Bedrageriet på Tempelplassen i Jerusalem er et eksempel på hvordan media og politikere manipulerer verden ved å presentere falske bilder og løgnaktige kommentarer om Israel.
Scenen er velkjent, og manuskriptet er godt innarbeidet. De erfarne aktørene kan sin rolle utenat og spilte den igjen til punkt og prikke sist torsdag. Etter fremførelsen kunne alle gratulere hverandre med vel utført jobb, målet ble oppnådd, bedrageriet lyktes denne gangen også: verdensopinionen ble ledet ytterligere et steg i anti-israelsk retning.
Fra fotballarena til propaganda
Scenen var Tempelplassen i Jerusalem, konsekvent henvist til med den feilaktige muslimske terminologien Al Aqsa. Aktørene var unge voldelige muslimer, utsendte reportere og journalister fra hele verden, deres hovedkontor i ymse land, samt politikere, aktivister og organisasjoner verden rundt.
De stridslystne muslimske ungdommene forskanset seg inne i Al Aqsamoskeen på Tempelplassen, bevæpnet med store mengder fyrverkeri og steiner. De barrikaderte dørene, og mens de ventet på aksjonen fra israelsk politi, benyttet de tiden til å spille fotball inne i moskeen – samtidig gjorde de gjorde klare sine mobilkameraer.
Da israelsk opprørspoliti til slutt måtte fjerne pøbelen som hadde brutt bortimot alt som finnes av lover, regler og avtaler for oppførsel på plassen, begynte showet. Selektivt utvalgte videosnutter med løgnaktige kommentarer og tekster fylte sosiale medier i løpet av få minutter og ble trofast videreformidlet av de store nyhetskanalene verden rundt der mer manipulativt bildemateriale og villedende kommentarer ble tillagt. Og til slutt var det politikernes og diplomatenes tur til å fordømme de israelske styrkenes bruk av makt på en hellig plass – som minutter tidligere var fotballarena.
Selektiv rapportering
Endelig kunne media verden rundt legge bort den pliktskyldige rapporteringen fra de groteske terrorangrepene mot israelske sivile og fokusere på det de kan best: svartmale Israel. Likedan for verdens politikere; pliktskyldige fordømmelser av den umenneskelige terroren ble fort byttet ut med at Israel må gjøre mer for å roe gemyttene; «voldsspiralen» må senkes – som om Israel er engasjert i vilkårlig vold i stedet for at de fører en legitim, ja obligatorisk, kamp for å beskytte uskyldige liv.
Det at Israel i ukevis har vendt seg til alle mulige muslimske aktører med innflytelse i det som skjer på Tempelplassen og bedt dem ta steg som skal forhindre nettopp det som skjedde, er det få som rapporterer om. Om noen rapporterer at jøder nå, under de ti siste dagene av ramadan nektes å besøke Tempelplassen – selv om det samtidig er jødisk påske og en viktig tid for jøder å besøke sin helligste plass – så tas det som en selvfølge. Det at jødiske rettigheter til religionsutøvelse nektes for å tilfredsstille muslimske pøbler, snakkes det ikke om hos verken journalister eller politikere. Det er visst som det skal være.
Dobbelstandarden er åpenbar. Men etter flere tiår av konsekvent og massiv formidling, er den er nå så akseptert at få engang føler behov for å forsvare den.
