Kvinnene leder an. Hijaber finner veien til bålet. Unge iranere har samlet seg kveld etter kveld i gatene og ropt «død over Khamenei». Iran kan nærme seg et regimeskifte, men ingen vet riktig hva som kommer.
Opptøyer har Iran opplevd før, senest i 2019, da 1.500 demonstranter ble drept i løpet av den korte uken opptøyene varte. Denne gangen virker det som om raseriet ikke vil legge seg, selv om protestene har avtatt etter at myndighetene har arrestert opptil 1800 demon- stranter. Mer enn 500 skal være drept, de fleste svært unge. Men noen steder har det fortsatt. I provinshovedstaden Zahedan, hvor sikkerhets- styrker skjøt og drepte kanskje så mange som 80 unge demonstranter den 30. september i fjor, er oppslutningen fortsatt stor.
En lengsel etter frihet
Mahsa Amini, ungjenta som ble drept i politiets varetekt, ble gnisten som antente brannen. Hennes forbrytelse var at hun ikke hadde på seg hijaben på rett måte. De knallharde sjialovene rammer kvinnene hardt, men også de rundt 60 prosentene av befolkningen som ikke definerer seg som muslimer. Og selv blant muslimene er det nå få som støtter myndighetenes harde linje, og også de såkalt moderate – som kretsen rundt tidligere president Khatami mener myndighetene har mistet grepet og må gå i seg selv.
Hva med de kristne?
Under prestestyrets jernhånd har Iran opplevd en av de kraftigste vekkelsene i moderne tid. Fra å være en minoritet bestående av armenske og assyriske kristne, teller den iranske kirken nå minst 1.245.000 mennesker, ifølge World Watch List for 2023, som har oppjustert det gamle anslaget på 800.000. De aller fleste av disse er konvertitter fra den persiske, ‘muslimske’ delen av befolkningen. Mange av dem har på forhånd tatt avstand fra islam på grunn av alle overgrep- ene og løgnene de er vitne til.
Iran opplever en av de kraftigste vekkelsene i moderne tid
Kvinnene har ikke bare vært pådrivere i demonstrasjonene, men også i vekkelsen i Iran. De er evangelister, søndagsskolelærere og også etterhvert ledere for huskirkene. Flere kvinner er involvert i tjeneste i Iran enn i mange vestlige land, forteller en rapport fra World Watch Monitor. I den kristne troen finner de kjærlighet, aksept og en mulighet til å påvirke omgivelsene på en måte som samfunnet ellers ikke gir, forteller Shifa, en kvinne som selv måtte rømme landet etter å ha ledet en husmenighet.
Flere kvinner er involvert i tjeneste i Iran enn i mange vestlige land
«Mange kvinner risikerer fengsling og tortur ved å være aktive evangelister», kan hun fortelle. «Men fordi Gud gir dem styrke til å ta sjanser, får menn og kvinner hver dag muligheten til å kjenne Kristi kjærlighet og bli kjent med sin rette identitet – som Guds elskede barn.»
Preget av håp
Salman, Åpne Dørers Iran-ekspert, kommenterer utviklingen i landet. «Kristne i Iran er preget av håp», sier han. «Den iranske regjeringens to våpen – frykt og bedrag – fungerer ikke lenger.» Men håpet er også blandet med uro.
«Iranske kristne har i årtier bedt om frihet til å tro», sier han. «Samtidig uroer de seg, for hvis landet faktisk åpner seg, kan også vekkelsen gå mot en slutt.»
Tre hundre kristenledere i Iran undertegnet i høst et opprop hvor de erklærer at de ‘i praktisk handling slutter seg til aksjonene mot den voldelige, 43-årige giften i vårt samfunn’.
«Vi har lidt», skriver de, «men aldri gitt opp. Vår tro på Messias, og troen på friheten til å tenke og velge selv, gjør at vi…med stolthet har funnet oss i å bli straffet…». En straff som har bestått av alt «fra seriemord til fengsling, tortur, ydmykelser, forkastelser, pisking, utvisning, tvangstildekking, krenkelse av privatlivets fred, krenkelse av arbeid og utdanning, konfiskering av eiendom og ødeleggelse av våre kirker…».
Litt annerledes er det med de armenske og assyriske kirkene. Disse nyter ‘privilegiet’ av å kunne samles, forutsatt at de ikke bruker folkespråket farsi – persisk – som kirkespråk, og de er representert i parlamentet.
Mange spør seg om det er rett for kristne å delta i demonstrasjonene. Det viktigste våpenet for kristne er bønn, sier eksilpastoren Reza Sotoudeh på den kristne persiskspråklige tv-stasjonen SAT-7. «Men selv om vi er kalt til å underordne oss myndighetene, er vi også kalt til å tale ut mot urett», fortsetter han. «Hvis folket demonstrerer – gå med dem… Men ikke rop ‘død’ over noe som helst.»
Fengslinger og frigivelser
40 prosent av folket har bare forlatt moskeen. De bryr seg ikke, eller lever i praksis som frafalne muslimer uten store problemer. Men det å aktivt velge en annen tro regnes som frafall og kan i prinsippet straffes med døden, ifølge tolkningen av hadith/sharia i alle de store sunni- og shia-islamske lovskolene. I praksis skjer ikke dette lenger, men dommene mot kristne kan variere mellom fire måneder og ti år.
Anklagene mot de kristne er et kapittel for seg. Ingen blir «mishandlet eller satt i varetekt utelukkende på grunnlag av sin tro», sier grunnlovens § 23. Dommene mot de kristne er derfor fantasifulle, og de blir dømt både for å være spioner, sionistiske agenter eller fordi de setter den nasjonale sikkerheten i fare ved å ha en huskirke hjemme.
Antall arrestasjoner av kristne økte i 2022, og 134 kristne ble fengslet eller satt i varetekt. Men noen blir også løslatt før tiden. Siste amnesti var i forbindelse med feiringen av revolusjonsdagen 11. februar, da fire kristne fanger ble løslatt. En av dem var Yousef Nadarkhani, som har sittet inne en rekke ganger og som også ble dømt til døden i 2010 for frafall – en dom som siden ble opphevet.
En framtid for kirken
«Den viktigste drivkraften i forfølgelsen er myndighetene», sier Salmen. «Blir det forandringer i ledelsen av landet, kan og vil det slå ut positivt når det gjelder forfølgelse. Men ingenting skjer over natten – sikkerhetstjenesten har infiltratører overalt, og mistilliten i landet er stor. Dessuten», sier han, «den iranske kirken har vært under jorden i årtier… Men synlighet betyr også økt risiko for at fanatikere retter direkte angrep mot de kristne.»
Utfordringer og muligheter
Dette er ikke den eneste utfordringen. «Undergrunnskirken, med alle sine konfesjoner, vil trenge tid til å tilpasse seg en ny virkelighet. I tillegg til behovet for å endre strukturen, vil Kirken også måtte se på sin rolle i et åpent iransk samfunn.» En opplagt utfordring er enheten mellom kristne: «Vi jobber med å samle ledere for ulike kirkesamfunn. Når landet åpner seg, må ikke kirken la seg distrahere av uenigheter.»
Samtidig er potensialet i et skakkjørt samfunn som det iranske stort. «Behovet for å utvikle ledere, gjøre disipler, tilby traumehjelp og oppmuntre til samhold er enormt», uttrykker han. «Vi må bistå Kirken til å bli en sann kirke slik Jesus så den: Et tilfluktssted og et senter for håp og gjenopprettelse.»
Det finnes selvsagt også en mulighet for at protestene, nok en gang, blir kvalt. «Da vil trolig iranske myndigheter slå ytterligere ned på folket, og særlig de som utgjør en risiko for makthaverne, som de kristne», sier Salman.
Be for Iran!
Iran står ved et veiskille, og Irans modige kirke trenger at vi står med dem i bønn. At vi blir med og ber om et fredelig regimeskifte. At vi ber for alle som risikerer livet ved å demonstrere mot myndighetene. At vi ber om enhet mellom iranske kristne, og om at de må stå sammen om å bidra til å bygge et nytt Iran. Om at vekkelsen i Iran må fortsette.
Dette er en oppdatert versjon av artikkelen som ble publisert 30.oktober 2022 på Åpne Dørers nettsider.
