Du leser:
Bibelkvarteret: Fem trospraksiser for neste generasjon kristne

Bibelkvarteret: Fem trospraksiser for neste generasjon kristne

Avatar photo
Fem trospraksiser for neste generasjon kristne

Det digitale Babylon er å leve i en tid hvor skjermer og ny teknologi har snudd opp ned på hvordan vi lever – og hvordan vi tenker.

Kristendommen har gått fra å være en stor del av majoritetskulturen, til å bli en minoritet med mindre innflytelse i samfunnet. Og i en kultur som preges av digitalt innhold som selvsikkert proklamerer sitt eget budskap, er vi nødt til å ruste neste generasjon disipler til å bli motstandsdyktige. Hvordan kan vi hjelpe de som vokser opp i dag til å finne sannheten, friheten og meningen med det å si ja til Jesus?

(Denne episoden av Bibelkvarteret bygger på boka “Faith for exiles” av David Kinnaman.)

Som kristen og forelder ser jeg hvilken verden både mine egne og andre kristne familiers barn vokser opp i. De vokser opp i en fortelling om at den kristne troen hører fortiden til.

Om at du må velge mellom troen eller vitenskapen.

Om at det å være religiøs er undertrykkende eller skadelig for deg.

Om at ingenting er viktigere enn at du er deg selv og lever ut den du egentlig er.

Derfor har et spørsmål vokst fram til å bli viktig for meg de siste årene: Hvordan kan vi hjelpe de som vokser opp i dag til å finne sannheten, friheten og meningen med livet i det å si ja til Jesus og det han har gjort for oss?

Ikke bare sånn at de tror på Jesus i skjul. Men at de elsker Jesus, griper evangeliet både i ord og handling.

At de ser realismen, optimismen og friheten i den store fortellingen som Bibelen har presentert i 2000 år.

At de erfarer at livet blir bedre og mer meningsfullt av å leve et liv i bønn, brødsbrytelse, Guds ord og det kristne fellesskapet der de bor.

At dette blir så ekte, levende og viktig for dem slik at de ikke klarer å la være å dele det med andre, fordi det er en integrert del av identiteten og livet deres.

Og at de ønsker å bidra til et bedre nærmiljø og en bedre verden, og starter nye fellesskap hvor dette leves, snakkes om og praktiseres – midt i en verden som har et forvirret forhold til kristen tro og tradisjoner.

Hos profeten Jeremia beskrives hendelser som har høy relevans også i vår tid. Han fungerte som profet mens Israelsfolket ble bortført fra Israel til Babylon i eksil. Og når israelsfolket var framme i Babylon, skrev Jeremia denne profetien til dem:

Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred. (Jer 29,4-7)

Gud ba dem altså ha en holdning av å be for og bringe fred til det landet hvor de var en minoritetsgruppe. 

I 2019 kom det ut en bok som kan vise seg å ha stor betydning i formingen av neste generasjons kristne. Forfatter David Kinnaman skrev en bok som heter Faith for Exiles – tro for eksilkristne.

Kinnamans bok kom ut før koronatiden og før alle digitale møter og gudstjenester. Så når han i boken sin kaller tiden vi lever i for det digitale Babylon, var han antakeligvis mer profetisk enn han var klar over.

Det digitale Babylon er å leve i en tid hvor digitale skjermer og ny teknologi har snudd opp ned på hvordan vi lever – og hvordan vi tenker. De som lager innholdet på disse skjermene: Facebook, Google, Netflix, Tik-Tok har en enorm makt i livene våre.  Det digitale Babylon er derfor et treffende og tankevekkende begrep.

Kinnamans ordbruk beskriver også at vi som kristne har beveget oss over i en ny tid. De av oss som har levd en stund, husker med nostalgi tilbake til vårt Jerusalem – til den tiden hvor vi kristne i Vesten var en sterkere premissleverandør i samfunnet. Når kristendommen var en større del av majoritetskulturen, og de ikke-troende hadde mindre innflytelse.

Mens nå er det vi kristne som henvises til mindre innflytelse i samfunnet. Vi lever i et slags eksil, vi spiller i stadig større grad på bortebane når viktige spørsmål diskuteres i samfunnet, hvis vi i hele tatt blir spurt. Stadig færre er enige med oss i spørsmål om hvem Gud er, hva et menneske er, hvordan verden henger sammen, og synet på Bibelen, synet på sex og samliv, for å nevne noe.

Og det er nettopp i dette såkalte eksilet at neste generasjon kristne – dine barn og mine barn – vil vokse opp. Det er dette de vil kjenne og være vant til. De vil ikke kjenne til det vi vokste opp med, det tilhører historiebøkene nå.

Og det er fra denne kulturelle konteksten at Gud vil arbeide når han vil åpenbare sitt ord, sende sin Ånd og kalle neste generasjon til etterfølgelse og misjon i de neste 40-50 årene. Og min påstand er at Kinnamans bok er en god hjelp til hvordan vi i min generasjon kan hjelpe og oppmuntre neste generasjons etterfølgere av Jesus.

Kinnaman løfter i boka si fram fem viktige trospraksiser for eksilkristne i det digitale Babylon.

Den første praksisen handler om identiteten din. Hvem du er som menneske.

Det fortelles i Daniels bok kapittel 1 at både Daniel og vennene hans skulle læres opp i kaldeernes skrifter og språk. Og ikke nok med det: hoffsjefen ga dem også nye navn. Navn hentet fra den kaldeiske religionen og verdensbildet.

Hensikten var åpenbar: Daniel og vennene hans skulle oppdras til å tenke og leve som dem selv, og ikke som israelere. Men Daniel og vennene hans forsto hva som sto på spill, og selv om de fikk masse kunnskap som åpnet nye muligheter for dem, ga de aldri slipp på den identiteten de hadde i Bibelens Gud.

Kinnaman introduserer derfor et begrep: Vi trenger å bli motstandsdyktige disipler som lever nært til Jesus. Disipler som lever i verden, men ikke av verden. Disipler som forstår tiden vi lever i, som har kunnskap om verden, men som samtidig tar selvstendige valg om å være etterfølgere av Jesus Kristus.

Hva handler dette om? Jo, det handler blant annet om å ikke redusere Jesus til en type tradisjon, et kristent symbol eller en slags merkevare vi hyper opp. Den utfordringen gjelder alle kristne miljøer, enten det er snakk om pinsekarismatikere, katolikker, lutheranere eller andre tradisjoner.

Det viktige er at ikke all den velmente staffasjen i kristne tradisjoner overskygger det grunnleggende: At Jesus kommer nær og etablerer en personlig relasjon til hver og en som tror. Både gjennom bønnen, Ordet, nattverden eller fellesskapet av de troende. Når Jesus får den viktigste plassen i våre liv, vil vi kunne være motstandsdyktige – uansett hva vi møter i livets vei.

Kinnaman, som til daglig er leder for Barna Research Group, og som forsker på kristen tro i Amerika, sier at de mest slitesterke og holdbare beslutningene om å følge Jesus hos barn og unge gjerne trenger litt tid på seg. De trenger rom for undring, rom for spørsmål, rom for personlige erfaringer, rom for at Gud kan vise seg for dem, utenfor det forkynnere eller kristne ledere kan påvirke eller gjøre noe med.

Slik bygges over tid en sterk og solid identitet i Jesus Kristus og det han har gjort.

Å bygge motstandsdyktighet krever det at vi henter fram igjen et bestemt ord fra Bibelen, og som er grunnlaget for den andre trospraksisen: Dømmekraft.

Verden har blitt mindre. Globalisering og internett har gjort at vi kommuniserer med resten av verden på et sekund. Og ikke minst – vi bombarderes med meninger og stemmer fra resten av verden.

For å navigere i en slik kompleks og uforutsigbar verden uten å melde deg ut av den, trenger vi alle å bygge en sunn kristen dømmekraft. Vi trenger å bli motstandsdyktige nok til å forstå og plassere hva vi møter hver eneste dag i det digitale Babylon. Hva er sant og hva er løgn? Hva er rettferdig og hva er urettferdig? Hvem er sterk og hvem er svak? Hva er egentlig bare kamuflert egoisme, grådighet eller begjær?

Ifølge Kinnaman trenger vi å øke kunnskapen om hvordan sosiale medier er avhengighetsskapende. Algoritmene bak Facebook, Instagram og Tik-Tok er designet slik at innholdet tilpasses dine interesser. At du pepres med varsler og nyhetsstoff så du sliter med å legge det fra deg telefonen din. Og at det dypest sett prøver å påvirke synet på hvem du er – på identiteten din. Vi dras mot det umiddelbare – det såkalte «tyranny of now», mens blikket vårt for det langsiktige eller evige kommer under press.

Men det er både kortsiktig å skjerme barn og unge fra verden, i alle fall hvis de noen gang har tenkt å bli misjonærer der. Spørsmålet er ikke om unge folk vil møte vanskelige spørsmål, tvil, vrengebilder, slengbemerkninger eller misbruk av bibelvers – men spørsmålet er når.

Det digitale Babylon er en ny omgivelse for oss alle. Kinnaman mener at vi trenger å gjøre kirker og menigheter til læringsmiljøer. Hvor det går an å stille spørsmål, lære, reflektere og utvikle den dyrebare dømmekraften vi trenger for å kunne være ekte og sanne etterfølgere av Jesus Kristus.

Den tredje trospraksisen for å kunne leve som Jesu etterfølgere i det digitale Babylon handler om å bygge sterke og meningsfulle relasjoner på tvers av generasjoner.

Kinnaman påpeker det paradoksale ved at på tross av all teknologi som skal hjelpe oss med å kommunisere, er dobbelt så mange voksne ensomme, sammenlignet med ti år tilbake.

Trenden er tydelig. Flere er ensomme, flere føler seg fremmedgjort i det digitale Babylon. Og kristne er like påvirkelig for denne ekstreme individualismen som andre. Undersøkelser viser at 41 % av unge kristne mener at deres åndelige liv er en privatsak. Hva som skjer i mitt forhold til Jesus, har ingen andre noe med.

Les også

Men Kinnamans forskning viser at de mest motstandsdyktige disiplene har sterke og gode vennskap både til de som er eldre og yngre enn seg selv. Hvor vi heier fram rollemodeller i ulike generasjoner, slik at vi kan observere og lære av hverandre i vandringen gjennom livet.

Kinnaman forteller i boka si om en ungdomspastor i USA: i en anonym undersøkelse i ungdomsmiljøet han ledet innrømte omtrent halvparten at de ikke trodde på Gud lenger, de bare ville henge med til de var ferdige på skolen. Pastoren tok affære. Han avlyste alle aktiviteter, og satte i gang åpne og ærlige samtaler om tro og tvil. Dette holdt han på med en stund, og folk la merke til endringen. Enden på visa ble at istedet for tilbakegang vokste faktisk miljøet, og som 30-åringer levde fremdeles omtrent alle sammen med Gud. Utviklingen ble snudd.

Kinnaman påpeker at kirken har en unik mulighet til å være en motkultur. Framfor å leve et solobasert kristenliv, trenger vi å bevege oss mot fellesskap basert på pakt – hvor ekte og trofaste vennskap preger måten vi lever sammen som kirke. Hvor vi går sammen om å legge vekk skjermer og lærer på nytt å snakke sammen og lytte til hverandre.

Hvor kirken ikke tillater å gli over til å bli et utstillingsvindu for hvor godt vi lykkes i livet, men endres til å bli et bekjennelsesfellesskap hvor det går an å være sårbar og ærlig med det som er vanskelig.

Den fjerde trospraksisen børser også støvet av et gammelt og slitesterkt begrep i Bibelen: Kall.

I form av at det du gjør i jobben din og i arbeidslivet, er preget av en bevissthet om at du er kalt av Gud hver eneste dag du drar på jobb.

Den generasjonen som vokser opp i det digitale Babylon lokkes daglig med store drømmer om suksess, karriere og storhet. Det har neppe vokst opp en så ambisiøs og motivert generasjon som det gjør akkurat nå. De bombarderes av Tik-tokere, YouTubere som våger å være synlige, unike og gå nye veier – og mange drømmer om å gjøre noe stort selv også. En undersøkelse blant tenåringer viser at 26 % av dem trodde de ville bli berømte som 25-åringer.

Ut fra de undersøkelsene Kinnaman og Barna Group har utført, mener han at tilknytningen til arbeidslivet er en av de største blindsonene for kristne menigheter og lederne.

Kristne ledere har en altfor stor tendens til å assosiere kall med «hvordan ressurssterke medlemmer kan tjene i menighetens oppgaver», framfor å forberede barn, ungdommer og studenter på å sikte seg inn mot arbeidslivet med en holdning av å være kalt av Gud i det fagfeltet og det arbeidsmiljøet de havner i.

Det handler om å forstå at på barnesamlingene så sitter framtidige ledere. Forskere. Helsearbeidere. Pedagoger. Ingeniører. Journalister. Kirkeledere. Og så videre. Og finner de ikke de rollemodellene og samtalepartnerne de trenger innenfor kirken, så lever ikke kirken opp til noen av det som den er ment til å være: Et fellesskap som samler alle som vil realisere Guds store plan for verden. Som realiserer noe av det som fra tidenes morgen har vært på Guds hjerte:

Mennesker som sammen blir et slags speilbilde av hvem den usynlige Gud er:

  • Enten ved å drive verdiskapning og entreprenørskap, fordi Gud gir liv og overflod.
  • Eller ved å være kreative kunstnere, slik som Gud er en kunstner.
  • Eller ved å utforske og forbedre verden gjennom vitenskap og teknologi, fordi Gud er en ordens Gud.

Dersom de hjelpes fram til å ha dette med seg når de går ut i arbeidslivet, vil de stå stødigere både i medgang og i motgang i arbeidslivet, og finne det meningsfullt å dra på jobb både på solskinnsdager og regnværsdager.

Den siste trospraksisen i denne serien handler om å innse at vi er kalt til å være en motkultur i den verden vi befinner oss i.

En fellesnevner for alle som er foreldre er at vi ønsker en trygg oppvekst for våre barn. Vi vil helst skjerme dem fra ubehagelige og smertefulle opplevelser. Enten du bor i Norge, Syria eller i andre steder på jorda, vil de fleste foreldre ønske dette for sine barn.

Men det å være etterfølger av Jesus innebærer aldri å leve trygge og komfortable omgivelser. Tvert imot, det er å leve i eksil i et annet land. Hjemlandet ditt er et annet sted, det er å leve som en fremmed i en annen kultur. Og kulturen vi er på tur inn i heter det digitale Babylon.

Det betyr ikke at vi skal gjemme oss og lage våre egne ghettoer. Tvert imot, vi er kalt til å være misjonærer og stole på Gud, selv om vi er fullt klar over at vi lever annerledes enn de som ikke kjenner Gud.

Guds ord gir oss en annerledes tankegang i mange spørsmål, både i synet på sex, penger, makt og mye annet. Vi blir sendt ut i verden med helt andre verdier. Vi tror på kraften i bønn. Vi tror på Guds inngripen i dåpen, brødsbrytelsen og håndspåleggelsen. Vi tror på verdien av å velsigne og tjene andre. Vi tror på verdien av å stå for det som er sant og rett. Vi tror på verdien av trofasthet og ærlighet.

Kinnaman skriver derfor at modighet er kanskje den viktigste egenskapen vi må framelske blant neste generasjon kristne. Barn og unge som bekjenner Jesus Kristus vil trolig havne i ubehagelige situasjoner.

Derfor trenger vi å forberede dem. Hjelpe dem til å tenke og bedømme det de møter i livet. Hjelpe dem med gode svar på vanskelige spørsmål. Og være der når de trenger en time-out, støtte, forbønn og nytt mot. Og ikke minst – hjelpe dem til å omfavne det radikale Jesus-livet: Hjelpe de fattige. Elske sine fiender og tilgi dem. Be for dem som forfølger dem.

Praksisene er, direkte oversatt fra boka:

  1. ERFARE AT JESUS ER NÆR – slik at du former en motstandsdyktig identitet.
  2. UTVIKLE KULTURELL DØMMEKRAFT – i en kompleks og usikker verden.
  3. BYGGE STERKE RELASJONER PÅ TVERS AV GENERASJONER – mens isolasjon og mistillit er normen.
  4. UTVIKLE KALLSORIENTERTE DISIPPELLIV – for å grunnfeste en motivert og ambisiøs generasjon.
  5. ENGASJER DEG I MOTKULTURELL MISJON – istedet for selvsentrert rettighetskamp.

(Teksten er hentet med tillatelse fra Sennep.net)

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!