En av de mest dramatiske utviklingstrekk i pinsekarismatiske menigheter de siste 20 år er avskaffelsen av bønnemøtene. Det har fått store konsekvenser.
Del 1: Fra vekkelse til produksjonsmøter – hva skjedde?
Del 2: Hvordan havnet vi her?
Del 3: Farlig forakt
Del 4: Drakampen på LED
Del 5: Kom, Hellige Ånd – du har 90 minutter på deg
Del 6: Kontorisert kristendom
Jeg maler med en ganske bred pensel her. Å forsøke å beskrive et generelt hendelsesforløp må nødvendigvis føre til en forenkling. Samtidig tror jeg at jeg har mitt på det tørre når jeg påstår at den moderne menigheten har sluttet å be sammen.
Joda, det finnes fortsatt menigheter som har et ukentlig bønnemøte. Og den gode nyheten er at det har vært en aldri så liten oppvåkning rundt dette rundt omkring i landet vårt i løpet av de siste årene. I hvert fall fram til pandemien. Store tankskip bruker som kjent lang tid på å snu, og utviklingen av den bønneløse menigheten har vart lenge. Det vil kreve intet mindre enn en gedigen snuoperasjon å få dette på rett kjøl igjen.
Den moderne menigheten har sluttet å be sammen.
Protester?
Det hører nok med til sjeldenhetene at en menighets ledelse setter seg ned og tar en felles avgjørelse om at de skal slutte å be («sak nummer en på agendaen: bort med bønn!»).
Andre vil protestere på at man ikke ber. For man ber jo litt sammen i lederteamet, åpner planleggingsmøtet med en kort bønn, og man ber jo i bibelgruppen. Dessuten ber lovsangsteamet i fem minutter før gudstjenesten (etter 1, 5 time med lydsjekk).
Forhåpentligvis ber den enkelte hjemme, og pastoren er vel i alle fall en bønnekjempe? Eller?! Det er forresten et fint tankeeksperiment for den enkelte av oss: Hvis ditt og mitt bønneliv er representativt for resten av menigheten, hvordan står det da til med menighetens bønn?
Samtidig er det nok slik at dersom det ikke finnes et konkret tidspunkt der menigheten ber, er sannsynligheten stor for at menighetens bønneliv er svakt. «Når vi ber når som helst, vil det si overhodet ikke» i følge John Wesley. Vi kan be når som helst gjennom dagen (herlig!) , men uten en fast ramme for den personlige bønnen (les: tidspunkt) blir bønnen gjerne en salderingspost. Så også når det gjelder menighetens felles bønn.
Så hvordan forsvant bønnemøtet? Og hva førte det til?
Den travle familien
Moderne mennesker er travle. Da jeg vokste opp var det ikke vanlig at både far og mor var i full jobb. Det var få som gikk i barnehage og gata var full av barn som lekte. I dag forventes det at begge er i full jobb, og barna sendes gjerne i barnehage fra de er ett år. Det er ikke så lenge siden det var ganske utenkelig. Dagene er travle for familiene. Den velkjente tidsklemma gjør at tiden til menighetsliv blir redusert.
Mange «moderne menighetsplantinger» definerer gjerne menighetens «to vinger» som gudstjenesten på søndag og det lille fellesskapet i hjemmene i løpet av uken. Og langt nær alle får med seg dette. Har man rom for et enda et møte i løpet av uka? Mye kunne vært sagt om dette, men bønnemøtets endelikt er en kjensgjerning mange steder.
Et stadig ekspanderende underholdningsunivers
De som vokste opp på 70- og 80-tallet levde i en tid da det fantes en kanal på TV, og det var slettes ikke alltid det var noe spennende å se der. Spol noen tiår fram og vi er blitt en generasjon av «underholdningsnarkomane» som har «TV’n i lomma» med et stadig ekspanderende underholdningsunivers tilgjengelig døgnet rundt. Hvem har tid til bønn når det er så mye spennende på skjermene våre?
Hvem orker?
Og hvem orker å sette seg i bilen for å kjøre ned på et lokale for å be en regntung kveld i november (eller enda vanskeligere: I mai når solen skinner) når man er slitne etter en lang arbeidsdag, ungene er hentet i barnehagen, eldstemann trenger hjelp med leksene og det er noen mailer som jeg egentlig MÅ få dyttet av gårde innen kvelden er omme?
Når begge foreldre er i full jobb fra barna er bitte små (for det må man jo for å overleve i vår tid? Hvordan overlevde vi egentlig før? En refleksjon for en annen gang) må alt som skal fikses og ordnes rundt hus, hjem og diverse fritidsaktiviteter gjøres på kveldstid. Alt i alt ender vi opp med menigheter som ikke ber. Som igjen gjør at den åndsfylte menigheten har dårlige livsvilkår. For der er bønnen en forutsetning.
Det livsfarlige argumentet
Man trenger ikke å være en profet for å forstå at mange bønnemøter har blitt avviklet av denne ene årsak: Det er så få som kommer. Hvorfor skal vi holde på å arrangere et møte der «ingen» kommer? (Ingen er som regel sterkt overdrevet). De samme tre-fire, eller seks-sju, eller tretten-fjorten. Hva det nå er av mennesker som kommer, dette argumentet virker logisk, men er «livsfarlig» for det åndelige livet. Om det så bare er en del av menigheten, eller til og med en liten del av menigheten som kommer sammen for å be, må bønnens makt og kraft aldri undervurderes.
Det lukter djevelens gjerning
Kollektiv bønn er en voldsom kilde til åndskraft. Det å være en PINSEmenighet eller en KARISMATISK menighet som ikke ber sammen er en selvmotsigelse. Kraftkristendommen forutsetter bønn.
Jeg har i tidligere artikler løftet fram 1 Kor 12 og 14 som sier at vi skal søke med iver de åndelige gaver. Ingen bønn vil si ingen gaver. Og i bønneatmosfæren som oppstår der en menighet er vant til å søke Gud sammen, virker Den hellige ånd. Det finner sted en profetisk forløsning og Åndens gaver er i virksomhet.
Det lukter djevelens gjerning lang vei når den kollektive bønnen forsvinner (eller kanskje aldri begynner!) fra en menighet. Da trosvekkelsen oppstod var et at kjennetegnene en fornyelse av bønnen, man hadde bønneskoler og bønnekonferanser. Pinsevekkelsen ble født gjennom bønn. Det som fødes gjennom bønn må fortsette i en atmosfære av bønn. Ellers blir det som båten som fortsatt beveger seg etter at motoren er skrudd av. Det går jo fortsatt framover! En stund…
Det som fødes gjennom bønn må fortsette i en atmosfære av bønn.
Viktig lovsang
Vi har en generasjon som elsker å lovsynge, noe som er fantastisk. Lovsangskvelder og lovsangsarrangementer av ulike slag er av stor betydning. Men det kan aldri erstatte utholdende, målrettet og inderlig bønn for land og folk. Den siste setningen beskriver et fremmed landskap for mange, særlig unge troende. For oss andre er det kanskje beskrivelsen av noe som fant sted i en svunnen tid. Bønn og lovsang er to sider av den samme mynt, så her finnes det håp.
Det som ikke kan delegeres
Heldigvis finnes det alltid miljøer som ber og roper til Gud. Når menighetene ikke ber, reiser Gud opp bønnesentra, bønnenettverk, bønnebevegelser og bønnekonferanser av ulike slag. Elven finner seg alltid et leie. Og godt er det. Skjønt bønn er ikke noe som kan delegeres eller «outsorces.» Vi har ikke fordi vi ikke ber! (Jakob 5). Og for all del: Jo mer bønn jo bedre!
(En god muslim skal som kjent be fem ganger om dagen. Muslimene ville nok bli overasket over å høre om kristne menigheter som sjelden ber!)
Vi har gjort det motsatte
Utslukk ikke Ånden, sier 1 Tess 5, 19. Det er nettopp det skjer når bønnen opphører, både i våre personlige liv og i menigheten. Ånden utslukkes. De holdt urokkelig fast på bønnen, står det om de første kristne i Apg 2, 42. Det har ikke vi gjort. Vi har gjort det motsatte – vi har gitt slipp på det (Men vi har holdt urokkelig fast på opplysninger og kollekt, vær du sikker).
Avtagende bønn og krympende misjon
Der bønnen forsvinner, daler også misjonsengasjementet. Be derfor høstens herre at han vil drive ut arbeidere til sin høst (Matt 9). Der bønnen er svak, vil få drives ut i misjonens tjeneste. Avtagende bønn og krympende misjon er åpenbare paralleller.
Da Pinsebevegelsen var mye fattigere enn i dag, sendte man ut over 300 misjonærer, omtrent én prosent av medlemsmassen. Men ilden brant, bønnen var sterk og høstens herre mottok iherdige rop om nasjonene fra sin kirke.
Den moderne menighet kan gjerne satse tungt for å multiplisere seg selv og «sitt brand» i nye nasjoner, hvilket kan føre mye godt med seg, men den søkervennlige menigheten er ikke kjent for å forløse pionermisjonærer til unådde folkeslag.
Avtagende bønn og krympende misjon er åpenbare paralleller.
Det fremste kjennetegnet
Kraftfull bønn er det fremste kjennetegnet for pinsens venner.
Den gode nyheten er at dette ikke er noe som ikke kan forandres. Guds menighet kan igjen bli en bedende menighet. Når bønnen blir en bærebjelke i menigheten, vil åndskrafts-kristendommen spire fram på nytt i landet vårt.
