Hvorfor nådegavene må ha sin plass i den moderne menighetens liv.
Les del 1: Fra vekkelse til produksjonsmøter – hva skjedde?
Les del 2: Hvordan havnet vi her?
For en del år siden var det en student i Jesus Church som studerte journalistikk som tok med seg ti medstudenter på en gudstjeneste. Det var morsomt å snakke med dem etterpå. Hvordan opplevde de gudstjenesten? «Dette var skuffende», sa en av dem. «Vi hørte jo ikke tungetale! Er ikke dette en pinsemenighet?»
Nå hender det rett som det er at det er budskap i tunger i Jesus Church, men denne søndagen var tydeligvis laber i forhold til studentens forventninger. Han hadde virkelig et genuint ønske om å oppleve noe overnaturlig. Det er interessant at det pinsekarismatiske menigheter er «mest kjent for» er noe som disse menighetene selv kan ha et ambivalent forhold til.
Hva passer inn i den moderne menigheten?
Tungetale med tydning hører med til sjeldenhetene i mange menigheter. Det passer liksom ikke inn i den moderne menigheten. Men kan vi velge? Eller er det slik at «enten vil vi ha alt hva Ånden har» eller så får det heller være? For hvem er Den hellige ånd? Den hellige ånd er Gud. Så dypest sett må vi kunne si at dersom vi ikke vil ha det Ånden har, så vil vi ikke ha de gavene GUD gir oss.
Dette er noe vi må ta på stort alvor.
Påfallende uvitenhet
Paulus sier til Korintermenigheten: «Når det gjelder de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende» (1. Kor 12.1). Mange middelaldrende pastorer, og ikke minst de eldre, har en rik åndserfaring og en utviklet følsomhet overfor Den hellige ånds virkninger.
I den menighetskulturen som er utviklet gjennom de siste par tiår er åndskraften usynliggjort. Uvitenheten er påfallende. Det rådende regime i den «moderne menighet» er at nådegavene hører til bibelgruppen. Det er en fin tanke. Men det er tvilsomt at det som ikke demonstreres og praktiseres av modne ledere og troende i den offentlige gudstjenesten vil framelskes i bibelgruppen. For hvis det er fraværende på søndagen, kan det vel ikke være særlig viktig?
Hvorfor skal vi søke med iver?
Å se menigheter fulle av Den hellige ånds liv og kraft skjer knappest der Åndens gaver så vidt tolereres. «Streb etter de beste nådegavene», sier 1. Kor 12.31. og 1. Kor 14.1 fortsetter: «Jag etter kjærligheten. Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk.» Gjør vi det? Strebe? Etter nådegaver! Søke med iver de åndelige gaver?!
Noen vil innvende at man ikke kjenner noen behov for dem for sin egen del, at man klarer seg godt uten. Men det å være utrustet med nådegaver er jo ikke for at jeg selv skal bli velsignet; de gis oss for at vi skal være til velsignelse for andre. Medynk for andre menneskers åndelige nød, gjør at vi søker Herren for hans gaver – slik at vi kan være redskaper for hans herlighet, kraft og nåde.
En svakhet i tradisjonell «pinsepraksis»
En svakhet i den tradisjonelle «pinsepraksisen» av nådegavene er at de ofte er avgrenset til «tunger, tydning og profeti» og at man stort sett assosierer det med noe som skjer i et møte.
Vår Herre Jesus Kristus er vårt store forbilde i alle ting, og han demonstrerer hvordan åndens gaver opererer ute blant folk. Evnen til å skjelne ånder, visdomsord, kunnskapsord, helbredelsens nådegave, kraft til å gjøre undergjerninger (mirakler) og troens gave er alle gaver som beskrives i 1 Kor 12. Det er så vakkert å se hvordan mennesker betjenes gjennom disse gavene hele tiden i Jesu tjeneste. Kunnskapsordet han gir i Johannes 4 til kvinnen ved brønnen åpner hennes hjerte for evangeliet: «Du har hatt fem menn og den mannen du har nå er ikke din mann». Jesus helbreder folk hele tiden – slik det også var med de første kristne – ute blant mennesker. Gud vil at hans folk skal være rikt utrustet «slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse» (1 Kor 1.7).
Jeg trenger deg ikke!
Men her er det heller ikke enten eller, men både og. Slik vi ser menighetslivet beskrevet i Guds Ord, er det en fremmed tanke at nådegaver kun skulle anvendes utenfor gudstjenesten. Vi oppfordres jo til å søke med iver å få de åndelige gaver – særlig å profetere, slik at menigheten kan bli oppbygget. Undervisningen om nådegavene i 1 Kor 12 fortsetter videre med åpenbaringen om viktigheten av at alle lemmene på kroppen er i funksjon. «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere» (v.21). Dette er viktige ord – ikke minst i forhold til den etter hvert så foraktede tungetalen.
Hvis det aldri høres et budskap i tunger og tydning (som er på lik linje med profetisk tale), sier vi egentlig: Jeg har ikke bruk for det! Jesus er den som døper i Den hellige ånd og ild (Matt 3.11). Guds Ord sier «Utslukk ikke Ånden! Forakt ikke profetisk tale.» (1. Tess 5.19-20) Det er interessant at ordet «forakt» brukes. Det er som kjent «intet nytt under solen….» Hvis vi er riktig ærlige, har de ikke kommet inn en viss forakt i våre sammenhenger for de gavene som en gang formet og forløste pinsebevegelsen?
Nådegavene har sin plass i gudstjenesten, i vårt dagligliv og i den offentlige proklamasjonen av de gode nyhetene.
Noen vil reagere med å si at forakt er et alt for sterkt ord. Egne erfaringer i Norge har bekreftet at dette ikke er tilfelle (eksempler følger i kommende artikler).
En ung generasjon som vil ha noe mer
Jeg har arbeidet med unge mennesker i over 30 år, men det jeg har sett de siste årene, tror jeg overgår det meste. Jeg er omgitt av unge mennesker, ikke minst i Jesus Revolution, som har en frimodighet til å legge hendene på syke som er helt fantastisk. Og jo mer de ser av Guds kraft og herlighet, jo mer vil de ha! Gud har et svar til en forvirret og rotløs generasjon: Evangeliet forkynt med frimodighet, stadfestet gjennom tegn og under. Nådegavene har sin plass i gudstjenesten, i vårt dagligliv og i den offentlige proklamasjonen av de gode nyhetene. For å si det med 2 Kor 3.17: «Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.»
Dette var veldig bra!!