Folk må få anledning til å slappe av ved å være i Guds nærhet, ved å la Den hellige ånd hvile over dem, slik at han får fylle dem med sin fred og bestråle dem med sin legende kraft.
Jeg har i flere artikler fortalt om min egen reise når det gjelder helbredelse, tegn og under. I forrige artikkel tok jeg opp forholdet mellom helbredelse og medisinsk vitenskap for å imøtegå bortforklaringer av at det faktisk skjer helbredelsesunder.
Nå vil jeg komme tilbake til egne konkrete erfaringer av helbredelse, og reflektere over dem. Men først et par ord om Jesus som vår modell.
Jesus – vår modell
I en tidligere artikkel skrev jeg om Jesus som vår modell når det gjelder å formidle helbredelse. Han gjorde dette på forskjellige måter.
Noen ganger helbredet han bare ved å tale, ved å si et ord (Matt 8,5-13; 15,21-28) – andre ganger ba han folk om å handle, om å gjøre noe (Luk 17,12-19; Joh 9).
Ofte la han hendene på de syke (Matt 8,2-3; v. 14-15).
Vi skal få ha Jesu forskjellige fremgangsmåter som modell. Det å be med håndspåleggelse er helt etter Jesu ord: «På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.» (Mark 16,18)
Momentant eller gradvis
Noen ganger skjer helbredelsen momentant, andre ganger gradvis. La meg dele noen eksempler.
På et pastor- og lederseminar i Dar Es Salaam i Tanzania kom en dame til forbønn. Hun hadde vært utsatt for en ulykke og kunne bare i liten grad bevege armen. I tillegg hadde hun smerter og snakket også med ganske lav stemme.
Etter å ha bedt en kort bønn for henne spurte jeg om hun kunne løfte armen. Det gjorde hun. Der og da var hun helbredet. Hun begynte også å snakke med kraftigere og kraftigere stemme. Det kunne hun fordi smertene som hadde hindret henne, nå var borte.
Noen dager senere, på søndagens gudstjeneste, vitnet hun og veivet med armen for å demonstrere at hun var helbredet.
Noen dager senere, på søndagens gudstjeneste, vitnet hun og veivet med armen for å demonstrere at hun var helbredet.
Et annet eksempel: På et seminar i Kigoma ved Tanganyika-sjøen kom en kvinne til forbønn. Hun nevnte noe med smerter, i hode eller øyne. Da jeg så på henne, forstod jeg at det ene øyet var blindt, men ikke bare det. Det var helt hvitt, det kunne ikke sees hverken noen pupill eller noe brunt område rundt pupillen.
Øyet var helt hvitt og virket helt dødt. Man kunne kanskje ane en millimeter av det brune området i det ene hjørnet av øyet. Jeg tenkte ved meg selv: Er det noen vits å be for dette?
Gradvis helbredelse
Men jeg begynte å be om helbredelse for smertene. Plutselig sier damen at hun kan se hånden min på den ene siden. Da dekket vi (min kone og pastoren) til det friske øyet. Pupillen og det brune området hadde kommet frem, men det beveget seg noe og koordinerte ikke med det andre øyet. Etter litt mer forbønn imidlertid koordinerte øynene slik de skulle.
Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi ba for henne, et sted mellom femten minutter og en halvtime, vil jeg tro. Det var utrolig spesielt å se dette skje rett foran mine egne øyne, nesten så jeg måtte klype meg i armen og spørre: Skjer dette virkelig?
Og ikke kan jeg snakke om stor tro. Tvert imot, jeg spurte jo meg selv om det var noen vits i å be for dette øyet. Gud overrasket meg – og oppmuntret meg!
Og så kan man spørre om helbredelsen av dette øyet var momentant eller gradvis. Det er vel et definisjonsspørsmål. I en tidligere artikkel har jeg pekt på at Jesu helbredelser vanligvis var momentane. Men det er unntak.
Da de ved en anledning brakte en blind til Jesus, tok Jesus ham avsides, la hendene på ham og spurte: «Ser du noe?» Han så opp og svarte: «Jeg ser mennesker. For jeg skimter noe som ligner trær gå omkring.» Så la Jesus hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig.» (Mark 8,22-25)
Forbønn flere ganger
For oss virker vel dette ganske momentant. Men vi skal merke oss at i dette tilfellet måtte selv Jesus legge hendene på den syke to ganger. Og la det oppmuntre oss! Det betyr at vi også kan gjøre det – ja, tre, fire eller ti ganger – eller hvor mange ganger som trengs.
Vi skal få ha Jesus som vårt forbilde. Noen ganger kan helbredelsen skje gradvis under en forbønnshandling, andre ganger må man komme tilbake flere ganger.
På en bønnekonferanse på Hedmarktoppen var pianisten plaget av senebetennelse i armen. Under en formiddagssesjon ba en pastor og jeg for ham. I første omgang var det ingen forandring, men vi fortsatte å be for ham, og smått om senn opplevde han at han ble betydelig bedre.
Da kveldsmøtet skulle begynne, spurte jeg ham om han kunne dele med møtedeltakerne hva som hadde skjedd på formiddagen for å oppmuntre dem. Men da fortalte han meg at han var like dårlig igjen. Etter å ha konferert med ham delte jeg imidlertid alt dette med de som var til stede på møtet, og vi ba for ham på nytt på plattformen. Etter første forbønn var det bedre, og etter noen flere runder med forbønn var det helt bra. (Siden han reiste dagen etter, fikk jeg ikke fulgt ham opp videre.)
Ulike måter å be på
Det finnes ulike måter å be på. Vi skal få be på den måten som er naturlig for oss. Samtidig skal vi få se hen til Jesus, og også apostlene, som våre modeller. De formidlet helbredelse på ulike måter, og slik vil det være for oss også.
For meg er det naturlig, i første omgang, å be en kort bønn og byde sykdommen å vike. Jesus sa at vi skulle få si til fjellet foran oss: «Løft deg og kast deg i havet» (Mark 11,23). Fjellet symboliserer det som er problemet, for eksempel sykdom.
Jeg husker en kvinnelig evangelist på et pastorseminar i Mombasa i Kenya. Hun hadde isjas og spurte om forbønn. Jeg ba en kort bønn for henne og bød isjasen å vike i Jesu navn, og spurte så hvordan det var. Det var ingen forandring.
Jeg bød på nytt plagen å vike. Da fortalte hun at nå begynte smertene å bevege seg rundt i kroppen. En gang til ba jeg og bød isjasen å forsvinne. Denne gangen var smertene helt borte, og det var de også senere under seminaret, fortalte hun.
«Dynkende» forbønn
Men om slik kort forbønn ikke synes å hjelpe, har jeg kommet til at det kan være klokt å ta mer tid – å gå over til hva man kan kalle «dynkende» forbønn.
Et bilde som kan forklare, er en jordbunn som er hard og inntørket fordi det ikke har regnet på lenge. Det tar tid før en slik jordbunn blir bløt nok til å motta vannet, for eksempel fra en bøtte vann. Det må regne en stund for at jorden skal bli bløtgjort.
På tilsvarende måte må vi mennesker ofte «bløtgjøres» i Guds nærvær; Guds legende levende vann må få tid til å gjøre sin virkning. Folk må få anledning til å slappe av ved å være i Guds nærhet, ved å la Den hellige ånd hvile over dem, slik at han får fylle dem med sin fred og bestråle dem med sin legende kraft. Det er viktig å legge til rette for at dette kan skje.
I neste artikkel vil jeg skrive litt mer om dette, pluss si noe om tilbakefall – og også si noe om spørsmålet om tro.
