Du leser:
Skam i Bibelen #2 Evangeliet er sterkere en skammen

Skam i Bibelen #2 Evangeliet er sterkere en skammen

Arne Olav Røe
Skam i Bibelen #2 Evangeliet er sterkere en skammen

Jesus er villig til å bryte sosiale normer for å komme oss i møte med sin kjærlighet og sitt evangelium

I antikken var skam avgjørende for en persons sosiale anseelse i samfunnet. Om du ble oppdaget ville du føre skam over deg selv og familien din. Men, evangeliene forteller oss hvordan Guds egen sønn valgte å totalt snu om på skamkulturen i Israel, kun for å møte oss med sin kjærlighet.

I første episode av denne serien på Bibelkvarteret så vi på hvordan skam er en underliggende faktor i Bibelens skapelsesfortelling, selve urfortellingen om Gud og menneskeheten. I denne episoden skal vi etter hvert se nærmere på hvordan Jesus i evangeliene forholder seg til skammen vi bærer på som mennesker.

Men la meg først gå enda litt nærmere inn på dette med skam.

For skam er egentlig et ganske underkommunisert fenomen inntil nylig her hos oss i Vesten. Og det er noen historiske linjer som gjør at det har blitt sånn. La meg bruke et par minutter på å forklare hvorfor:

En av de mest markante hendelsene i Vestens historie er jo reformasjonen på 1500-tallet, basert på Martin Luthers kritikk av katolisismen. Og en av de viktigste oppdagelsene Luther gjorde, var den bibelske forståelsen av skyld. Kort oppsummert: Jesus hadde tatt straffen for vår skyld, og juridisk sett kan vi erklæres som rettferdige ved troen på Jesus Kristus. Rettferdiggjørelsen er en individuell sak mellom meg og Gud, vi kan ikke gjemme oss bak en kollektiv tilhørighet til den store kirken.

Hva har dette med skam å gjøre?

Jo, greia er at det er forskjell på skyld og skam.

Skyld er personlig.

Skam er sosialt.

Skyld handler om hva vi har gjort, og hvordan vi kan gjøre opp for oss. Eller rettere sagt: hvordan Jesus har gjort opp for oss – for å trekke inn dette med rettferdiggjørelse. Motsatsen til skyld er uskyld – eller frikjennelse – for å holde oss til juridiske termer.

Skam handler derimot om selvbildet vårt og forholdet til andre. I positiv forstand hjelper en sunn skamfølelse oss til å opptre hensynsfullt og empatisk overfor andre. Men skam kan også gjøre at vi vil gjemme oss for andre, enten det er Gud i Edens hage, eller medmennesker som vi har tapt ansikt overfor. Skam handler om hvordan andre ser oss – eller rettere sagt – hvordan vi tror andre ser oss.

Motsatsen til skam er ære – et begrep Bibelen snakker mye om. Tradisjonelt sett har derfor problematikken rundt skam-ære vært mer iøynefallende i mange ikke-vestlige kulturer. At tilværelsen spinner rundt at du og dem du tilhører snakkes godt om av andre. Hva andre mener om oss. At det viktigste i livet er å bli møtt med ære og anseelse, og at det verste som kan skje er å bli utsatt for skam og sosial avvisning.

Bibelen har jo blitt til i en ikke-vestlig kultur, og har derfor mye å si om skam. Lexham Bible Dictionary kommenterer at «skam var et hovedspørsmål i bibelsk tid, og at både grekere, romere og jøder anså skam som en hovedsak i deres kulturer.»

I antikken var skam avgjørende for en persons sosiale anseelse i samfunnet. En ting var om ingen la merke til at du brøt de sosiale normene, men om du ble oppdaget ville det verste skje, at du førte skam over deg selv og familien din. Denne frykten for å bli vanæret mens alle andre hørte på, gjorde at skamfulle mennesker som regel holdt seg unna folkemengder.

La oss se nærmere på de to viktigste aspektene ved det evangeliene har å si om skam.

For det første: Jesus redefinerte den sterke skamkulturen i Israel på den tiden. Han aksepterte ikke hykleri, griskhet, hardhet og religiøs selvrettferdighet, samtidig som han tok avstand fra at sykdom og fattigdom var skammelig. Han godtok ikke de sosiale normene som plasserte mennesker inn i et sosialt hierarki, hvor noen havnet nederst i skam og ble utstøtt av samfunnet.

De mest kjente gruppene var tollerne, prostituerte, spedalske og de som led av andre stigmatiserte sykdommer. Tollerne var ansett som forrædere og landssvikere, fordi de samarbeidet med den romerske okkupasjonsmakten, og fordi de lurte unna penger i egen lomme. De prostituerte solgte kroppen sin for seksuelle tjenester, mens de spedalske var smittsomme og burde derfor holde seg unna andre.

Men Jesus var ikke avvisende til disse gruppene. Han valgte både å oppsøke dem, eller være imøtekommende overfor dem som oppsøkte han. Og ikke nok med det, han løftet dem opp og ga dem ære og sosial oppreisning i alles påhør.

Når Jesus møtte Sakkeus (Luk 19,1-10), ønsket Jesus å spise hjemme hos han. Sakkeus fikk et møte med evangeliet og lovte å gjøre opp for seg, hvorpå Jesus omtalte han som en «Abrahams sønn». Begge disse tingene Jesus gjorde var forbundet med ære, og på denne måten ga Jesus Sakkeus en ny start og en sosial oppreisning i samfunnet.

Når Jesus møtte den samaritanske kvinnen ved brønnen i Sykar (Joh 4,1-42), møtte han en kvinne som var sosialt utstøtt. Hun hadde brutt med Moseloven og de sosiale normer etter alle skilsmissene, nå levde hun med en mann utenfor ekteskap. Hun hentet vann midt på varmeste dagen, ikke på morgenen eller ettermiddagen, så hun slapp skammen ved å møte de andre kvinnene i byen, som antakeligvis så ned på henne. Dessuten var hun samaritaner, et folkeslag som jødene foraktet.

Men Jesus lot ikke de sosiale normene være til hinder for å møte henne med evangeliet. Hun fikk lagt av skammen i møtet med Jesus. Han hjalp henne til å bekjenne det skamfulle hun bar på, og kalle henne til å vende om og tro på Messias.

Et tredje eksempel er kvinnen med alabastkrukken (Luk 7,36-50; Matt 26,6-13; Mark 14,3-9). Denne historien er skildret i tre av evangeliene. Mens Matteus og Markus fokuserte på at selve nardussalven var svært kostbar, fokuserte Lukas på at denne kvinnen med denne salven hadde levd et syndefullt liv.

Forestill deg hvordan dette var for denne kvinnen. Hun bar på skam for å ha brutt de sosiale normene i samfunnet. Vi vet ikke detaljene, annet enn at hun hadde levd et syndefullt liv. Hun oppsøkte huset til fariseeren, og oppførte seg stikk i strid med alle normer. Hun gråt og forstyrret selskapet. Hun salvet hodet og føttene til Jesus, og tok egentlig over vertskapets oppgaver. Hun hadde for så vidt ingenting mer å tape av sosial anseelse, hun var på bunnen. Mens Jesus – som tross alt var invitert hjem hos denne fariseeren – hadde gode muligheter for å få økt anseelse ved å avvise denne utstøtte kvinnen.

Men Jesus var ikke opptatt av sin egen anseelse. Mens alle hørte på, demonstrerte han evangeliet ved å tilgi syndene hennes og erklære Guds frelse over henne.

Det fjerde eksempelet er historien om kvinnen med blødninger (Luk 8,43-48; Mark 5,25-34; Matt 9,18-26). Ifølge Moseloven var kvinnen uren på grunn av blødningene, og den stigmatiserte kvinnen prøvde å skjule seg i folkemengden så godt hun kunne. Men Jesus kalte henne fram i lyset, så hun fikk fortelle sitt vitnesbyrd om det som hadde skjedd.

Men også her viser Jesus kraften i evangeliet. Ikke nok med at hun ble helbredet for blødningene, eller at Jesus ga henne frelse ved evangeliet, men Jesus kalte henne for «datter» – det fineste du kunne kalle en jødisk landskvinne. Jesus ga henne ære og sosial oppreisning i alles påhør ved å omtale henne som en datter av Israel.

Men det femte og siste eksempelet jeg vil trekke fram er kanskje det mest oppsiktsvekkende og dramatiske.

Fortellingen om den bortkomne sønnen har også samme tema, hvor den skamfulle og æresløse sønnen blir ønsket velkommen tilbake i familien av en far som bryter alle sosiale normer for å imøtekomme sønnen sin (Luk 15,11-32).

Les også
#84 | «Jeg ville følge Jesus, og jeg ville ruse meg » – om SKAM | Med Stein-Ove Auset

Den amerikanske teologen Kenneth Bailey kjenner midtøstens kultur godt etter mange år som misjonær der, og han kaster et interessant lys over historien om den bortkomne sønnen, i boken The Cross and the Prodigal.

Bailey bemerker at en jøde som hadde forlatt og sviktet familien og lokalsamfunnet sitt, og tapt alt han eide blant hedningefolkene, kom til å bli fullstendig avvist på hjemstedet sitt. Lokalsamfunnet ville da gjennomføre en såkalt ‘kezazah’ seremoni, kjent fra den rabbinske Talmud-tradisjonen, for å offentlig og for all framtid avvise den hjemvendte som hadde gjort skam på sine egne.

En annen og like viktig detalj som Bailey trekker fram, var at i bibelsk tid var det ansett som en skam for en gammel far å løpe. Et mannlig familieoverhode som måtte løfte kjortelen og vise leggene sine, ville gjøre skam på seg selv.

Men når Jesus forteller om den bortkomne sønnen, står det altså at faren løp sønnen i møte. For tilhørerne som implisitt visste at sønnen snart måtte gjennomgå en kezazah-seremoni så fort han nådde landsbyen, skjønte hva faren ville. Faren satte sitt gode navn og rykte på spill for å rekke fram til sønnen før resten av landsbyen, slik at sønnen ikke skulle bli forkastet og avvist på livstid! Ikke nok med det, men faren kastet seg om halsen på han og kysset han, selv om han kom fra grisebingen!

Disse detaljene understreker på en dramatisk måte Guds grenseoverskridende kjærlighet for oss. Jesus er villig til å bære skammen og skylden for at vi skal komme ut av vårt mørke og bli forent med Gud og hans nåde. Uansett hva vi bærer på. Uansett hvor skamfulle vi er. 

Jesus er villig til å bryte sosiale normer for å komme oss i møte med sin kjærlighet og sitt evangelium!

Det første hovedaspektet ved evangeliene er altså hvordan Jesus ikke lot seg styre av de sosiale normene som andre hadde satt, han var opptatt av å forkynne evangeliet for dem som trengte det.

Det andre som er veldig tydelig i evangeliene, er hvordan Jesus selv ble utsatt for trakassering og vanære. Det var ingen grenser for hvor hånlige og nedlatende de jødiske lederne og romerne behandlet Jesus ved korsfestelsen. De gjorde det de kunne for å ydmyke, fornedre, sjikanere og latterliggjøre han.

  • De spyttet på han (Matt 26,67; 27,30; Mark 10,33-34; 14,65; 15,19).
  • De slo han i ansiktet og hodet (Matt 26,67; 27,30; Mark 14,65; 15,19-20; Joh 19,3).
  • De rev av han klærne (Matt 27,28).
  • De hånet og fornærmet han (Matt 26,68; 27,28-29,31,41-44; Mark 15,18-20,32; Luk 23,11.35-37; Joh 19,2-5).

Likevel, Jesus internaliserte aldri skammen de påførte han. Han hevnet seg ikke, han senket seg ikke ned på deres nivå. Han lot ikke deres fornærmelser endre oppfatningen han hadde av seg selv.

Så en av selve grunntonene i evangeliet er altså hvordan Jesus kom for å ta vekk vår skam. Han ser oss som vi er, uten å avvise eller fordømme oss for det vi bærer på.

I stedet inviterer han oss alle til en byttehandel. Han tar vekk vår skam, og inviterer oss til å følge han som vår Frelser og Herre.

På denne måten løfter han oss opp og gir oss en ære ingen kan ta fra oss.

Og i dåpen blir vi kledd i Kristus (Gal 3,27), slik at vi ikke lenger lever avkledd i frykt for at noen skal oppdage oss. For når de oppdager oss slik vi har blitt i Kristus, er det ikke vår skam de ser, men hvordan Jesus har vasket vekk vår skam og begynt gjenoppbyggingen av vår integritet, selvrespekt og selvfølelse.

Dette er andre episode av vår serie i Bibelkvarteret om Skam i Bibelen.

(Teksten ble først publisert på Sennep.net og er hentet med tillatelse)

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!