Hva skjer når pinsekarismatiske menigheter ikke skaper rom for nådegavene?
Vi kjenner så godt til formatet. Lysene slokkes i salen. Lovsangsbandet drar i gang. Etterhvert kommer en eller to MC’s opp på «scenen.» Det er litt «small talk», opplysninger og en kollekt. Mer lovsang. Hele tiden mens skjermen viser hvor mye tid man har til rådighet.
Så kommer predikanten inn. Når hans eller hennes tid er ute, smyger bandet seg opp på scenen. Om predikanten ber om det eller ikke. Kanskje gis det en frelsesinnbydelse. Så er det over. 90 minutter. Eller 80. En del av megakirkene i USA kjører 60 minutter. Stilen er definitivt annerledes, men det hele er omtrent like velregissert som en høymesse i Den norske kirke.
Det er bra at man er godt forberedt. Det gjør ingenting at det hele er gjennomtenkt. Men orker vi dette formatet i 30 år til?
Orker vi dette formatet i 30 år til?
Søkervennlighet
Det er mye å si om tenkningen rundt gudstjenesten. Vi får se på det etter hvert. Men la oss dvele litt rundt den stramme regien. Hvor kommer den fra?
Det ene perspektivet er inspirasjonen fra «søkervennlige kirker». Gudstjenesten (eller skal vi heller si møtet?) er designet for at mennesker som ikke er vant til å gå i kirken skal føle seg hjemme. Da bør det ikke vare for lenge. Dessuten er forutsigbarhet viktig for at mennesker skal ta med seg sine venner. Man vet hvor lenge det varer, men vet når det hele er ferdig.
Burde ikke det være en selvfølge? Eller?
Opphørte nådegavene med apostlene?
Det er interessant at mange (men på langt nær alle) «flaggskip-kirker» som har vært inspirasjonskilder også for norske pinsekarismatiske menigheter, har en teologi der man lærer at tungetale og nådegaver slik det beskrives i blant annet 1. Korinterbrev opphørte med apostlene, selv om 600 millioner mennesker verden over taler i tunger i dag. Det vil ikke si at disse menigheten ikke har noe å gi oss, men det er like fullt et teologisk paradoks å bygge pinskarismatiske menigheter etter modeller av kirker som ikke tror eller praktiserer at tungetale er bibelsk.
Plassproblemer
Et annet utgangspunkt er megakirkenes plassproblemer. For å få plass til alle som ønsker å komme på gudstjenesten, må man ha mange like møter. Tusenvis av mennesker skal inn og ut av kirken flere ganger på en søndag, og nesten like mange biler skal kjøres inn og ut av menighetens gedigne parkeringsplass.
For en enkel nordmann fra Tønsberg har det vært fantastisk å preke i USA der trafikkaos er en reel utfordring og der politiet er til stede for å dirigere trafikken klokken 08.30 søndag morgen. Man skulle virkelig ønske at man hadde slike problemer her hjemme «på berget». Det kan oppleves litt ironisk når norske menigheter som på ingen måte har «tilsvarende problemer» er svært nøye på at man ikke går ett minutt over tiden.
Pragmatisk og løsningsorientert
Den eneste måten å få gjennomført alle disse gudstjenestene på, tenker man, er at de er korte og har en stram regi. En pluss en er to, og søkervennlige megakirker har blitt premissleverandører som mange pinsekarismatiske menigheter har forsøkt å kopiere etter beste evne. Hvis dette fungerer for dem, og de vokser så det knaker, så vil vel vi også vokse om vi gjør det samme?
Pastorer med ønske om vekst og framgang har ikke nødvendigvis reflektert mye over hvorfor man gjør det man gjør. «Gi meg noe som fungerer!» Pragmatisk og løsningsorientert, ja. Teologisk begrunnet og gjennomtenkt? Tja?
Fanger av systemet
Det har vært spesielt å være på konferanser med ledere som har satt dette i system – og som selv har blitt fanger av det systemet det har laget. «Nå må jeg jo tydeligvis slutte, selv om jeg ikke er i mål, for nå kommer bandet her og spiller meg ned», sa en verdenskjent predikant, åpenbart indignert, for ikke så lenge siden. «Og dette har jeg formet!»
Nå har nok mange av oss som har stått i tjeneste lenge opplevd å være på møter som dras ut i det uendelige uten at det nødvendigvis er noen «åndelig oppdrift». Det finnes også predikanter som preker veldig lenge, uten at man dermed har så mye å komme med.
Det er slettes ikke alltid at møtets lengde er det avgjørende.
Hunger etter Gud
I den argentinske vekkelsen har man hatt den samme plassutfordringen, men kommet til helt andre konklusjoner. En vekkelse som ble født i det overnaturlige, verken kan eller vil velge dette bort av tidshensyn.
Menigheten «Rey de Reys» (Kongens Konge) i Buenos Aires med pastor Claudio Freidzon i spissen hadde, da jeg var der i 2016, åtte gudstjenester fordelt på lørdag og søndag for å få plass til sine 30.000 medlemmer. Etter 30 års virksomhet var det fortsatt kø rundt hele kvartalet for å få de beste plassene. Hungeren etter Gud var stor. Møtene varte lenger, det var god tid til lovsang, bønn, forkynnelse og betjening i Den hellige ånd. Hvilken åndskraft!
Et stort dilemma
Mitt utgangspunkt er ikke at man ikke bør ha noen som helst planer for hvordan en gudstjeneste skal gjennomføres fordi man skal ha «frihet for Den hellige ånd». Mange menigheter som påstår at de har det slik, er like forutsigbare og formfullendte som kirker som har en stram regi svart på hvitt. Problemet i den moderne menighet er derimot at man i så lang tid ikke har verdsatt varheten for Den hellige ånd eller hatt nådegavebruk som en verdi, at det nesten er umulig at noe overnaturlig kan finne sted. Da blir vi pinsevenner i vår teologi, men ikke pinsens venner i vår praksis eller livsstil, noe teologene ville ha kalt «forskjellen mellom ortodoksi og ortopraksi». Dette gapet er et stort dilemma.
Problemet i den moderne menighet er derimot at man i så lang tid ikke har verdsatt varheten for Den hellige ånd
Dype hjulspor
Vi har en tendens til å tenke enten eller, når det bør være både og. En modern menighet kan også være åndsfylt, men fordi rollemodellene i den engelsktalende, eller vestlige verden er vanskeligere å få øye på, og fordi de globale trendsetterne er så dominerende, krever det nå en ekstra innsats i bønn, studier og samtaler for å komme ut av de dype hjulsporene vi sitter fast i. For Herren har så mye, mye, mye, mye mer for sin menighet!
Kom Hellige Ånd – du har 90 minutter på deg
Det har til tider hatt et komisk skjær over seg å være gjestepredikant i enkelte sammenhenger. «Du må kjenne deg helt fri til å gjøre alt det Den hellige ånd ber deg om. Møtet varer i 90 minutter.» Og som gjestetaler har jeg alltid respektert dette (med et unntak – behørig beskrevet i forrige artikkel ).
Så hva har løsningen vært? Enten å kutte ned prekenen dramatisk (for eksempel fra 40 til 20 minutter) for å få tid til å betjene mennesker, eller å glemme tanken på å få gjort noe mer enn å forkynne et budskap. Som regel har jeg havnet på det siste, skjønt jeg kan ha reist hjem med følelsen av at man bare fikk gitt halvparten av hva man kunne ha gitt. Det er ikke alltid slik at det trenger å ta så lang tid, men premissene og den reelle åpenheten for at Ånden skal få gjøre sin gjerning må være til stede.
Jeg har ofte opplevd at Den hellige ånd har sagt «vent», når jeg har spurt Herren «hva nå?» etter forkynnelsen. Vi lovsynger, ber, er i Herrens nærhet, og så kommer Ånden med «neste trekk.» Og den som venter på Herren får som kjent ny kraft. «Vinden blåser dit den vil!» (Joh 3,8).
Lengsel
Jeg vil understreke at jeg ikke skriver dette som en slags ekspert som «har alt på plass.» Vi ser alle stykkevis og delt. Opplevelsen av å «være på leting» er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Men lengselen etter fylden og fullheten av det som Herren har for sin menighet, opplevelsen av å leve i en tid med stor åndsfattigdom og nøden for at det Gud en gang har gitt til sin menighet ikke skal forsvinne i neste generasjon, er noe av det som motiverer meg til å skrive disse artiklene.
