Når produksjonsleder og predikant står i tautrekking.
Les del 1: Fra vekkelse til produksjonsmøter – hva skjedde?
Les del 2: Hvordan havnet vi her?
Les del 3: Farlig forakt
Jeg tenkte først at jeg skulle kamuflere dette eksemplet, men Norge er et lite land, kristenheten er liten og den pinsekarismatiske familien enda mindre. Så jeg kom til at jeg like så godt fikk skrive det som det var.
Det var i 2014, på den fjerde LED-konferansen som ble arrangert etter den store omleggingen fra Pinsebevegelsens tradisjonelle predikantkonferanse.
Sammenslåingen av PBU’s (nå Pinse Ung) konferanse for barne- og ungdomsledere (med mer) og den gamle predikantkonferansen var både dristig og radikal. Og på mange måter vellykket. De færreste vil tilbake til offentlige diskusjonsfora med store spenninger og avstemningene som preget predikantkonferansen. Det ble mye bedre å samles til inspirasjonsdager der generasjonene sto sammen.
Utfordringen var at unge generasjonen ledere som hadde vokst opp med «den moderne menigheten» som rollemodell var nå ansvarlige for gjennomføring av konferansen. Hvilket kunne føre til merkelige situasjoner.
Jeg kjente meg bevende
Jeg skulle preke på lørdagens kveldsmøte. Jeg fikk budskapet jeg skulle preke en tidlig morgen noen dager før jeg fikk henvendelsen om å preke på LED. Det var på mange måter et alvorlig budskap, selv om det skulle komme til å bli «pakket inn i liv og glede». Jeg opplevde at jeg skulle preke om åndelig frafall. Jeg ba mye for denne kvelden i de rundt tre månedene som gikk fra jeg fikk invitasjonen til LED skulle arrangeres. Jeg kjente meg bevende.
«Du har tretti minutter»
På selve lørdagen var jeg i bønn på mitt rom i seks – sju timer før kveldsmøtet. Prekenen var klar, men jeg ville også være forberedt på hva Ånden ville gjøre. En drøy time før møtet skulle begynne, får jeg en sms. Kan du komme på produksjonsmøtet? Jeg nølte litt. Trengte jeg det? Jeg var midt i tilbedelsen av den levende Gud og hans nærvær var påtagelig. Ok, jeg fikk komme.
Vi var tre-fire personer «backstage». En av dem var en ung produksjonsleder som var ansvarlig for kjøreplanen. «Du har tretti minutter på prekenen». «Unnskyld? Hva mener du?» «Jo, det er satt av tretti minutter til prekenen i kveld». «Men….det har jeg ikke hørt noe om før nå….og alle andre kvelder har predikanten hatt rundt 50 minutter til disposisjon. Jeg har trodd at jeg hadde det samme…». Nei, det hadde jeg ikke. De andre kveldene var det nemlig en engelsktalende forkynner, og da var det femti minutter. Jeg hadde jo ingen tolk, så da var det satt av 30 minutter. Produksjonslederen sto på sitt.
Proppen i øret
Jeg forklarte at jeg for det første ikke hadde hørt om dette før nå, at jeg hadde forberedt et budskap på rundt 50 minutter, og at jeg ikke helt kunne forstå hvorfor møtet måtte være ferdig til klokken 20.30 på en lørdagskveld. Skulle det være et arrangement til denne kvelden? Det skulle det ikke. «Hør her, jeg har vært en predikant i 22 år (i 2014), jeg har forkynt på konferanser over hele Europa. Jeg har «båret på» budskapet i noen måneder innfor denne kvelden og jeg har vært i bønn i timesvis i dag. Det beste du kan gjøre i kveld, er å ta ut proppen av øret og å stole på at dette kommer til å gå bra».
Det ble helt stille i rommet. Etter en stund sier en annen leder: «Jeg tror vi får la det bli slik i dag, dere».
«Men det er en ting til. Jeg trenger også litt tid til å betjene i Den hellige ånd. Prekenen min er som sagt på rundt 50 minutter, men vær snill å gi meg mulighet til å se hva Ånden vil gjøre. Jeg tror det er predikanter og ledere som også trenger å bli betjent i kveld».
Drakamp
Det var tydelig at det var en drakamp i rommet. Til slutt ble det til at også dette ble innvilget. Noen minutter før kveldsmøtet. Den unge produksjonslederen i tautrekking med kveldens predikant. På pinsebevegelsens lederkonferanse. Der pinsens venner var samlet. Nåde over nåde, budskapet kom igjennom og mennesker ble betjent av Den hellige ånd. Det var jeg takknemlig for. Samtidig var jeg nok rystet i min sjel.
Produkter av et miljø
Jeg anklager ikke denne unge lederen eller teamet som hadde ansvaret for kvelden. De var produkter av et miljø, en tenkning, en ramme som var gitt dem. Som for noen av oss oppleves som veldig trang.
Det hender at pinsens venner sliter med å kjenne seg hjemme blant pinsevenner. Snakker vi samme språk? En hel del predikanter kjenner seg som bundet på hender og føtter. Før betydde «røde tall» at regnskapet gikk i minus. I «nedtellingsregimet» betyr det også at du har prekt for lenge. Hvordan ble det slik?
Det kan ta mange år å gjenopprette den «systemfeilen» vi ser konsekvensene av i dag i våre menigheter.
Mye godt
Igjen, det er mye godt å si om LED-konferansene. Ledere, stab og frivillige legger ned mye arbeid for at mennesker i pinsebevegelsen skal bli betjent, inspirert og utrustet. Jeg forstår selvsagt at man må holde tiden i undervisningsleksjonene på dagtid. Men Ordet og Ånden hører sammen. Det er ikke bare Ordets forkynnelse som er nødvendig, men Åndens livgivende gjerning. Det må også finnes arenaer der mennesker kan betjenes i Den hellige ånd. Jeg, og mange med meg, opplevde årets konferanse som en frisk vind av fornyelse i så måte. Når jeg allikevel velger å skrive så åpenhjertig om min opplevelse, er det fordi vi har kommet til et punkt etter mange års «ensidig fokus», hvor det er mye som må rettes opp for at Den hellige ånd skal få gjøre sin gjerning.
Utstillingsvindu
For mange, særlig unge ledere, er LED et viktig referansepunkt. «Sånn skal det gjøres». LED er pinsebevegelsens utstillingsvindu. Det som løftes fram og demonstreres der får store ringvirkninger. Jeg tror ikke vi fullt ut forstår hvilket fotfeste «søkervennligheten» har fått i vår tenkning. Å se pinsebevegelsen gjenoppdage sine åndelige røtter er ikke gjort på én konferanse. Det kan ta mange år å gjenopprette den «systemfeilen» vi ser konsekvensene av i dag i våre menigheter. Neste artikkel heter «Hellige Ånd – du har 90 minutter på deg.»
For den som ble nysgjerrig på budskapet om frafall på LED i 2014, er linken her: https://youtu.be/y8X5HMtbLlA
Takk Stephan for at du deler og setter ord på det jeg tror mange kjenner på.
Jeg er absolutt klar på at vi har program for møtet,men samtidig er jeg helt overgitt til ånden i å slippe taket i møte om Han vil ta over og gjøre som Han vil. Herre kom!
Vi er totalt avhengig av Herrens mektige nærvær og kraft