Et krigsdrama utspiller seg i Midtøsten. På begge sider av fronten befinner det seg brødre og søstre, som du og jeg er kalt til å elske og be for.
Terrorangrepet i Israel og krigen etterpå har opprørt oss alle. Norske kristne som har vært i skuddlinjen, har selv kjent på frykten. Mange opprøres av medienes ensidige nyhetsdekning. Mange kjenner et kall til å få sannheten fram.
Kallet: Å ta på seg lidelse
Jeg kjenner ofte på lysten til å mene. Til å analysere. Til å sette på plass, snakke om rett og galt. Men denne gangen kjenner jeg for å skrive om vårt kanskje aller viktigste kall: Kallet til å identifisere oss med søsken i nød, uansett hvor de måtte befinne seg.
Når Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å huske på dem som sitter i fengsel «som om dere var lenket sammen med dem», og huske på dem som blir mishandlet «som om det gjaldt deres egen kropp» (Hebreerbrevet 13:3), er det nettopp en slik identifisering han snakker om.
De vi skal identifisere oss som om, befinner seg på begge sider av en skarp frontlinje – enten de definerer seg som palestinske kristne eller messianske jøder.
Mellom flere stoler
Palestinske kristne føler seg fanget mellom sin identitet som arabere og sin tro som kristne, forteller våre partnere i regionen. Av Vestens kristne blir de uglesett fordi de er palestinere. Av sine egne blir de sett på som vestlige agenter fordi de vil følge Jesus. Særlig vanskelig er det for dem som bryter med islam for å følge Jesus. De finnes, og de finnes i økende antall.
Messianske jøder kjenner på noe av den samme dobbeltheten. Som jøde kan man være ateist, liberal eller tro på nesten hva som helst. Men de som bekjenner Jesus som Messias, blir av mange – særlig blant de ortodokse – betraktet som uekte jøder og forrædere mot den jødiske troen.
«I Midtøsten er det lett å trå feil», sier min venn Martin, som er pastor i Sveits, og som i flere år har engasjert seg i samtaler mellom messianske jøder og kristne palestina-arabere. «Men det kan aldri bli feil å gjøre noe for å hjelpe disse to misforståtte gruppene», sier han for å begrunne sitt engasjement.
Ikke mot noen, men for Jesus
I Åpne Dører er vi ikke kalt til å være mot noen. Vi er bare veldig for Jesus Kristus, og tror at Han er løsningen på enhver konflikt, ethvert problem og ethvert hat. Målet for Åpne Dører har vært å styrke «den rest som er igjen, og som holder på å dø» (Åpenbaringen 3:2).
Derfor har vi i flere tiår vært til stede i Det hellige land gjennom våre partnere, og vi bistår lokale kirker i å stå fast under press og forfølgelse.
Den som banet veien, var Åpne Dørers grunnlegger, Broder Andreas. Gjennom et stort antall reiser til Midtøsten for å møte arabiske kristne og messianske jøder, demonstrerte han hvordan det kristne evangeliet er noe som kan bygge bro over forskjellene.
Noen tall
Mens det i Gaza befinner seg 1.000 troende, er tallet på Vestbredden mer enn 45.000.
Mens det i Gaza befinner seg 1.000 troende, er tallet på Vestbredden mer enn 45.000.
I Israel er det trolig mellom 10.000 og 30.000 messianske jøder, hvorav 60 prosent er førstegenerasjons troende. Antall kristne arabere er 185.000, eller sju prosent av den arabiske delen av befolkningen.
Endel ‘arabiske kristne’ er egentlig etterkommere etter arameerne, som var i området før araberne kom til landet, men som idag snakker arabisk.
Det sies at sannheten er krigens første offer. Kanskje er det like sant å hevde at empatien, evnen til å føle med, er offer nummer én. Så hvordan kan vil elske og støtte våre søsken – på begge sider av frontlinjen? Her er noen forslag:
- Vi kan lytte til dem.
- Vi kan be for og med dem
- Og vi kan arbeide for enhet i Kirken.
Vi kan lytte
«Jeg tror vi alle er sjokkert etter å ha sett alt det som er på TV og i sosiale medier,» forteller en palestinsk troende på Vestbredden til Åpne Dører, og fortsetter:
«Samtidig er jeg i daglig i kontakt med våre brødre og søstre som har funnet ly i de to kirkene [i Gaza by]. De er redde, og en av dem fortalte meg i går kveld at ‘vi kjenner lukten av død’. Minst 18 kristne på Gaza er drept i bombeangrepene, får vi vite fra noen av våre kilder.»
«Alle i Israel kjenner noen som kjenner noen, eller familiemedlemmer som har blitt myrdet, som er alvorlig skadet eller tatt som gisler», sier Pastor Evan Thomas, en messiansk troende i den sentrale delen av Israel.
«Vi er en nasjon i sjokk og sorg, og vi er dypt bekymret over at vår regjering og våre væpnede styrker ikke klarte å forhindre at dette skjedde.»
Så legger han til: «Vi er i tett kontakt med, og kjenner en enhet med våre arabiske kristne brødre og søstre; vi ber regelmessig sammen og sender oppmuntringer til hverandre i vår felles sorg.»
På Vestbredden forteller lederen ved Bethlehem Bible College, Jack Sara, i et intervju med Reformatorisch Dagblad at «vår opplevelse er at palestinske kristne ikke betyr noe. Vi føler at vi blir sett på som en plage …
Her nede ser vi på oss selv som én kirke; vi er ikke to Guds folk. Men vår arabiske bakgrunn blir holdt mot oss, som om vi er anti-Israel eller til og med antisemittiske. Det vi trenger fra kristne over hele verden, er oppmuntring. Situasjonen gjør oss motløse.
Vi er her uansett; vi vil fortsette å være her fordi vi tror at Gud kaller oss til å gå til vårt folk, palestinerne. Jeg sier: Elsk Israel og dets naboer, inkludert palestinerne.»
Vi kan be
En av Åpne Dørers kjerneverdier er å være et bønnens folk. Det er aldri feil å be, og i denne situasjonen kan vi oppfordre hverandre til stå sammen med de kristne i Midtøsten i en bønn om fred og forsoning.
En av de mange i regionen som har forlatt islam for å følge Jesus, sier:
«I en krig finnes ingen vinnere – alle parter taper. Men dette er hva Jesus Kristus lærte oss; å be om fred, ‘shalom’, for Jerusalem. Bibelens shalom er ikke bare fravær av krig og problemer, men rommer hele tryggheten som Gud vil gi inn i våre liv …
Våre hjerter går ut til de mange jødiske familiene som har mistet kjære, eller som sørger over sine barn, sine ektefeller [som er blitt tatt som gisler] og de som er traumatiserte etter det forferdelige angrepet. Men [våre hjerter er også med] de uskyldige … i Gaza, menn og kvinner, barn som ikke er en del av denne striden. La oss gå sammen i bønn om fred for Jerusalem, fred for Israel, fred for folk på Vestbredden, fred for folk i Gaza, fred for vårt folk i Libanon og Syria og Irak – i Jesu navn.»
Be Gud om fred. Be om visdom for internasjonale ledere. Be Gud gjøre harde hjerter myke, og bringe den freden bare Han kan tilby. Be om våpenhvile, og be om at de som har ondt i sinne blir hindret i sine planer, og at de får et møte med Han som virkelig kan skape fred og forsoning.
Vi kan arbeide for enhet
Kirken i Midtøsten er ofte splittet. En konflikt på tvers av territorialgrenser gjør det ikke enklere. Når enkelte kirker på Vestbredden har fordømt de israelske angrepene på Gaza, uten å nevne terroren i Israel med et ord, er det en utfordring for enheten.
I Israel møttes nylig hundre arabiske og messianske kirkeledere til samtale og bønn etter terroren 7. oktober. Slike samtaler er alltid vanskelige, men du verden så viktige. Kristen enhet er dyrebar, og en kirke som kjemper for enhet, har en helt annen troverdighet når den ønsker å fortelle terrorister og voldsmenn om hva Fredsfyrsten har å by på. Er det noe Midtøsten trenger, er det nettopp vitnesbyrdet fra sterke, oppegående og modige kirker som demonstrerer at enhet, kjærlighet og tilgivelse er mulig.
Ingen fiender, bare potensielle venner
For også terroristene trenger Jesus. «Hvordan kan de vite om Fredsfyrsten hvis ingen går for å fortelle dem?», sa Broder Andreas. Han var opprørt over terroristenes selvmordsangrep, men mente løsningen var å «gi dem en grunn til å leve som er større enn deres motivasjon for å dø.» Selv nølte han ikke med å oppsøke ledere fra både Islamsk Jihad og Hamas – ikke for å legitimere, men fordi han fullt og fast trodde at de mer enn noen annet trengte å få et møte med Frelseren.
Det er lett å umenneskeliggjøre onde handlinger. Problemet er at terrorhandlinger ikke er umenneskelige, men svært menneskelige, satt i scene av forførte mennesker som på tross av alt er elsket av en Far som ønsker dem tilbake til seg.
Eller som den kinesiske forkynneren Watchman Nee, som satt fengslet i 20 år for sin tro, sa det: «Bortsett fra Satan, har ikke Gud noen fiender. Bare potensielle venner.»
Av Ole Petter Erlandsen, Faglig leder i Åpne Dører
Artikkelen ble først publisert i Åpne Dørers nyhetsmagasin.
