Det finnes tilfeller da man som forsvarer av Israel og overbevist om jødenes rettferdige sak føler at man står avkledd og hjelpeløs – og ikke så lite oppgitt.
Det er ikke når Israels kritikere herjer som verst med halvsannheter, vrengebilder og direkte løgner. Da kan man faktisk legge fakta på bordet og så får det bli opp til den enkelte hvem de velger å tro på. Det vanskeligste er når fakta fordømmer israelske handlinger; eller mer korrekt, handlinger utført av en liten gruppe israelere.
Tok loven i egne hender
I etterkant avdet nylige horrible terrorangrepet utenfor Eli i Samaria der fire jøder ble myrdet, fulgte fem dager med angrep utført av jødiske grupper på arabiske landsbyer. I Turmus Aiya og Umm Tzafa ble totalt titalls biler og hus satt i brann, bygninger ble vandalisert og mennesker ble skadet.
En felles uttalelse av forsvarssjefen og politisjefen fordømte disse handlingene og definerte dem som terrorisme. Statsminister Benjamin Netanyahu fordømte også handlingene og sa at ingen har rett til å ta loven i egne hender.
Statsminister Benjamin Netanyahu fordømte også handlingene og sa at ingen har rett til å ta loven i egne hender.
De israelske myndighetene har varslet hardere tiltak mot de jødiske lovbryterne – men det gjenstår å se om dette iverksettes. Man har riktignok anholdt et titalls personer, men det samme gjorde man etter angrepene på Hawara i etterkant av mordet på brødrene Yaniv. Alle ble siden frigitt uten tiltale.
En større kontekst
Så skal man ikke glemme at det finnes en større kontekst. De jødiske angrepene i dagene etter terrorangrepet ved Eli skjedde ikke i et vakum. Jødene i Judea og Samaria leverer i en daglig virkelighet av terrorangrep; titalls angrep hver dag.
Nylig gikk et titalls arabiske innbyggere i Umm Tzafa til angrep på jødiske bønder fra bosetningen Ateret. De sperret også veien dit i flere timer og kastet stein på og vandaliserte biler med jødiske passasjerer.
Lignende saker, inkludert angrep med skytevåpen, skjer utallige steder i Samaria. Å ferdes på veiene i Samaria i disse dager er for en jøde ikke ulikt russisk rulett – man vet aldri om man kommer helskinnet hjem. Bosetterne ber gang på gang den israelske armeen om hjelp, men bare sjelden blir effektive tiltak satt inn.
Mister legitimitet
Angrepene på Turmus Aiya, Umm Tzafa og andre steder har derfor en kontekst man ikke får glemme; bosetterne forsøker beskytte seg og sine mot dødelige angrep ettersom myndighetene svikter denne oppgaven. Man kan forstå desperasjonen, men samtidig er hevnangrep, eller avskrekkingsangrep som visse kaller det, ikke måten å løse dette på. Den så fullstendig rettferdige kampen mot palestinsk-arabisk terrorisme mister legitimitet om man ser mellom fingrene med disse forbrytelsene.
Hevnangrep er ikke måten Israel bør løse arabisk terrorisme på
Israel kan ikke tillate seg å falle ned på et slikt nivå. Det er ikke rett, og det er ikke hva jødisk tradisjon står for.
