «Dere kan kjøre etter de ti bilene der», sa samme soldat. Det ble en time å vente i stedet for ti. Selve grensepasseringen tok tre timer til. Bilen ble sjekket grundig, alle pairer skulle sees på av flere instanser. Å komme fra et land i krig inn i EU er ikke helt A4.» Langt på natt var vi framme på hotellet i Lublin. 

Neste morgen gikk jeg inn til den vakre gamlebyen. Men det var et annet sted jeg håpet å kunne besøke Innen vi måte reise videre: Majdanek. Jeg fikk tak i en taxi som kjørte meg til det som er en av Europas best bevarte konsentrasjonsleire fra den andre verdenskrig.

Konsentrasjonsleir

Jeg har besøkt mange av dem. Dachau, Ravensbruck, Sachsenhausen, Auschwitz Birkenau. Majdanek var ikke blant de største av konsentrasjonsleirene, men på grunn av Den røde armes hurtige framrykning, rakk ikke nazistene å ødelegge så mye av den. Over halvparten av alle jøder som ble myrdet under Holocaust var fra Polen. Hovedstaden var en tredjedel jødisk. Det samme var Lublin. 

Det er en usedvanlig varm og solrik dag til å være helt i slutten av oktober, men jeg får frysninger nedover ryggen der jeg går.

Jeg går inn i en bygning i Majdanek som ble brukt som et gasskammer. Jeg besøker krematoriet. Jeg ser brakkebygningene der jødene ble stuet sammen. Jeg ser markene der de som ikke ble myrdet umiddelbart, arbeidet seg til døde. Skiltene på bygningene forteller de kalde fakta om babyer, barn, kvinner og menn som ble gasset ihjel.

Fordi de var jøder

Fordi de var jøder. Midt i det «siviliserte Europa.» Et forførerisk uttrykk både da og nå.

Les også

7. oktober massakren i Israel er bare noen uker unna. Når Hamas-terroristene gjør det samme, og verden samtidig ikke forstår at Israel ikke kan tillate en slik fiende å operere videre i sitt nabolag, så er det som om vi forråder jødene igjen.

Hvordan kunne Israel leve videre med et regime som har i sitt charter at man skal fjerne Israel fra kartet «fra elven til sjøen» og som målrettet dreper sivile og viser at de tror og handler på sine egne dogmer?

Vi sier «aldri igjen» i fine taler på Holocausts minnedager, men forstår tydeligvis ikke at «aldri igjen» er NÅ! De som ikke forstår historien, er dømt til å gjenta den.

Hvor lett det har vært for å fordømme tidligere generasjoners unfallenhet. Men når Hamas myrder 1200 jøder flagges det ikke med Israels flagg på offisielle bygg i Oslo og kong Harald får beskjed fra UD om ikke å komme med en offisiell kondolanse.

Drap på jøder er jo politisk sensitivt! Det israelske flagget gjøres om til et nazi-flagg i Oslo, men politiet finner ingen grunn til å etterforske saken.   

Drap på jøder er jo politisk sensitivt! Det israelske flagget gjøres om til et nazi-flagg i Oslo, men politiet finner ingen grunn til å etterforske saken.   

Fylt av takknemlighet

Vel framme i Warsawa flyr Italia-misjonær Eivind Aadland sørover for å være med på Franklin Grahams evangelistiske satsning i Roma. Jeg flyr hjem til Oslo fylt av takknemlighet, forundring og en enda sterkere kjærlighet til alle mine ukrainske brødre og søstre.

Må de som sår med tårer en gang få høste med jubelrop. Må evangeliets kraft fortsatt gi håp til Ukraina og må Fredsfyrsten komme snart igjen! 

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!