Du leser:
Bønneaksjonen «Jeg er Norge» pågår nå: Alarmen går 

Bønneaksjonen «Jeg er Norge» pågår nå: Alarmen går 

Avatar photo

Dette er et nødrop om tilstanden i landet vårt. La deg berøres og opprøres. Men mest av alt, la deg vekkes til handling. 

En søndag i april hadde jeg igjen vært i bønnenød for Norge. Den samme opplevelsen hadde vært der og «plaget meg» gjennom store deler av vinteren … Et alvor og en hast. Jeg hadde i drømme hørt meg selv si «Dette folket er ikke klare for krig!» og sett at jeg plukket opp et eldgammelt horn og blåste i det. Hvilken krig, spør du kanskje. Og jeg vet ikke. Men en tydelig og gjentagende opplevelse av at «vi må ruste opp.» 

Ingen alarm 

Denne søndagen tenkte jeg, igjen, «Gud, hva kan jeg gjøre?» og la det fra meg så godt jeg kunne. Jeg gikk for å legge meg, men kikket først en siste gang på displayet på telefonen. «00:00. Ingen alarm. Soving.» Noe i meg skvatt til, og en protest steg opp: Nei! Hvis tiden er ute, eller tiden er her , så må det ikke være en mangel på alarm! Det må ikke være soving, hvis vi er ment å våke – og be! 

Tilstanden i landet  

I et bilde så jeg kartet over landet vårt, og en ‘dør’ som kunne åpnes inn under overflaten av landet. Der kunne en se hvordan det egentlig stod til med oss. Og tilstanden var kritisk. Det var mørkt og håpløst. Men jeg visste at i bønn, faste og omvendelse kunne vi gjøre noe med det. 

Nød for hva? 

Hva er denne kritiske tilstanden? Noe av det jeg har «sett» der inne, er så vondt at det er vanskelig å sette ord på. Men jeg skal gjøre det likevel, fordi vi trenger å forholde oss til det. Jeg gir deg to eksempler. Det første handler om kirkens tilstand. Jeg så Jesu kropp som et menneske med munnkurv. Det fantes et ønske om å forhindre oss i å åpne munnen og si sannheten. Og vi hadde gitt etter. Det var også en kamp om øynene våre. En stadig rullende «feed» som tok oppmerksomheten fra der den skulle være.

Sammen med bildet kom en stemme jeg opplevde som Guds mest alvorlige: «Hvorfor har dere latt stemmen deres stilne? Hvorfor har dere skjult lyset deres?» Vi har sviktet vår oppgave som lys og salt i landet. 

Det er våre barn 

I et annet bilde så jeg barn som kledde av seg foran skjermen og sendte ut bildene. Jeg så barn som voldtok barn. Det var som Sodoma og Gomora, men skrekken og sannheten var at det var oss! Vårt eget land. Og så fikk jeg kjenne smerten som om det gjaldt mine egne barn. Det gjelder dine barn. Det er ditt folk! Jeg kan ikke forklare smerten jeg fikk kjenne på, men jeg tror Gud vil la oss få oppleve slike glimt av virkeligheten fra Hans ståsted. Slik at vi kan våkne – og be – en bønn som tilsvarer situasjonen. 

Vi, ikke dem 

Dette er bare noe av tilstanden vår. Når vi innvier oss framfor Gud, så vil Han begynne med våre egne hjerter. Og gi oss innblikk i det Han ser i oss og i landet, slik at vi kan få be og omvende oss rett. Daniel stod i gapet for Israel når han ba: «Vi har syndet, handlet ille, gjort urett, vært trassige og veket bort fra dine bud og dommer.» Daniel 9:5. Han sa «vi,» ikke «de.» Og på samme måte kan vi identifisere oss med vårt folk og omvende oss – som nordmenn. Og tro at vi faktisk får være med å ‘rydde innsiden av landet.’ 

Alarmen må lyde

Noen dager etter denne nevnte søndagen, satte jeg meg ned foran PCen på kontoret til et zoom-møte. Den samme nøden og desperasjonen hadde kommet fram fra mange stemmer rundt om i landet. Rett før vi skulle møtes, hørte jeg et ord bli sagt i rommet hvor jeg satt alene. «Sa jeg det? Hvor kom det fra?» tenkte jeg. Jeg visste ikke en gang hva ordet betød og måtte Google det. «Clarion Call.» Jeg leste at en ‘clarion’ er et eldgammelt horn, som ble brukt til å varsle og gi klar beskjed om hvilken handling som var nødvendig. Jeg sperret øynene opp. Dette er et ‘clarion call!’ Alarmen må lyde! 

Les også

Bønn og faste til nasjonaldagen 

Sammen med en rekke representanter for ulike bønnemiljøer i hele landet blåser vi i basunen, og kaller til bønn og faste fram til nasjonaldagen. 

Sammen med en rekke representanter for ulike bønnemiljøer i hele landet blåser vi i basunen, og kaller til bønn og faste fram til nasjonaldagen. 

21 dager bønn og faste fra 26. april til 17. mai, og felles «Ester-faste» de siste tre dagene. Gjennom perioden vil det daglig sendes ut budskap fra flere av initiativtakerne.  

Så, på 17. mai kl.17.00 inviteres du til et samlet øyeblikk der alle går ned på kne i bunad og festklær. Vi står innfor Gud og identifiserer oss med vårt folk, slik Daniel gjorde. Derav tittelen: «Jeg er Norge». Jeg er Norge

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!