Christina Bregård Kamanga snudde rastløsheten til et positivt engasjement
En mandag morgen fikk jeg gleden av å snakke med Christina Bregård Kamanga. Det ble en stund med tårer, latter og inspirasjon.
Med en fot på hver side
Christina beskriver seg selv som rastløs. Hun er opprinnelig fra Hauge i Dalane, men som 11-åring flyttet hun med familien til Sauda. Det ble hennes hjem frem til hun var 16. De 10 neste årene var hun «konstant» på flyttefot.
Hun vokste opp i en kristen familie, men da hun nærmet seg tenårene ble kristenlivet vanskelig. Det ble etter hvert lettere å si at hun ikke var kristen. Hun begynte å leve uten retningslinjene som hun hadde med seg fra familien og fra troen hun vokste opp med.
Til slutt fant hun ut at noe måtte gjøres før hun mistet helt kontrollen. Hun tenkte at et skritt i riktig retning ville være å fokusere på andre enn seg selv.
Christina tok kontakt med en kristen organisasjon som jobber i Kenya med rehabilitering av gatemødre og gatebarn. De godtok henne som medarbeider selv om hun ikke bekjente seg som kristen.
– I tiden som fulgte oppsto det ulike hendelser der jeg ble påminnet Gud. For eksempel skjedde det flere ganger at jeg kom inn i butikker i Kenya der de spilte lovsangsmusikk.
Under et helgeopphold i Nairobi, hovedstaden i Kenya, havnet hun i løpet av denne tiden også i en skummel situasjon i en bakgate. Hun kom seg trygt bort, og forsto at det var Gud som hadde beskyttet henne. Denne opplevelsen ble ekstra sterk med tanke på at hun bevisst hadde skjøvet ham bort. Det ble som en åpenbaring for henne.
– Da jeg valgte et liv uten Gud, var det ikke fordi jeg ikke trodde at han fantes, men fordi jeg ikke syntes at jeg selv var god nok. Nå ser jeg at jeg ikke hadde forstått det med Guds kjærlighet og nåde, – at vi kan komme til ham når vi feiler, bekjenne vår synd og få en ny start.
Da jeg valgte et liv uten Gud, var det ikke fordi jeg ikke trodde at han fantes, men fordi jeg ikke syntes at jeg selv var god nok
Hun forteller om den deilige følelsen av å bøye kne og si «ja» til Jesus etter mye indre krig. Nå ble det ro.
En drøm som aldri ble borte
Som barn satt Christina med store øyne og åpne ører de søndagene det var familiegudstjeneste med misjonærer på besøk. Hun var dypt fascinert av de fremmede kulturene og de ukjente menneskene hun ble presentert for.
– Jeg husker jeg tenkte: «Oi, dette var spennende!» Jeg sa til Jesus: «Jeg vil også bli misjonær!»
Helt fra den gangen har Christina hatt lyst til å reise ut. Rastløsheten var bestandig tilstede, også i perioden da hun ikke kalte seg kristen.
– Da jeg som 25-åring kom tilbake til Jesus, ønsket jeg å begynne på bar bakke. Jeg ville finne ut hvem Jesus virkelig er.
For Christina ble det uaktuelt å slå seg ned i Norge etter oppholdet i Kenya. Hun valgte heller å ta en bibelskole i Israel, før det bar videre til Kongo.
Mellomstasjonen som ble et hjem
I utgangspunktet var ikke Kongo et land som Christina hadde sett for seg å jobbe i. Da hun likevel, etter litt nøling, takket ja til en plass på en misjonsskole der, var det kun med tanke på å tilegne seg relevant kunnskap og praktisk erfaring. Hun så ikke på Kongo som et blivende sted.
Da det var tid for praksis, ble hun sendt til Sør-Sudan sammen med flere medstudenter. På tross av en spennende kultur og folk hun trivdes med, opplevde hun «hjemlengsel» til Kongo.
– Det var overraskende for meg. Kongo skulle jo bare være en mellomstasjon! Jeg er sikker på at Gud brukte praksisperioden til å åpne øynene mine for Kongo.
Hennes nåværende ektemann, Scott, som også var elev ved misjonsskolen, var igjen i Kongo under praksisperioden. Christina hadde håpet at tiden de hadde fra hverandre skulle legge en demper på følelsene hun hadde begynt å få for den omsorgsfulle kongoleseren. Men det endte med at hun ikke bare fikk hjemlengsel til Kongo, hun kjente også på savnet av Scott. Da praksisperioden var ferdig fant de to ut at de ville bygge et liv sammen.
Samarbeid med de lokale
Christina og Scott har brukt mye tid på å reise fra landsby til landsby i Kongo, landet de opplevde at Gud kalte dem til. Deres oppdrag har vært å bli kjent med lokalbefolkningen, finne ut hva utfordringene er og å være medmennesker ved å hjelpe til der muligheter har åpnet seg. De har også rapportert behov hjem til Norge, slik at flere har kunnet være med å hjelpe.
– I alt vi har gjort har vi samarbeidet med de lokale. Det har vært viktig for oss at de selv har et hjerte for arbeidet som gjøres, slik at de kan bære det videre etter at vi har dratt. For hvis alt avhenger av oss, blir arbeidet lett kortvarig og begrenset, uttrykker Christina.
Ekteparet har ofte støttet arbeid som allerede eksisterer, og da opplever de at midlene når langt. Christina skryter av den lokale befolkningen og det de selv får til.
Videre forteller Christina at livet i Kongo har vært et eventyr. De har hatt mange spennende opplevelser og fine møter med mennesker. De har blitt møtt som venner og samarbeidspartnere for Guds rike, kommet inn som familiemedlemmer med latter og tårer, og fått muligheten til å dele liv og nattverd sammen.
En tur innom Norge
De siste årene har Christina og Scott vært i Norge. Grunnen er verken at arbeidet i Kongo er lagt på hyllen eller at det har stoppet opp, – men hjelp til familieforøkelse. Planen er å reise ut igjen.
Jeg spør Christina om et kall blir satt på pause når man ikke er ute i aktiv tjeneste. Svaret kommer som et raskt og tydelig «nei». Selv om de foreløpig er i Norge er kontakten med folkene i Kongo like varm. Og så gir hun en viktig påminner som jeg tror flere av oss kan trenge:
– Vi skal ikke kimse av det vi ikke ser og ikke vet, i forhold til hvordan Gud gjør klart det som ligger foran. Jeg tror det er mye som skjer som vi ikke er klar over.
– Kallet vårt er først og fremst å følge Jesus, hvor enn vi går, og uansett hva vi gjør. Vårt engasjement i Kongo er noe vi er så heldige å flette kallet vårt sammen med. Men det å følge Jesus gjelder like fullt om jeg sitter på en motorsykkel i jungelen i Kongo, på vei til en ny landsby, eller om jeg har mammapermisjon fra en jobb i Bergen kommune under koronapandemien.
Kallet vårt er først og fremst å følge Jesus, hvor enn vi går, og uansett hva vi gjør.
Hva kan jeg brukes til?
Christina har fra tid til annen tenkt at det sikkert er andre som kunne gjort misjonærjobben bedre enn henne, at det finnes noen som er flinkere, smartere eller mer egnet. Men hun vet at slike tanker ikke kommer fra Gud. Han har en vei for hver eneste en av oss, og han dyktiggjør oss og gir oss det vi trenger.
– Det er noe med å følge drømmene og de dørene som er åpne. Ikke vær redd for å gå når Gud kaller. Når du får «grønt lys», så gå, og stol på at Gud vil lede deg skritt for skritt.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet JK. https://jk.no/jkmagasinet
