En usannsynlig historie om den afrikanske studenten som bygget en megakirke i Kiev og startet «klubber av håp» i krigens Ukraina.
Det er en solfylt morgen i Kiev. Min vane tro står jeg tidlig opp og går en tur omkring byen. «Hele byen er min katedral». Utsikten fra St. Andreas kirken utover Dniepr og Kievs skyline er vakker. I Bachmut, 716 kilometer østover, raser kampene i all sin grufullhet.
Et par timer senere hører jeg luftvernsirenen som resten av oppholdet skal bli en daglig foreteelse. Vi følger strømmen ned i «bomberommet» – garasjen under hotellet vi bor på.
«Det er blitt en rutine» sier to kvinner som vi kommer i prat med. «Vi kommer fra Kherson. Der bodde vi i bomberom i to måneder.» Menneskets evne til å tilpasse seg denne brutale, nye virkeligheten, er høyst forunderlig.
En megakirke med nyfrelste
Jeg har sett fram til å treffe Henry Madava, pastor i megakirken Victory i Kiev og leder for et nasjonalt, dynamisk nettverk av menigheter. Jeg har hatt gleden av preke i menigheten tidligere, og vi har sett hverandre på det månedlige «zoom-call bønnemøtet» der ukrainske, russiske og europeisk pastorer ber sammen i regi av nettverket «Empowered 21.»
Gleden er stor over å treffes fysisk. Pastor Henry forteller at mange menighetsmedlemmer flyktet da krigen begynte. Samtidig har de over 3.000 nye som disippelgjøres. Kirken har over 2.000 sitteplasser og de to gudstjenestene på søndager er overfylte. I tillegg kommer en egen søndagsgudstjeneste for ungdom. Den store utfordringen nå er å lede en stor menighet med så mange som er nye i troen. «Det er nesten som å begynne forfra», sier Madava som plantet menigheten for 30 år siden. Han kom til Ukraina fra Zimbabwe for å studere ved «Kyiv Institute of Civil Aviation Engineers», men etter endt utdanning ble det menighetsplanting og misjon for Henry. Det har han fortsatt med, og bare de siste par årene er nye menigheter plantet i Warsawa og Bratislava, samt i flere byer i Ukraina.
Kanskje er det dette som forundrer meg mest med besøket i Ukraina: Midt i krigens redsler, kaos og uforutsigbarhet (hvilken by treffes av raketter i dag?), pågår menighetsarbeid, menighetsplanting og evangelisering for fullt.
Midt i krigens redsler, kaos og uforutsigbarhet, pågår menighetsarbeid, menighetsplanting og evangelisering for fullt.
Håpets klubber
Barmhjertighetsarbeidet er en svært viktig fokus for Victory. Behovene er umettelige.
Over hele Ukraina, og på ti ulike steder i Kiev, har de opprettet det de kaller for «Clubs of Hope». Der deles det ut mat, der får folk hjelp, og der overføres også gudstjenesten fra moderkirken på storskjerm. Slik har barmhjertighetssenterne også blitt «campuser» for Victory, der flere tusen nye mennesker nå knyttes til menighetsfellesskapet.
Vi rekker innom Radio M, en stor kristen radiostasjon som også har blitt populær blant soldater ved fronten, i følge Sergey, pastoren som leder programmet vi er med på.
«Er det ikke spesielt at noen vil komme til Ukraina fra trygge Norge», utbryter Sergei på lufta. «De må virkelig elske Ukraina!» Vi samtaler om det enkle evangeliet som er Guds kraft til frelse. «Det er det folk trenger nå!»
Nyfrelst soldat
Jesus Revolutions team deles i to og besøker foruten Kiev, Nikolajev i nærheten av Kherson, Zjotomyhr, Usjhorod og Lviv. Det er åpent å snakke med mennesker om Gud overalt i Ukraina. Som en pastor sier: «Det finnes ingen ateister i skyttergravene.» Det er brutalt. Og sant.
Daglige nyheter om døde soldater og sivile gjør at tanken på hva som venter etter døden er noe som melder seg hos mange.
En ettermiddag rusler vi rundt i gågata i Zhitomir og snakker med unge mennesker. Den ene etter den andre vil ta imot Jesus som frelser og Herre. En av dem er Dennis, en profesjonell soldat som vervet seg for tre år siden. Han vokste opp i en kristen familie og var med i en menighet, men da han gikk inn i hæren, forsvant også troen. Denne ettermiddagen vender han tilbake til Gud. Vi ber sammen på gata. Under kveldens møte, bekjenner han troen foran alle. Jesus er Herre!
Menighetens ungdomsleder viser oss ungdomsskolen et kvartal fra menighetslokalet, som ble truffet av en rakett for et år siden. Som ved et under ble ingen skadet. Skolen er en ruinhaug. Ungdommer vi snakker med i menigheten, er enda ikke tilbake på skolen. For skolen finnes ikke mer.
Radikal giverglede
Før vi drar videre kommer pastor Vitaly med en konvolutt. «Dette er til Jesus Revolution. Vi ønsker å så inn i «Every Nation Tour og ungdomsvekkelse i Europa. Takk for det dere gjør», sier pastoren gledesstrålende. Konvolutten inneholder 1.000 euro.
Jeg vet knapt hva jeg skal si. Det er halvannen ukrainsk månedslønn. Jeg kjenner meg nesten forlegen der jeg står. Det er som om en menighet i det fredelige Norge hadde gitt 75.000 kroner til støtte for turnéen vår.
Kan vi ta imot en så stor gave fra en menighet som selv trenger alt? Vi skjønner fort at dette ikke er åpent for diskusjon, og kjenner oss ydmyke ovenfor den tro og generøsitet som menigheten viser. «Det vi sår skal vi også høste».
