Åndsdåpen var porten inn til en kristendomsforståelse som sprengte rammene for svært manges forståelse av hva som kunne kalles normal kristendom. Åndslivets tilbakegang i moderne tid gjør at mange av de samme sannhetene igjen er i ferd med å bli et ukjent landskap.
(Les del 1: Fra vekkelse til produksjonsmøter – hva skjedde?)
På slutten av 1800-tallet var det en intens lengsel etter dåpen i Den hellige ånd i mange kirker rundt om i verden. I det som ble kalt for «hellighetsbevegelsen» underviste man om det, ba man om å få erfare det og hadde store konferanser omkring Åndens kraft og gaver.
Gjennombruddet i Azusa street oppsto ikke i et vakuum. Det var kulminasjonen av flere tiår med bønner i den verdensvide kirke. Man hadde lest i 1. Korinterbrev at man skulle «strebe etter de beste nådegavene» (12.31) og «søke med iver å få de åndelige gaver» (1 Kor 14.1).
Apostlenes gjerningers kristendom var mønsterbildet. Det de første kristne erfarte måtte også være for vår tid – inkludert tungetalen! En av dem som fikk erfare dette var en sønn av britiske immigranter til Norge – Thomas Ball Barratt. Han ble den selvskrevne lederen for det som etter hvert ble kalt pinsebevegelsen i Norge.
«Hellig Ånd-vennlig menighet»
Da åndskraftskristendommen brøt igjennom i Norge, var ikke fokus begrenset til Åndens dåp. Dette var ikke en «isolert hendelse»; åndsdåpen var også porten inn til en kristendomsforståelse som sprengte rammene for svært manges forståelse av hva som kunne kalles normal kristendom.
Helbredelse ved forbønn ble sentralt, profetisk tale var noe man forventet og åpenbaringen av de femfoldige tjenestegavene i vår tid ble forkynt med frimodighet. Budskapet om Herrens komme ble sentralt, noe som var en direkte årsak til det gedigne misjonsengasjementet.
Forkynnelse om gjenopprettelsen av Israel og jødene som Guds fortsatte eiendomsfolk fikk fotfeste i vekkelsen. Åndsdåpsvekkelsen innebar troen på gjenopprettelse av alle forsømte sannheter i Guds Ord. Man ville ha alt som Den hellige ånd kunne gi. Man kan si, med en moderne omskriving, at man mer enn noe annet ville være en «Hellig ånd-vennlig menighet.»
Et ekko fra historien
Det en generasjon søkte og lengtet etter, fikk neste generasjon erfare. Generasjonen etter dem ble «forvaltere av åndserfaringen» som nå i de fleste land ble ensbetydende med egne kirkesamfunn eller bevegelser. Så slo alt dette sprekker med den karismatiske vekkelsen som begynte på 60-tallet og eksploderte på 70-tallet.
Millioner av mennesker i historiske kirker verden over erfarte Åndens dåp og Åndens gaver. Pinsevennenes «domene» var over og mange var forundret over at kirker som i deres øyne ikke hadde rett teologi fikk erfare det samme som dem. Man hører et historisk ekko av Peters opplevelse i Kornelius hus: «Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den hellige ånd var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud» (AG 10.45-46).
Gamle skatter gjenoppdaget
I løpet av kort tid hadde man nå svært mange troende med en helt ny erfaring av Den hellige ånd som sårt manglet undervisning og forankring i Guds Ord om det de hadde opplevd. Det som etterhvert ble kalt «trosbevegelsen» var i begynnelsen egentlig en «undervisningsvekkelse» som møtte behovet for å få en bibelsk forankring og forståelse for at troen på Guds Ord måtte være grunnvollen i livet. Åndserfaringen alene var ikke tilstrekkelig. Trosvekkelsen på sitt beste var gjenoppdagelsen av sannheter som pinsevennene prekte to generasjoner tidligere, men som nå hadde gått i glemmeboken.
Bøker av pinsepioneren Smith Wiggelsworth ble trykket opp i store opplag – ikke av pinsevennene, men av «troskarismatikerne.» Den svenske pinsehøvdingen Lewi Petrus bøker ble gitt ut på nytt igjen – av Livets Ords forlag. Det er mye man kunne ha sagt om den ganske så uensartede trosbevegelsen som sprenger rammene for denne artikkelen, men de argeste kritikerne av den «nye vekkelsen» var gjerne de klassiske pinsevennene.
Frykten for Sarons Dal
I Norge ble Troens Bevis i Sarons Dal med sin banebrytende leder Aril Edvardsen, en av hoved-katalysatorene for den karismatiske vekkelsen på 70-tallet. Da han ble kastet ut av pinsebevegelsen, som ble altfor trang for en leder av et slikt grensesprengende format, førte det også til at mange pinsemenigheter lukket seg for den karismatiske vekkelsens innflytelse. Man kunne jo bli assosiert med Sarons Dal!
Da Aril Edvardsen ble kastet ut av pinsebevegelsen, førte det også til at mange pinsemenigheter lukket seg for den karismatiske vekkelsens innflytelse.
Var det verdens ånd som gjorde sitt inntog?
I USA kom den karismatiske vekkelsen og Jesusvekkelsen – som i en del tilfeller var to sider av samme sak, til å påvirke formspråket for gudstjenestelivet. I USA førte disse bevegelsene også til opprettelsen av tusenvis av nye menigheter. Der ble salmeboken og orgelet byttet ut med moderne musikk til enkle lovsanger, framført av «nyfrelste hippier» som nå brakte sitt musikalske språk inn i menighetene.
Denne utviklingen fikk vi Norge først et drøyt tiår senere. Det man på 70-tallet gjerne måtte på en konferanse for å erfare, ble på 80- og 90-tallet noe som fikk et permanent uttrykk gjennom trosmenighetene. Og i de «gamle frikirkene» debatterte man friskt om man skulle tillate trommer og el-gitar på møtene. Var det verdens ånd som gjorde sitt inntog? En ny generasjon ville ha nye lovsanger. De tradisjonelle sangbøkene ble sett på som en direkte hindring for åndens frie liv. Frontene kunne være steile.
Så sier Herren?
Men det var ikke bare rundt musikalske uttrykk man reorientere seg i pinsemenighetene.
For måten åndens gaver ga seg uttrykk på (i Norge gjerne begrenset til tunger, tydning og profeti) kunne oppleves beklemmende. Mange ser tilbake med skrekk og gru på en svunnen tid da «hvem som helst kunne gjøre hva som helst.»
Frie bønner, frie vitnesbyrd og fri nådegavebruk kunne føre til at de samme personene profeterte om det samme på samme tidspunkt i møtet – hver uke. Det kunne gi seg høyst originale utslag. Jeg husker en herlig og original eldre broder som ropte henholdsvis «Haparanda» og «Seier i Gasa» når han ble salig på møtene – hvilket han stadig ble. Det første ordet trodde jeg bestemt var i tunger. Stor ble overraskelsen da jeg først gangen kjørte til Kirkenes gjennom Sverige og oppdaget at Haparanda var en svensk by på grensen til Finland – som må ha vært under intens forbønn fra en norsk broder?! «Seier i Gasa» var heller ikke det enkleste å forklare for en møtefremmed (referanse til Samson?!)
Som tenåring var jeg med på et møte på Østlandet der en kar fra Sognefjorden ba høyt i møtet. Dette var uforståelig tale for en østlending som likeså reiste seg og tydet bønnen: «Så sier Herren!» Om slike hendelser framkaller latter nå, var dette noe som gjerne ble oppfattet som en åndelig ukultur som gjorde at denne praksisen forsvant fra mange pinsemenigheter.
Fjern det som støter
Dessuten ble man inspirert av tanker som vokste fram på den andre siden av Atlanteren, eksemplifisert i menigheten Willow Creek og Bill Hybels. Søkerne, de som ikke identifiserte seg som troende, skulle kjenne seg hjemme på gudstjenestene. Det som kunne støte dem bort fra å høre evangeliet burde fjernes, slik at de kunne komme for å høre evangeliet og bli frelst. Og i en tradisjonell pinsemenighet, men også i de framvoksende trosmenighetene, var det rikelig med ting som kunne støte folk.
«Youth events» i menighetsversjon
Påvirkningen kom også fra «down under» der satsninger for ungdom i regi av «Youth Alive» med stor suksess samlet tusenvis. Mange nye ble nådd og mange ble frelst. Tenk om en lokal menighet kunne være like attraktiv; som en «permanent youth event?!» Menigheter som Hillsong viste veien for en hel generasjon. Den engelsktalende verdens gjennomslagskraft og tilgjengelighet spredte budskapet til en hel generasjon som lengtet etter å se relevante menigheter nå moderne mennesker med det urgamle budskapet.
I Latin Amerika brøt en annen type vekkelse fram med stor kraft. Anført av blant andre Claudio Freidzon og Carlos Anacondia ble det «ny pinse» med tegn, under, mirakler og åndens manifestasjoner. Vekkelsen i Argentina ble et episenter som igjen påvirket tjenester som Steve Hill og Pensacola, samt Torontovekkelsen med mer.
Ungen og badevannet
Å forsøke å dra lange linjer må nødvendigvis føre til en forenkling; mange andre faktorer kunne selvsagt nevnes. At en fornyelse av musikk og utrykk var nødvendig og at måten åndens gaver ble praktisert på også var i behov av en reorientering har definitivt hatt noe for seg. Men sitter vi ikke igjen med en opplevelse av å ha «kastet ungen ut med badevannet?»
Har vi valgt den «enkleste veien» (vi kan godt profetere – i bibelgruppen), i stedet for å elske fram en sunn åndelighet der Åndens gaver har en naturlig (og overnaturlig) plass i menigheten? Har frykten for å lede (hvem er jeg som kan si at det ene er fra Herren, men ikke det andre?) gjort at vi i stedet for å utvikle evnen til å skjelne, effektivt har kvittet oss en av våre største velsignelser: Åndens liv?
Støvsuget for det overnaturlige?
Tenker vi enten eller, i stedet for «både og?» Kan man både være kontemporær og karismatisk? Mange menigheter i dag er som «støvsuget» for enhver overnaturlig ytring. Man kan vokse opp i en norsk pinsekarismatisk menighet og aldri oppleve tunger og tydning, kunnskapens ord eller helbredelsens nådegave i det offentlige rom.
Man kan vokse opp i en norsk pinsekarismatisk menighet og aldri oppleve tunger og tydning, kunnskapens ord eller helbredelsens nådegave i det offentlige rom.
Kanskje er ringen sluttet: Må man igjen oppsøke karismatiske konferanser for å oppleve det som menighetene har lagt lokk på? Vi kan innvende at noen nådegaver er «mer spiselige» for mannen i gata enn andre. Da er spørsmålet: Hvilke av Åndens gaver er det vi ikke vil ha?
Den moderne menighets nådegaveseleksjon er skummel når man tenker på hvem det er som deler ut gavene etter som han vil: Gud, Den hellige ånd. Det skal jeg se mer på i neste artikkel.
