Kan vi eliminere konflikter helt, eller er de en del av livet og læringsprosessen?
Vi kristne liker å tenke at mellom-menneskelige konflikter ikke bør finne sted blant oss, men min erfaring det er at minst like mange konflikter i kristne miljøer som blant verdens barn. Hvorfor det? Jeg tror det er hovedsaklig to årsaker til det: For det første lever vi ikke alltid i Ånden, men lar det kjødelige overta styringen i perioder. For det andre har vi som ledere lite kunnskap og trening i å håndtere konflikter.
I denne artikkelen skal jeg gi noen av mine erfaringer i temaet som jeg tror kan være til hjelp for ledere som kommer opp i vanskelige situasjoner.
Jesu standard
Jesus er alltid radikal i forhold til verdens standard, også på dette området: Matt 5:44 «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere». Og vers 48: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen». Her snakkes det ikke bare om konflikt, men også fysisk forfølgelse. Det handler om å ha Jesu sinnelag, mildhet og godhet, altså Åndens frukt når vi møter mennesker som uenige med oss som ledere. Paulus skriver at han velsigner når han blir utskjelt og når noen håner, svarer han med vennlighet. Og når det kommer fra andre kristne anbefaler han at vi lider urett og har storsinn fremfor å vinne i en rettssak.
Men når det kommer til læren og å leve ut og praktisere sannheten i Ordet er Jesus kompromissløs mot datidens religiøse ledere. Han kalte de blinde veiledere for blinde, hyklere, en farlig surdeig, forførere som vil bli kastet i den evige ild osv. De var ledere som ikke fulgte Guds hjerte, men omformet læren slik det passet dem. For slike konflikter har Jesus vist oss en klar vei. I våre dager har vi det samme som skjer hvor biskoper og andre kirkeledere lar seg lokke av verdens måte å tenke på innenfor flere vesentlige felt: Synet på frelse, Israel, kjønnsdebatten, djevelen, ekteskapet/familien etc. Så disse konfliktene er like aktuelle i dag.
Hvordan forholde seg til vanskelige mennesker?
Når vi leder et team eller en menighet, så har vi vanligvis mennesker som ikke så lett lar seg lede. I noen tilfeller kan de motarbeide deg av forskjellige årsaker. Det kan gå på baktalelser, de kan unnlate å gjøre det som ble avtalt, eller gjøre noe helt annet. De kan falle i synd uten å ville reise seg igjen osv.
Jeg har vært ute for et stort register av årsaker til konflikter, ikke bare med meg som leder, men også mellom team-medlemmer/menighetsmedlemmer. Dette kan skape store konsekvenser: Djevelen lykkes med å ødelegge vårt lederskap, vi produserer lite eller ingenting og Guds rike rammes: Teamet blir ineffektivt eller menigheten slutter å vokse og i verste fall oppløses.
Så hvordan skal vi som kristne ledere takle en slik konflikt?
For det første er det viktig at vi ikke er redd konflikter. Når Gud kaller oss til å være ledere, gir Han oss samtidig verktøy til å lede på en god og produktiv måte. Så tro på at Gud gir oss visdom, men bønn og arbeid hører med.
Det ofte en ensom jobb å være leder. Det er derfor alltid viktig å ha et godt og levende nettverk av ledere rundt deg som kan være til hjelp. Det beste er ledere er de som lar seg trene, disippelgjøre og følges opp også i en konfliktløsingsprosess.
Noen ledere tåler ikke kritikk, og da blir det fort unødvendige konflikter. Ordspr 12:1: «Den som elsker formaning, elsker kunnskap, dum er den som hater tilrettevisning». En leder bør ikke tenke for høyt om seg selv, men om Herren som vi er alle helt avhengige av hvis vi skal bære frukt i Guds rike.
Noen ganger er det fristende å rømme unna konflikter som oppstår. Enten late som de ikke er der og feie de under teppet, eller dra på et kurs eller ferie og håpe på at det har ordnet seg til du kommer tilbake. Men en sann leder rømmer ikke unna, det gjorde heller ikke Jesus da disiplene stadig skapte interne konflikter.
En sann leder rømmer ikke unna, det gjorde heller ikke Jesus da disiplene stadig skapte interne konflikter
Andre ledere har en tendens til å reagere med å bestemme en løsning på konflikten med en for hard hånd, uten egentlig ha satt seg inn i saken og kommer til skade for å overkjøre den svakere part i håndteringen. Det kan skape en enda større konflikt.
Hva er årsaken til at interne konflikter oppstår?
Når folk ikke oppfører seg slik du forventer som leder, ligger det alltid en årsak bak. Ledere er ofte innblandet i konflikter. Det kan være personlig usikkerhet ved at de ikke har sin identitet i Kristus, eller temperament/følelser som ligger utenpå hos noen og inni hos andre. Noen er ikke lærevillige, og står på sine standpunkt uansett. Andre har hatt vanskelige opplevelser i fortiden, og dette har ikke blitt legt. Av og til stemmer bare ikke kjemien mellom mennesker, slik at det fungerer ikke uten Guds hjelp. Det kan være veldig lett å falle for fristelsen å baksnakke hverandre, særlig ledere, men det er som å helle bensin på bålet. Konflikter eskalerer, og mennesker lider. De blir sykmeldt eller trekker seg inn i seg selv, slutter å produsere osv. Lista er egentlig uendelig lang, men Gud kan gi oss visdom til å håndtere alle typer mennesker. En langvarig konflikt kan av og til la seg løse på en kort tid.
Hvordan håndtere en konflikt?
Hvis konflikten er mellom åndsfylte brødre eller søstre, bør vi kunne være ganske direkte når vi vet hva som er rett. Et eksempel på dette er Paulus da han irettesatte Peter som ikke ville spise sammen med hedningekristne når de omskårne var i nærheten. Paulus gjorde det til og med offentlig: Gal 2:14 «Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte det: «Når du som er jøde, ikke lever som jøde, men som en hedning, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?»
Er det snakk om en intern konflikt i ditt team/menighet etc, er det viktig at du som leder ikke er sint, men behandler konflikten med sinnsro. Min erfaring er at konflikter og mennesker er så forskjellige at standard maler for å løse dem ikke alltid er den beste måten å gjøre det på. Allikevel er det smart å kunne noen av dem, for eksempel «sandwich»-metoden som Paulus brukte i konflikten mellom seg og Filemon da slaven Onesimus hadde rømt fra Filemon. Paulus starter med det positive, forteller så om saken slik han ser det og hva som er kjernen i konflikten, deretter foreslår han løsningen og avslutter med mange gode ord og trykker litt ekstra på.
Det som en skal være forsiktig med når det gjelder denne metoden er å be en manipulerende bønn til slutt. Det kan få en motsatt effekt på konflikten enn det du ønsket. Da er det bedre å fremheve betydningen av å framsnakke hverandre fordi våre ord skaper.
En vanlig, generell metode som jeg synes mange ganger fungerer bra er å ta kontakt med partene i konflikten og få til et fysisk samarbeidsmøte der det er mulig. Jeg åpner med det positive, det store bildet. Så er det greit å bli enige om at vi behandler alt som sies med fortrolighet, vi snakker ikke med andre om det som sies under møtet.
Vi snakker direkte til hverandre ut fra egen opplevelse, ikke på vegne av andre. Det er lov til å være uenig, og vi har respekt for hverandres grenser. Min oppgave som leder er å være facilitator og lytte mye, gi begge parter anledning til å foreslå løsninger, gi åpning for tilgivelse/beklagelse der det er nødvendig og kanskje foreslå en løsning dersom partene ikke klarer å gjøre det selv. Det kan være nødvendig å skrive ned løsningsforslag og ha oppfølgingsmøte(r).
Bør jeg som leder hente ekspertise utenfra når jeg selv er en del av konflikten? Min erfaring er at det beste resultatet får jeg når jeg klarer å håndtere det selv. Jeg henter mye råd fra de med erfaring, men lar de sjelden få bli en del av selve konfliktløsingen.
Kan vi eliminere konflikter?
Det skjer ikke før Jesus kommer og henter oss. Men vi kan ved godt lederskap holde konfliktnivået nede på et lavt nivå som gjør at vi løser våre oppgaver i Guds rike på en mer effektiv måte. De fleste konflikter er helt normale og ikke farlige så lenge vi som ledere forstår oss på å håndtere dem riktig. Min erfaring at de er bra for oss fordi vi vokser i vårt lederskap hver gang vi blir utfordret på denne måten. Av og til mislykkes vi, men det er også en del av livet og av læringsprosessen.
