Du vet ikke alltid hvor skadelig det er for din egen del å ha et individualistisk syn på felleskap og kirke. Du lever ikke ditt liv isolert fra andre. Det er skadelig for din sjel å tenke: «bare meg og Jesus»
Denne konsumtanken i kristenheten har skapt fragmentering. Vi klarer ikke å forholde oss til andre enn de som tenker likt oss. Det er også usunt for det bibelen kaller for Jesu Kristi kropp.
Spille hverandre gode
Paulus, den store teologen i Det nye testamente drar ved flere anledninger en parallell mellom hvordan kroppen vår med de forskjellige kroppsdeler fungerer sammen. Så bruker han det som et bilde på hvordan vi som kristne er kalt til å spille hverandre gode. Ingen kroppsdeler har større verdi enn de andre. Snarere tvert om. De som vi kan synes er mindre verd, er uendelig viktige.
Vi er avhengig av hverandre. Alle viktige beslutninger tas best i fellesskap. Å leve sammen i familie innebærer at vi lever med den andres beste for øye.
I Romerbrevet kapittel 12 og vers 10 sier han: «Vis hverandre ekte kjærlighet. Avsky det som er ondt, og hold dere til det som er godt. Vis hverandre søskenkjærlighet og sett andre foran dere selv. Gå fram som gode eksempler på å vise andre respekt. Vær brennende for Gud, og arbeid for Ham med stor iver».
Dietrich Bonhoeffer sa: «En kristen trenger en annen kristen som kan tale Guds ord til ham. Noen som kan tale sannhet til oss i kjærlighet. Vi utsettes for uenigheter og smerte. Men det er Guds nåde for oss.
For et felleskap som ikke kan møte dette med kjærlighet og nåde som bringer helbredelse, vil ikke bestå som kirke. Når vi så gjør det er det skjønnheten til den kristne forsamling. Den bringer mennesker av forskjellig «blod», språk og etnisitet sammen i enhet».
Overbærende med andre
Father Martin som leder et Benedict kloster i Italia sier om sine munker: «Når noen ankommer klosteret for å bli munker tenker de i starten: Hva feiler det de andre. Men jo lenger du er i felleskapet dess mer vil du tenke: Hva feiler det meg? Når du oppdager egne feil men også styrker, vil du bli mer overbærende med andre.
Når du oppdager egne feil men også styrker, vil du bli mer overbærende med andre.
Vår tid av urolig. Mange ender opp i ensomhet, usikkerhet og isolasjon. Ofte fordi vi ikke klarer å forplikte oss i et større felleskap. En kan også ha tillat sårhet å gli over i bitterhet eller utilgivelse, for så å trekke seg fra relasjoner. Når det eneste lyset som treffer oss er fra våre smartphones lever vi i mørke.
Om vi skal overvinne tidsånden vil det ikke skje med ved bare å påpeke sannheten. Fordi sannhet kan du slå mennesker med. Om den derimot kobles til nåde, vil den alltid bringe helbredelse. Det er også et viktig poeng å ikke ende opp som moderne Fariseere. Som er snare til å se flisen i øynene til andre, uten å være klar over bjelken i sitt eget.
Mange rundt oss er allerede knuste. Vi må lede og leve med visdom. Ledere kan ende opp autoritære og bli besatt av makt. Jeg har tidligere brukt begrepet om å fly med to vinger.
Rammer og disippelskap
Om et felleskap mangler rammer og disippelsskap, vil det ikke bære god frukt og vokse.
Men er det for rigid, vil folk trekke seg bort, eller oppleve seg kontrollert. Om du vil dømme et menighetsfelleskap eller en familie, må du sjekke frukten. Vokser mennesker i modenhet? Lever de i kjærlighet? Er de lykkelige? Gjør de godt og hjelper andre? Det hele koker ned til å imitere Jesus.
Paradokset i det kristne livet er at jo mer «hellig» du blir desto mer ser du din egen skrøpelighet som gjør deg mer avhengig av Guds nåde.
Hvordan skal vi så leve ? La Gud bli en større del av livet ditt. Du vil oppdage at om ikke Kristus er senter, vil JEG selv eller andre idoler fylle det rommet. Det finnes ingen annen vei.
Paradokset i det kristne livet er at jo mer «hellig» du blir desto mer ser du din egen skrøpelighet som gjør deg mer avhengig av Guds nåde.
Vårt kall er å sentrere våre liv rundt Jesus Kristus og innse at vi trenger en «familie» for å lykkes med det. Men John Arve, forsøker du å skrue klokken tilbake? Dette virker litt gammeldags? Jeg tror ikke det. Vi gjør som TB Barratt, grunnleggeren av Pinsebevegelsen i Norge sa det: «FREM til urkristendommen».
Min hensikt med disse leksjonene er å grave opp igjen de gamle brønnene som har gått tapt for mange. Jeg tror at slike kristne disipliner vil hjelpe oss til å blomstre som kirke i en tid av motstand og tørke.
Les flere artikler fra samme serie:
Del 1: Noen tradisjoner er livsviktige
Del 2: Hva skjer med oss når vi lever i en kultur bygd på begjær og følelser?
Del 3: Rask løsning? Nei takk! Bygg sunne åndelige vaner med Jesus
