I forrige episode snakket jeg om den retributive rettferdigheten, altså prosessen rundt hvordan Gud erklærer mennesker rettferdige for han. Det vi kaller rettferdiggjørelse ved tro, bare sagt med litt andre ord enn du kanskje har hørt før. Men det er mer enn dette. Det er ikke bare sånn at vi blir rettferdiggjort og frelst til et kristent liv hvor vi bare tilpasser oss miljøet vi er en del av. Nei, vi blir frelst til å leve et rettferdig liv. Da beveger vi oss over til den andre dimensjonen av Guds rettferdighet, nemlig den distributive rettferdigheten hos Gud.
Den som gjør det som er rett, er rettferdig, slik Kristus er rettferdig. (1 Joh 3,7)
Å leve rettferdig gjelder hele livet. Det er et ideal i hele GT og NT.
Det store gjennomgangstemaet i Bibelen: leve rett og rettferdig
Begrepet den rettferdige eller de rettferdige (i flertall) er veldig vanlig i Bibelen. Både Første Mosebok, visdomslitteraturen, profetene bruker dette begrepet hundrevis av ganger for å omtale dem som tilber og tilhører Gud. Og Jesus og apostlene bruker også dette begrepet ofte.
Hvorfor er det viktig å gjøre et poeng ut av dette? Er det ikke enklere at vi bare bruker begreper som frelst, kristen eller disippel – som vi kanskje er mer kjent med? Eller å si at vi er kalt til å leve som kristne eller leve som disipler av Jesus?
Den distributive rettferdigheten som Bibelen skildrer handler om fordeling av rettigheter og goder. Den har røtter tilbake i Det gamle testamentet.
Det er et hebraisk ord som hjelper oss til å forstå hva dette betyr: mishpat.
Det brukes over 400 ganger i Det gamle testamentet, for eksempel hos profeten Mika:
Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. (Mik 6,8)
I norsk bibler oversettes altså ordet mishpat med å «gjøre rett». På engelsk brukes ordet «justice», og det er primært er et juridisk begrep, som handler om å lage gode lover og håndheve dem. I det moderne Israel brukes fremdeles mishpat for å omtale rettssystemet og domstolene i Israel.
Det bibelske uttrykket ‘mishpat’ betyr at alle mennesker stiller på lik linje overfor Gud og hans lov. Gud alene er vår dommer, og han dømmer oss ikke ut fra hvor respekterte eller ressurssterke vi er. Vi er alle skapt i Guds bilde, skapt med grunnleggende rettigheter i kraft av å være menneske.
Den amerikanske teologen og forfatteren Tim Keller sier at «den mest grunnleggende betydningen av mishpat er å behandle mennesker likeverdig. (…) Men det innebærer mer enn bare å straffe det som er galt. Det betyr også å ivareta menneskers rettigheter. Mishpat er å behandle mennesker rett, enten det dreier seg om straff, beskyttelse eller omsorg.»
Tim Mackie, kjent fra The Bible Project, kommenterer at i 90 % av tilfellene hvor mishpat nevnes i Det gamle testamentet, settes det i sammenheng med rettighetene til utsatte og marginaliserte mennesker. Det er særlig fire grupper mennesker som kommenteres i GT: enker, farløse, innflyttere og fattige.
Lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak! (Jes 1,17)
Så sier Herren over hærskarene: Døm sant og rett, vis kjærlighet og barmhjertighet mot hverandre! Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige! Dere skal ikke tenke ut ondt mot hverandre i hjertet. (Sak 7,9-10)
Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet. Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett. (Sal 146,7-9)
I Det gamle testamentet er det altså slik at de gruppene som ikke hadde egen jord å dyrke, sånn som prestene, levittene, enkene, de farløse, de fattige og innvandrerne var avhengige av mishpat, altså andres omsorg for dem.
Gjennom Moseloven var levittene bestemt til å ikke eie land selv (4 Mos 18,20-21). De skulle få det de trengte av de andre stammene, slik at de kunne gjøre tjenesten som prester og lovlærere i Israel. Moseloven bruker begrepet mishpat om at levittene skulle få sin rettmessige del – altså tienden (5 Mos 18,3).
Videre påbød Moseloven landeiere å la det ligge igjen korn etter innhøstingen, slik at innvandrerne og de fattige kunne sanke restene for å brødfø seg selv (3 Mos 23,22). Dessuten påbød Moseloven at oksene skulle få spise av kornet mens de tresket det, slik at de ikke skulle jobbe sultne (1 Kor 9,9).
Innflyttere var altså velkomne til Israel. Gud ville at israelittene skulle være vennlige mot innflyttere, og ba dem huske på at de selv var fremmede i Egypt i over 400 år (5 Mos 10,17-19). Samtidig hadde de ikke rett til å eie egne landområder blant Israels tolv stammer, men Gud ba de andre stammene sørge for at innflytterne ble godt tatt i vare og fikk det de trengte.
Enkene og de farløse var gjerne forhindret fra å eie og drive jorda selv, og dermed avhengig av at landeierne tok seg av dem og ga dem det de trengte. Det samme gjaldt de fattige, som kanskje hadde mistet slektens landområde – selvforskyldt eller på grunn av andres urett.
Så det å fordele rettigheter og goder er en viktig bibelsk tanke, som vi forøvrig finner igjen i beskrivelsen av de første menighetene i Apostlenes gjerninger, hvor det i 2,44-45 står at:
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.
Og i 4,32:
Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.
Vi kan altså sammenfatte dette slik: Bibelsk rettferdighet er altså en holdning av at siden vi alle er skapt i Guds bilde, har vi et ansvar for å ta vare på hverandre og hjelpe hverandre som Guds folk. Gud ansvarliggjør oss til å sørge for at alle får det de trenger, og utjevne sosiale og økonomiske forskjeller, og kaller det rettferdighet. Det gjelder altså i særlig grad de som faller utenfor og blir marginalisert.
Tim Mackie i The Bible Project spissformulerer det slik: Mishpat handler om å gjøre andres problemer til dine egne.
Rett og rettferdighet – fra skapelsen til Kristus
La oss ta litt mer nerdestoff før vi går inn på de praktiske konsekvensene.
Begrepsparet «rett og rettferdighet» er fremtredende i Bibelen. På engelsk brukes begrepet «justice and righteousness», som kanskje gjør det lettere å forstå at det faktisk er to begreper som settes sammen til dette ordparet.
Og på hebraisk er det faktisk to ord som brukes.
Det første er altså mishpat, som allerede omtalt.
Det andre begrepet i dette ordparet er tsedaqah, som vi altså oversetter med rettferdighet. Moderne jøder i vår tid bruker forøvrig også dette begrepet, men da for å omtale det å drive veldedighet og hjelpe fattige.
I gammeltestamentlig tid ble begrepet brukt for å leve i fred i relasjonene til andre, og ikke ha noe uoppgjort med andre. Tsedaqah er altså først og fremst et relasjonelt begrep, mens mishpat har en mer juridisk betoning i seg.
Setter vi disse to begrepene – rett og rettferdighet – eller mishpat og tsedaqah – sammen, så får vi fram essensen i den bibelske forståelsen av rettferdighet: Å sørge for at alle mennesker får sin rettmessige del slik at de har det de trenger, og at ikke noen har noe uoppgjort overfor andre.
Dette var essensen i skapelsesfortellingen. Adam og Eva ble skapt i Guds bilde, for å styre og ta vare på skaperverket. De var kalt til å leve rett – til å praktisere mishpat. Og dersom Adam og Eva levde rettskaffent, ville de fortsette å leve rettferdig i fred med hverandre og med Gud – altså leve i tsedaqah.
Det samme kallet fikk Abraham. Han og hans etterkommere ble utvalgt av Gud for to formål: 1) holde seg til Herrens vei, og 2) gjøre det som er rett og rettferdig (mishpat og tsedaqah).
Da tenkte Herren: «Skulle jeg skjule for Abraham hva jeg vil gjøre? Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle folkeslag på jorden velsignes. Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig. (1 Mos 18,17-19)
Det samme kallet gikk videre til det gammeltestamentlige Israel. Men når kongene i Israel og Juda ikke levde opp til dette idealet, gikk det hardest utover de fattige, farløse og enkene, innflytterne og levittene. Derfor reiste Gud opp profeter som kritiserte og refset dette.
En av disse profetene var Jesaja. I første kapittel profeterer Jesaja at Gud avskyr ofringene og gudstjenestene til Israelsfolket. Gud ville ikke engang lytte til bønnene deres. Han profeterte:
Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne, hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak! (Jes 1,16-17)
Så når Kristus kom, var det for å oppfylle alt det Skriftene sier om mishpat og tsedaqah. Han er inkarnasjonen av rett og rettferdighet. Han kom for å bli alt det som Gud kalte Adam og Eva til å være. Han kom for å sørge for at alle folkeslag skulle velsignes, slik Gud profeterte over Abraham.
Jesus kom for å være den kongen som praktiserte rett og rettferdighet, slik profetene etterlyste hos de gammeltestamentlige kongene. Både for å bringe gjenopprettelse slik at relasjonene til Gud og andre mennesker bar preg av forsoning og tilgivelse, og at hans disipler skulle utbre Guds rettferdighet gjennom hans forkynnelse og eksempel.
Vi tar derfor med oss videre fra denne episoden at Guds distributive rettferdighet kommer til syne gjennom at vi viser ekte omsorg og hjelper hverandre, og spesielt hjelper de utsatte og marginaliserte, og at vi sørger for å ikke ha noe uoppgjort med andre. At vi praktiserer ekte mishpat og tsedaqah.
I neste episode skal vi se på den tredje og siste dimensjonen av Guds rettferdighet.
(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net)
