Du leser:
Bibelkvarteret: Justice – Guds rettferdighet i verden #5 Anvendt rettferdighet: penger, makt og mennesker

Bibelkvarteret: Justice – Guds rettferdighet i verden #5 Anvendt rettferdighet: penger, makt og mennesker

Arne Olav Røe

Vi kan si det slik at vi har ikke gjort oss fortjent til pengene våre på en sånn måte at vi kan nekte å se andres behov.

Vi har kommet til siste episode i denne serien. Jeg har i fire episoder prøvd å utbrodere Bibelens budskap om rettferdighet, slik at vi som kristne forstår at vi har et avgjørende bidrag i å bygge en rettferdig verden i det 21. århundret.  I denne episoden, som er en slags epilog, vil jeg kommentere tre av de viktigste parameterne for å skape et rettferdig samfunn, nemlig forholdet til penger, makt og mennesker

Forholdet til penger

Kristendommens verdensbilde tar utgangspunkt i at alt er skapt av Gud, tilhører Gud (Sal 24,1; 1 Kor 10,26) og all velsignelse kommer fra Gud (Jak 1,17).

Evnen til å tjene penger handler ikke om hvor flinke vi er, fordi det er Herren som gir kraft til å vinne rikdom (5 Mos 8,18), og det er han som gir oss rikelig av alt (1 Tim 6,17-19). Akkurat denne nyanseringen får konsekvenser, blant annet i forholdet vårt til penger.

Det å være generøs og gi til andre er derfor et viktig ideal i en verden preget av Guds rettferdighet (2 Kor 9,6-8). Det er saligere å gi enn å få, sa Jesus (Apg 20,35).

Vi kan si det slik at vi har ikke gjort oss fortjent til pengene våre på en sånn måte at vi kan nekte å se andres behov. Har Gud velsignet oss til å kunne tjene penger og vinne rikdom, er det både for å kunne forsørge oss selv, og gi til dem som trenger det (Gal 2,10; Ef 4,28).

Et sånt syn står i kontrast til både sosialismen og liberalismen. Tim Keller gjør et poeng ut av at innen sosialismen er penger først og fremst noe staten kan omfordele, mens i liberalismen er penger noe som først og fremst tilhører individet. Men i kristen tenking tilhører pengene først og fremst Gud, og ikke staten eller individet (Hag 2,8). Det vi har, har vi fått av Gud, og vi er dermed forvaltere av pengene Gud har gitt oss.

Keller påpeker at det å dele med andre blir derfor ikke et rent mellommenneskelig prosjekt, enten det skjer frivillig (liberalisme) eller påtvunget (sosialisme). Men å dele med andre er et vertikalt prosjekt, for om vi gir til fattige, gir vi først og fremst til Gud (Ord 14,31; 11,24-25; 2 Kor 9,8-11).

Spesielt Ordspråkene inneholder mange utsagn hvor det å gi til fattige løftes opp til forholdet vårt til Gud. Ved å gi til fattige, låner vi til Herren, sies det (Ord 19,17). Og den som gir til fattige skal ikke lide nød (Ord 28,27), fordi Guds øyne er med oss når vi hjelper andre.

Dette gjør Guds ord noe med motivene våre for å bruke pengene våre til å gjøre godt. Det er fullt mulig å gi til gode formål uten samtidig å posere eller skryte av giverviljen vår. I Bergprekenen ber Jesus oss om å gi uten å gjøre noe stort nummer ut av det (Matt 6,1-4). Jesus sa:

Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.  Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Forholdet til makt og sannhet

Det at Gud er rettferdig gjør noe med forholdet vårt til makt. Som kristne tror vi at Gud har all makt og sitter på universets trone. Det standpunktet setter alle spørsmål rundt makt i et helt nytt lys.

Da kan ingen av oss – verken du eller jeg, Trump eller Putin, eller hvem som helst – ta seg til rette uten å måtte stå til ansvar for det overfor Gud. Kristendommen forutsetter en Gud som skal dømme alle mennesker med fullkommen rettferdighet, uansett hvilke titler, posisjoner og privilegier vi innehar.

I en slik forståelse er troskapen til Gud ensbetydende med å være forpliktet i sin samvittighet til det som er sant og rett (Rom 2,7-8). Det finnes en universell sannhet som er hevet over det politikere kan vedta.

Som kristne er vi altså kalt til å følge sannheten, uansett hvor den leder oss.

Som kristne trenger vi ikke å være redde for sannheten, fordi vi tror at det å oppdage hva som er sant bringer oss nærmere å forstå storheten og kompleksiteten i Guds verden.

Mange av disse standpunktene om sannhet virker selvsagte for mange av oss. De er ganske selvsagte for mange som sier at de ikke tror at Gud finnes også. Men her i Vesten lever i skyggen av et kristent tankeunivers som har preget Vesten helt siden evangeliet kom til Europa. I 2000 år har Gud vært det felles holdepunktet vårt for å forstå og fortolke verden.

En av de viktigste filosofene til å innse de fatale konsekvensene av å fjerne Gud var Friedrich Nietzsche. Daniel Joachim Kleiven, en av de fremste kristne apologetene i Norge, skrev dette i Vårt Land oktober 2022:

Nietzsche tenkte at uten Gud, det sentrale navet i idéhistorien helt fra Platon og Aristoteles’ dager, forsvinner det eksterne, logosentriske holdepunktet vi har for å navigere i verden. Når vi nå beveger oss, er det i et «uendelig ingenting», hvor vi ikke kan avgjøre retninger som «opp eller ned».

Uten Gud øverst i hierarkiet, er mennesket neste kandidat til å tre frem for å skape virkeligheten i sitt bilde. Vi kan ikke lenger regne med en virkelighet som inviterer oss til å lære konsepter om sannhet, godhet og skjønnhet, men mennesket alene skaper målestokken for alt. Med et slikt syn forsvinner forbilder om objektiv vitenskapelighet og rasjonalitet, og menneskeverd og menneskerettigheter står på sandgrunn.

Nietzsche skal også ha sagt: Uten Gud finnes ikke fakta, bare tolkninger. Uten Gud forsvinner altså holdepunktet vi har brukt for å fastslå at noe er sant eller usant, godt eller ondt, vakkert eller trist.

Men vi som tror på evangeliet, tror at Jesus er veien, sannheten og livet (Joh 14,6). Han er selve definisjonen av sannhet. Hans liv og lære er målestokken for verdier som sannhet, rettferdighet og skjønnhet. Det betyr at vi som Jesu etterfølgere vil mene noe om hva som er sant, rett og godt. Alle livssyn og standpunkter er ikke like gode eller nøytrale. Et slikt syn forbindes derimot med nihilisme.

Her var det mange høytsvevende standpunkter, tenker du kanskje. Men la oss bli mer konkrete. Hva har dette med å bygge et samfunn preget av Guds rettferdighet?

For det første: Det gjør at Jesu etterfølgere ikke kan la seg diktere eller knebles av pressgrupper eller politisk makt. De første kristne underordnet seg de romerske makthaverne, men de nektet å tilbe bildet av keiseren, noe som ga dem stor motstand og forfølgelse. Og i de periodene med pandemi eller pest i Romerriket var det de kristne som hjalp syke og svake, med risiko for å bli smittet selv, fordi de var forpliktet på sannheten og idealene Jesus lærte dem.

På samme måte trenger vi å tenke kritisk og selvstendig rundt vår tids problemstillinger. Står vi for ærlighet, rettferdighet og sannhet? Hvilke pressgrupper prøver å kneble oss eller andre sannhetssøkende mennesker til taushet? Blir vi så sinte på dem at vi reagerer i affekt, eller møter vi våre meningsmotstandere med Jesu kjærlighet?

For det andre: Guds rettferdighet gjør også at vi ikke kan ty til løgn, overdrivelser og svertekampanjer for å vinne fram med våre synspunkter. Vår forpliktelse til sannheten gjør at vi besinner oss, selv om andre grupperinger gjerne tyr til slike virkemidler.

Ved å være saklige, sanne og ydmyke når saker diskuteres, følger vi Jesus og apostlenes eksempel. Samtidig bidrar vi til å bygge og opprettholde den samfunnsmessige tilliten som  har kjennetegnet Norge i moderne tid.

Forholdet til medmennesker og marginaliserte grupper

En tredje side ved å bygge et samfunn preget av Guds rettferdighet, handler om hvordan vi møter våre medmennesker.

Det kristne menneskesynet favner både at alle mennesker er ønsket og skapt i Guds bilde, og at alle mennesker bærer i seg en ufullkommenhet og sårbarhet – altså at vi er syndere.

Derfor er kristendommen i sin opprinnelige form ekstremt likeverdig og egalitær. Vi stilles alle på lik linje overfor Gud. I Jakobs brev 2,1-4 står det følgende:

Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der!» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker?

I vår tid er mange veldig opptatt av identitet. Altså hvilke sosiale kategorier vi identifiserer oss til. Enten vi identifiserer oss som kristen, ateist, skeiv, streit, progressiv, konservativ, eller hva som helst annet. Og ikke minst hvilke karakteristikker vi gir våre meningsmotstandere.

Det kristne menneskesynet avviser at alle typer sosiale kategorier har noen som helst betydning for Gud. Gud opererer kun med én kategori: Mennesker. Skapt i hans bilde. Som syndere som trenger hans frelse.

Det å være kristen er derfor å møte alle som likeverdige medmennesker med respekt, uansett hvilken kulturell bakgrunn de har eller hvilke meninger de har. Det er verken å se ned på mennesker eller å forgude og se opp til mennesker på en usunn måte, men det er å møte alle mennesker i øyehøyde.

Bibelsk rettferdighet betyr å behandle alle med samme respekt (3 Mos 19,15; 5 Mos 16,19; Ord 14,31; 22,2). En slik likhetstanke var fullstendig fraværende i alle oldtidskulturer (Babylon, Hellas, Rom, osv), de leste ikke Første Mosebok om at alle er skapt i Guds bilde.

Jesus konfronterte jødenes rasistiske holdninger til samaritanerne (Luk 9,54; 17,16), han behandlet de spedalske med medmenneskelighet (Luk 5,12-16; 17,11-19), og han understrekte at Gud elsket hedninger (Luk 4,25-27). Jesus ba disiplene invitere fattige inn i hjemmene i vennskapelighet (Luk 14,13), og hjelpe mennesker uavhengig av deres sosiale og religiøse bakgrunn.

Men som vi så på i forrige episode, har Gud en særlig omtanke for de laveste i samfunnet. Det bibelske menneskesynet – hvor vi alle står på lik linje overfor Gud – annullerer ikke det faktum at verden er skjevfordelt. At privilegier, ressurser og makt er ujevnt fordelt.

Fattigdomsbekjempelse og sosial ulikhet kan ikke reduseres til individuelle tilfeller. Det er flere eksempler i Bibelen på at dette problemet løftes opp på et makronivå eller samfunnsnivå.

  • Pantsatte eiendommer skulle tilbakeføres til familien etter 50 år, ved såkalte jubelår (5 Mos 15,7-10). En slik lov ville motvirke økt sosial ulikhet og fattigdom blant Guds folk.
  • Hvert sjuende år skulle israelittene ikke høste avlingen sin, men la de fattige få høsten den istedet (2 Mos 23,10-12). Landeiere skulle la kornaks ligge igjen til de fattige (5 Mos 24,19). Moseloven la også begrensninger på at gjester kunne utnytte landeiere (5 Mos 23,24f). Hvorvidt de fattige selv hadde skyld i tilstanden de hadde havnet i var uvesentlig for Gud.

Kallet til å ha omsorg for svake bygger på erkjennelsen av en fallen verden, hvor muligheter og ressurser er ulikt fordelt, og at de privilegerte har mer sosial og økonomisk kapital.

Bibelsk rettferdighetsforståelse erkjenner at de rike og ressurssterke har mange muligheter til å skaffe seg fordeler (Ord 22,22-23; 11,26; 5 Mos 24,14-15; Jes 22,3). Men Gud selv løfter seg opp til å være den høye beskytteren for de fattige. Han tar de svakes parti, og ber oss gjøre det samme (Luk 18,7f).

Selv om vi kan tenke oss at fattige selv har skyld sin egen elendighet, godtar ikke Guds ord dette som en unnskyldning for å ikke hjelpe. Tvert imot – salig er den som har omsorg for den svake (Sal 41,1; Ord 29,7; 31,8-9).

Tim Keller nevner tre måter på hvordan vi kan vise omsorg mot svake og fattige:

  1. Møte umiddelbare behov (slik som den barmhjertige samaritanen, Luk 10,30-35). Trengs det mat, medisiner eller husly, trenger vi å hjelpe til der det trengs.
  2. Myndiggjøring, hjelpe dem til å hjelpe seg selv (5 Mos 15,12-15). Dette har vært en sentral del av oppdraget vestlige misjonærer har hatt med seg i kristen misjonsvirksomhet – nemlig det å identifisere årsakene til fattigdom og hjelpesløshet, for deretter å sette inn de riktige tiltakene slik at familier og lokalsamfunn kan ta vare på og forsørge seg selv. Et godt prinsipp er å prøve å hjelpe alle, men de tilbys den hjelpen de faktisk trenger, ikke nødvendigvis den hjelpen de selv ønsker seg.
  3. Adressere sosiale strukturer som rammer spesielle grupper (Job 29,14-17) Blant annet konfronterte Jesus datidens praksis med gjensidige invitasjoner blant de velstående (Luk 14,12-14), som resulterte i at marginaliserte familier aldri ville bli inkludert i denne sosiale strukturen. Kristen nestekjærlighet kan ikke reduseres til et gjensidig bytteforhold mellom ressurssterke mennesker og familier, men den strekker seg ut til de som ikke er i stand til å gjengjelde det du gir dem.

(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net)

Hør alle podkastene fra Bibelkvarteret her.

Se kommentarer (0)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!