Evangeliet utfordrer deg til å se bort fra alle gruppetilhørighetene du kan unnskylde deg med.
I første episode av denne serien så vi på at drivkraften bak Black Lives Matters, Pride-ideologien og andre rettighetskamper for marginaliserte grupper handler om filosofiske synspunkter på hva som er rettferdig. Og at disse retningene henter en del inspirasjon fra et bibelsk verdensbilde og syn på rettferdighet, samtidig som de tar ombord andre ideologiske strømninger også, sånn som nymarxisme og utilitarisme.
I denne fjerde episoden vil jeg gå inn på den siste av de tre hovedlinjene i Bibelens budskap om rettferdighet, nemlig den restorative rettferdigheten. Og til slutt i episoden vil jeg kommentere wokeideologien og grensegangen til den bibelske forståelsen av rettferdighet.
Jeg har altså tidligere forklart hvordan Bibelen snakker om Guds retributive rettferdighet i form av at Gud vil dømme og bringe fullkommen rettferdighet der det er synd, urett, maktmisbruk og krenkelser.
Og videre snakker Bibelen om en distributiv rettferdighet hos Gud, som handler om at Gud vil distribuere (eller fordele) goder og ressurser på en rettferdig måte, slik at alle behandles med respekt og verdighet, og at vi lever oppgjort og i forsoning med hverandre.
Så hva ligger i dette tredje aspektet: restorativ rettferdighet?
Restorativ rettferdighet tar i utgangspunkt i et av de mest sentrale hebraiske ordene i Bibelen: shalom. Direkte oversatt betyr det fred. Men det er et langt rikere begrep enn fravær av krig.
Bibelsk fred (eller shalom) kjennetegnes av gjenopprettelse og forsoning slik at det skaper en oppblomstring av velsignelse, gode relasjoner og en harmoni i livet. Altså at livet og relasjonene dine gjør livet godt å leve, selv om det har vært episoder og hendelser som er vonde.
For dette med restorativ rettferdighet handler om hvordan vi forholder oss til hverandre når det har skjedd ting som ikke er bra.
Sånt skjer på mikronivå. Enten man fornærmer, er utro eller lurer unna penger for ektefellen. Eller man svikter barna sine når de virkelig trenger en mor eller far som er der for dem. Eller at man svikter eller fornærmer nære venner på en uakseptabel måte.
På mange måter er det ikke rart at enkelte velger å skjule svik mot familie og venner, fordi konsekvensene blir så dramatiske hvis det kommer fram i lyset. Men man har allerede ødelagt for seg selv ved å svikte andre, og på ett eller annet tidspunkt blir det avslørt. Enten i løpet av livet, eller så vil Guds dom kaste lys over sviket når vi alle står foran Guds trone. Salomo er krystallklar på dette:
Den som skjuler syndene sine,skal ikke lykkes; den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet. (Ord 28,13)
Eller vi kan løfte problemstillingen opp på samfunnsnivå. Hvordan skal ulike befolkningsgrupper leve fredelig sammen hvis de diskriminert, sjikanert eller mishandlet sin egne? Bare fordi de har “feil” etnisk eller kulturell tilhørighet?
For enten sånt skjer på mikro eller makronivå, er det vondt å forholde seg til. Man føler gjerne behov for hevn og oppreisning. Man vil helst trekke seg unna og unngå overgriperne.
Og den som har begått urett og grove tillitsbrudd mot de man egentlig er glade i rammes ofte av en dyp og vond skyldfølelse. Det blir rett og slett vanskelig å forholde seg til familie og venner etter man taper ansikt og svikter mennesker man er glad i.
Det mest nærliggende for oss kristne er å snakke om tilgivelse som løsningen. Og det er helt avgjørende for at den krenkede skal komme seg videre i livet, men det utgjør ikke hele bildet.
Andre vil kanskje tenke at vi kan hoppe rett til konklusjonen på det meste, nemlig Guds nåde. Men nåden avlyser ikke behovet for å være ærlig, bekjenne, angre, innrømme ansvaret og skylden en har for det som har skjedd. Tvert imot, det er nettopp disse tingene som aktiverer Guds nåde og gjør den virksom. Nåden oppdrar oss, sier Paulus:
For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. (Tit 2,11-13)
Så for å kunne leve videre sammen på tross av urett og vonde episoder, er det nødvendig i tillegg å snakke om et begrep som er beslektet med både tilgivelse og nåde, nemlig forsoning. Ikke bare mellom Gud og oss, men forsoning mellom mennesker.
For Guds restorative rettferdighet er ikke et slags nullsumspill, som gjør at overgriperen må tape for at den krenkede skal vinne. En slik løsning vil avle ny hevn og gjøre at hevnspiralen ikke brytes.
Siktemålet må være at begge skal kunne leve i en fredelig sameksistens ved siden av hverandre, på tross av uretten som er begått. Det er det som er hovedspørsmålet når vi snakker om restorativ rettferdighet. Hvordan kan forsoning skje?
Både i menighetssammenheng og i rettssystemet er det noe som kan kalles for forsoningsmøter. Konfliktrådet driver med sånt i Norge. I et forsoningsmøte i menigheter og kirker må partene møtes sammen med en leder som inntar en upartisk og nøytral rolle.
For det første: i en slik samtale må sannheten fram i lyset. Både den som har begått urett, og den som er krenket, må fortelle sin versjon av det som har skjedd. Uten at kortene legges på bordet og ærlige innrømmelser fra den som har gjort urett, er det umulig å få til en forsoningsprosess. Da ryker ekteskapet, vennskapet eller relasjonene til dem som har lidd urett.
Ikke bare må sannheten fortelles, Men den som har begått urett må innrømme sitt ansvar for det som har skjedd, uten å unnskylde, bortforklare eller legge ansvaret over på andre.
Hvorfor er dette så viktig? Jo, den som har lidd urett føler seg bundet, underlegen og umyndiggjort, og har behov for å gjenopprette verdigheten, jevnbyrdigheten og selvrespekten sin.
På grunnlaget av bekjennelse, ærlige innrømmelser og alle korta på bordet, så må den som har begått urett be om tilgivelse. Det er det andre steget. Å be om tilgivelse er å innrømme den andres verdighet og ukrenkelighet som medmenneske. Å be om tilgivelse er å innrømme ansvar. Å be om tilgivelse er å ta konsekvensen at den andre er skapt av Gud, og at du har krenket Gud ved å krenke din neste. Også dette steget er nødvendig for forsoning og en nær relasjon videre.
Det tredje steget er at den som har lidd urett må ta et valg om tilgivelse. Det er viktig at dette ikke presses fram eller påtvinges. Den som har vært utsatt for tillitsbrudd og urett, må få rom til å myndiggjøres nok til å frivillig tilgi den som har gjort urett.
Tilgivelse handler dypest sett om å gi slipp på retten til å hevne seg og straffe den andre, ikke om den andre har fortjent tilgivelsen eller ikke. Det handler altså om å vise nåde. Idet man tilgir den andre, vil verdigheten og selvrespekten gradvis komme tilbake, og man myndiggjøres igjen til å bli et jevnbyrdig medmenneske på linje med andre.
På grunnlaget av tilgivelse kan veien til gjensidig forsoning og gjenopprettelse fortsette. Og som jeg nevnte tidligere, forsoning er ikke et nullsumspill hvor en vinner og en taper. (Det har et annet navn: hevn.)
Så veien videre vil handle om hvordan man kan forholde seg til hverandre videre. Er det rom for ny tillit? Hvilke endringer må skje for en fortsatt relasjon og sameksistens? Disse tingene må snakkes om.
I denne prosessen må det også tas hensyn til den som har begått urett. Såfremt vedkommende har innrømmet sin skyld og bedt om tilgivelse, må han eller hun også få mulighet til å gradvis gjenopprettes til jevnbyrdighet, verdighet og selvrespekt. Det er umulig å gå rundt resten av livet som en slags mental straffange, som en pariakaste som alle holder seg på avstand fra, baksnakker og sprer rykter om. Men de må få anledning til å erfare Guds frelsende nåde og tilgivelse på kroppen, gjennom måten vi møter dem på.
Så er det ikke alltid at det går som man håper på. Kanskje ikke den som har gjort urett innser eller innrømmer å gjort noe galt. Hva gjør man da? For ens egen del er det nødvendig å ikke la forsoningen avhenge av at den som har begått urett innser hva han eller hun har gjort. Både Jesus og Stefanus tilga sine voldsmenn, selv om de ikke forsto det onde det gjorde. På samme måte trenger vi å tilgi, for selv å bli fri fra den giftige bitterheten og leve i Guds fred. Så får invitasjonen til gjensidig forsoning stå åpen, hvis ting senere skulle endre seg i den andres hjerte.
Guds ord tar høyde for at vi alle begår urett og trenger tilgivelse og forsoning. Og den fulle og hele gjenopprettelsen – eller den restorative rettferdigheten – vil skje når Jesus kommer tilbake og hans rike kommer helt og fullt. Det er essensen i det Jesus gjorde for oss, og hvordan vi i lys av det møter hverandre. Nettopp derfor er det viktig å løfte fram Bibelens budskap om fred og rettferdighet, slik at gjenopprettelse, forsoning og fredelig sameksistens kan finne sted.
Wokeideologien
Vi nærmer oss avslutningen av denne serien om bibelsk rettferdighet. Jeg har prøvd å tegne et bilde av at kampen for en mer rettferdig verden er en rød tråd i hele Bibelen, og at det er sentralt i det Jesus kom for å bringe til jorden. La din vilje skje på jorden som i himmelen, ba Jesus.
Hva er så wokeideologi, og hvorfor er det noe vi trenger å ha kunnskap om?
Woke er engelsk uttrykk for å være våken og oppmerksom på urettferdigheter i samfunnet og være engasjert i kampen mot rasistisk, sexistisk og sosial diskriminering (Wikipedia).
På sitt beste hjelper wokeideologien oss å lytte til og gjenkjenne sosial urett som finnes i verden idag. Alle former for rasisme eller stigmatisering på grunn av din sosiale gruppetilhørighet er i strid med evangeliet og det kristne menneskesynet.
Rasisme er ikke bare et problem i USA (som har en århundrelang historie med slaveri og rasisme), men det er også viktig å anerkjenne at det eksisterer også i Norge, som har en annen historisk kontekst. For å forstå hvordan det eksisterer i Norge, trenger vi å lytte til de erfaringene som fargete nordmenn møter på i sin hverdag her til lands, og ta innover oss at det foregår.
På overflaten kan det virke som wokeaktivister og kristne vil det samme. Vi vil skape en mer rettferdig verden, hvor urett og fattigdom bekjempes og marginaliserte grupper blir behandlet med respekt og likeverd.
Likevel er de høyst forskjellige i veien fram til en rettferdig verden.
For når Guds nåde, Guds evige kjærlighet og Jesu død på korset (for å sone straffen for synd) uteblir, blir veien fram til rettferdighet fundamentalt annerledes.
Evangeliet forkynner Guds rettferdige dom over urett, slik at vi overlater dommen til Gud dersom omvendelsen uteblir. Det betyr at det finnes en grense for når vi som kristne ikke kan gjøre mer. Jesus forbyr kristne å ty til hevn eller vold, vi skal heller overlate hevnen og straffen til Gud. Og dersom vedkommende angrer og søker forsoning og tilgivelse for sin urett, skal vi i lys av evangeliet jobbe mot gjenopprettelse slik at man kan leve fredelig sammen på tross av det som har skjedd.
Det blir ikke tilstrekkelig innenfor wokeideologien, siden den ikke forutsetter at Gud griper inn eller at Jesus døde for våre synder. Det forklarer hvorfor for eksempel shaming, hærverk eller kansellering blir et virkemiddel de tyr til, selv om det ødelegger livene til de som ikke bøyer av for ideologien deres. (Et skrekkeksempel på dette er YouTube-dokumentaren Paint the Wall Black: The Story of Nini’s Deli fra Chicago).
Videre bygger wokeideologien på et offerhierarki, hvor du vurderes primært ut fra din gruppetilhørighet og dens status i offerhierarkiet. Hvor du er mer kvalifisert til å ytre deg hvis du tilhører en utsatt minoritet eller LHBTQ+, enn om du er streit og hvit.
Problemet er når dette glir over i en form for passiv selvrettferdiggjørelse – hvor du er offeret og alle andre er problemet. En slik holdning er hemmende og umyndiggjørende, og gjør at du ikke trenger Guds nåde for din egen del – fordi gruppetilhørigheten din frikjenner deg fra ansvaret ditt som medmenneske.
Evangeliet utfordrer deg til å se bort fra alle gruppetilhørighetene du kan unnskylde deg med. Guds ord sier at alle har syndet og mangler Guds herlighet (Rom 3,23). Men idet vi innrømmer vårt ansvar og vår skyld, blir vi ufortjent kjent rettferdige ved Jesus Kristus og hans død på korset (Rom 3,24). Dermed starter veien til myndiggjøring, hvor Gud hjelper både deg og meg til å ta ansvar for våre egne liv.
Et tredje moment er at wokeideologien gjør slik de aller fleste ideologier gjør: De maler et fiendebilde av «oss» og «dem» – for å skape frykt, skam og skyldfølelse hos dem som måtte være uenig i det de forkynner, slik at de underkaster seg idelogien deres.
Men evangeliet er annerledes. Jesus kom for å rive ned skillelinjen mellom «oss» og «dem». Kristen tro avviser alle fiendebilder, fordi den proklamerer at menneskehetens felles fiende er syndens og dødens makt. Den gjelder uansett hvilken politisk, religiøs eller kulturell bakgrunn vi har. Vi som tror på evangeliet har ingen grunn til å male fiendebilder av wokeaktivister, homoaktivister, muslimer eller ateister, selv om vi kan være dypt uenige i meningene eller handlingene deres. Men de er mer enn sine meninger og ytringer, de er medmennesker.
Videre avviser evangeliet det å spille på frykt og skyldfølelse for å underkaste seg den kristne troen. Jesu disipler kjennetegnes primært av at Guds kjærlighet har fått innpass i hjertet (Joh 13,35), slik at motivasjonen for ens handlinger er totalt annerledes. Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut (1 Joh 4,16-19). Da kan man møte alle slags mennesker med nåde og kjærlighet, fordi Den hellige ånd daglig gir oss en ny og frisk kilde i hjertet (Rom 5,5).
Det er grunn til å tro at wokeideologien vil bli enda mer toneangivende i Norge i årene som kommer. I likhet med andre ideologier har den en tiltalende visjon om rettferdighet.
Men Anja Slettelands ord (skribent i Morgenbladet) passer godt på dette fenomenet:
Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye. (…) det er lett å bli autoritær under frihetens parole (Morgenbladet, 29.06.2015).
Alle ideologier som kjemper for rettferdighet har en tendens til å bli undertrykkende og autoritære. Både kommunismen og wokeideologiene har de samme trekkene.
Det er en viktig grunn til at kristne trenger å være offensive i å forkynne evangeliet om Guds rettferdighet gjennom Jesu død og oppstandelse: Det har vist seg å være den mest slitesterke veien til ekte liv og frihet, både i dette livet og for evigheten. Det vil den også være i det 21. århundret.
Og budskapet om rettferdighet hjelper oss til å innse viktigheten av at vi er frimodige i møte med den verdenen som Gud elsker og har skapt.
For å hjelpe mennesker til å erfare ekte tilgivelse og leve i lys av Guds dom over synd på Golgata.
For å hjelpe mennesker til å leve rett og rettferdig, slik Gud befalte Abraham og hans etterkommere.
Og til sist: for å hjelpe mennesker til å erfare ekte fred og forsoning, og danne en motvekt til all polarisering og krenkelseskultur som ødelegger evnen vår til å leve fredelig sammen.
Les mer om wokeness her: https://www.forthegospel.org/read/5-reasons-why-woke-is-broke, https://breakpoint.org/why-wokeness-is-a-christian-heresy/, https://www.heritage.org/civil-society/commentary/hijacking-christianity-why-wokeness-anti-gospel
(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net)
