Du leser:
Del 1 «Pinsens venner» Fra vekkelse til produksjonsmøter – hva skjedde?

Del 1 «Pinsens venner» Fra vekkelse til produksjonsmøter – hva skjedde?

Avatar photo

Er pinsevennene fortsatt pinsens venner, eller er det på tide med et navnebytte? Les den første av flere artikler i serien «Pinsens venner».

Da Ånden falt i 1906 kom kallenavnet «pinsevenner» fort i bruk på den nye bevegelsen. Det var verken en menighetsbevegelse eller et kirkesamfunn fra begynnelsen. Troende fra alle slags bakgrunner erfarte Åndens dåp og lot seg gripe av vekkelsen som fôr over verden.  

117 år senere – det begynner definitivt å bli en stund, er det verd å stille seg spørsmålet om pinsevennene fortsatt er pinsens venner, eller om det er på tide med et navnebytte?   

Denne artikkelserien begrenser seg ikke til å stille spørsmål ved Pinsebevegelsen som sammenheng, men ønsker å sette fokus på den «pinsekarismatiske familien» som omfatter en rekke ulike navn og grupperinger som på ulike måter identifiserer seg med denne benevnelsen. For hvem er egentlig en «venn av pinse?», eller skulle man heller sagt «en Åndens venn?»

Usikre ledere

I dagens kirkelandskap råder det stor usikkerhet blant mange pastorer omkring Åndens liv og virke i menigheten.

De siste tiårene har vært preget av en fornyelse av menighetens ytre uttrykk og kultur, ofte uten en grundig refleksjon rundt hvordan åndslivet i en «moderne menighet» skal se ut. Satt litt på spissen, kan man si at pragmatikken har seiret. «Gi oss noe som fungerer, som vi kan kopiere etter beste evne.» Om ikke sagt, så gjort.

Globale premissleverandører av menighetsmodeller, lovsang og gjennomtenkte ledelsesfilosofier har påvirket en generasjon av pastorer som vil ha noe som fungerer og som skaper vekst og framgang. «Copy paste».

Gnagende uro?

Det er forståelig at mange har latt seg rive med. Men aner vi at det var noe som ble borte underveis? Noe ikke uvesentlig som forvant? Kjenner vi på en gnagende uro over et menighetsliv som ofte oppleves som åndsfattig? Eller er vi tilfredse med tingenes tilstand?

Kjenner vi på en gnagende uro over et menighetsliv som ofte oppleves som åndsfattig? Eller er vi tilfredse med tingenes tilstand?

Les også

Er det et problem at menigheter som bærer navnet «pinse», sjelden eller aldri har et overnaturlig element i sine gudstjenester, eller at menigheter som i utganspunktet er «karismatiske» eller åndsfylte må bla langt tilbake i hukommelsen for å erindre en tid da nådegavene ble viet oppmerksomhet? 

Global identitetskrise

Den pinsekarismatiske identitetskrisen er global. Særlig gjelder dette neste generasjon. Mens majoriteten av dagens pastorer bærer med seg personlige erfaringer av Den hellige ånd og sitter inne med referanser til «kollektive åndsopplevelser», er det ofte ikke tilfelle med unge ledere som har vokst opp i menigheter som har «pinse i navnet, men ikke i gavnet.»

Satt opp mot den karismatiske bevegelsen på 70-tallet, og trosvekkelsen på 80- og 90- tallet, har store deler av den vestlige kristenheten vært igjennom den totale pendelsvingningen.

Nådegaver er et fremmedord for den oppvoksende generasjonen. Man er ikke lenger pinsens venner. Hva har skjedd underveis? Har «amerikanske baptister» gått av med seieren? Det søkervennlige paradigmet stikker mye dypere enn de fleste er seg bevisst. Det skal ikke mange «krusninger til» før en viss uro melder seg. «Dette ble vel ikke snakket om på produksjonsmøtet!?»  

Tannløse etterlikninger

Er dette en samtale som er viktig? Som er ønskelig? Er den nødvendig? Jeg er av den oppfatningen. Den «moderne menigheten» er en blek skygge av sitt opphav. Uten å skulle tenke at en vekkelsesbevegelse vil arte seg lik i nye generasjoner, trenger vi å se på vekkelsens anatomi, dens vesen, dens essens og dens særpreg. Hva har vi mistet? Hvorfor har det blitt borte? Hvorfor er vi så famlende? Hvor går veien? Copy paste-kirkene blir i lengden – nettopp – veldig like hverandre, blottet for originalitet og til tider kjedelige og tannløse etterligninger; et gigantisk paradoks når de ledes av mennesker som er skapt i Guds bilde og som er boliger for Den hellige ånd. 

Se kommentarene (2)
  • Dette er både innsiktsfullt og inspirerende, Stephan!
    Det er viktig at vi som er premissleverandører av nye menigheter (eller fornyede gml menigheter) tar tid å reflektere over disse ting.
    Vi har gått videre, så det er mye bra i det nye. Men vi må ikke i streben for å bli relevante og moderne glemme hvor vi kom fra. Åndskraft og salvelse og ikke minst nådegaver er savnet i det moderne gudstjenesteuttrykket. M.a.o. Det behøver ikke å bli creapy med tungetale eller nådegaver, det kan bringe inspirasjon og spontaniteten som vi ofte savner i møtene i våre moderne menigheter. Takk for en god artikkel, Stephan! Godt det er noen som tenker🥰😇👍

  • Bra at du tar opp dette, Stephan! Det finnes alltid en sterk og sunn strøm «midt på veien», hvor Ordet og Ånden får dominans. Gode forberedelser og kvalitet er viktig, kommunikasjon og relevans, men både i forkynnelse og gudstjenester må vi «gi rom for Ånden»!
    Hvis ikke blir kirke redusert til sosial klubb eller forening!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!