Du leser:
Fra tobakksfarm til verdensomspennende virksomhet: En overnaturlig livsreise

Fra tobakksfarm til verdensomspennende virksomhet: En overnaturlig livsreise

Avatar photo

Ann Pretorius har vært sentral i utdeling av mat til millioner av mennesker, hun har organisert utendørs møter med 500.000 til stede og sett blinde se, døve høre, lamme gå og døende våkne til liv. Én ting kan hun ikke få understreket nok: Det hele er Guds verk.

Ann Pretorius er på Norgesbesøk, men forklarer at hun skal dra til Skottland allerede i morgen, før turen går videre til Tyskland, England, Sveits og Italia. Hun skal både være med på ulike arrangement og konferanser, samt besøke et nasjonalt kontor for organisasjonen hun er grunnlegger av, før hun igjen setter kursen mot Sør-Afrika, hjemlandet sitt.
– Jeg liker veldig godt å være engasjert og på farten, smiler hun.

Store kontraster

Foreldrene våre ga oss en god oppvekst, men de skjermet oss fra resten av verden. Jeg kjente ikke til nøden som fantes rundt oss.

Hun vokste opp i en velstående familie i en vakker og frodig forstad til Johannesburg. Hele søskenflokken på seks ble sendt til en god privatskole, og hjemme hadde de fem tjenere.
– Foreldrene våre ga oss en god oppvekst, men de skjermet oss fra resten av verden. Jeg kjente ikke til nøden som fantes rundt oss, forteller hun tankefullt. 

            Peter, mannen hun møtte, var en eventyrlysten kar. Han kjørte racerbil, var pilot og hadde vunnet flere priser i havfiske. Han hadde opplevd materiell overflod, men også levd i fattigdom da farens byggefirma kollapset.

– Etter at vi giftet oss kjøpte vi en tobakksfarm som vi flyttet til. I begynnelsen hadde vi en del problemer oss imellom på grunn av alle våre ulikheter, men litt etter litt lærte vi å jobbe sammen og nyte godt av hverandres styrker.

Vitne til mirakel

En dag ble Peters far rammet av to alvorlige hjerteinfarkt. Med skjelvende stemme videreformidlet moren legens nedbrytende beskjed: Han måtte skynde seg til sykehuset hvis han skulle rekke å se faren i live.
– Peter var sønderknust. Han hadde et veldig nært forhold til sin far.
            Verken Ann eller Peter anså seg selv som kristne, men som ung gutt hadde Peter vært vitne til et mirakel. Han hadde sett en mann, med tynne «filledukke-bein», få sterke og solide bein etter forbønn. Han hadde til og med reist seg opp fra rullestolen sin og begynt å løpe!
            På parkeringsplassen utenfor sykehuset kom dette minnet til ham. Det var som om han fikk en åpenbaring om at Jesus kan helbrede. Han tørket tårene, gikk inn på sykehuset og sa til moren sin: «Vi må finne noen som kan be for pappa!»
            Ingen i deres omgangskrets gikk i kirken, men de kom til å tenke på Peters fetter. Hadde ikke han studert teologi?
            Mens Peter vred og vendte seg gjennom en lang og søvnløs natt, dro fetteren, som viste seg å være pastor, til sykehuset sammen med to andre ledere i menigheten. De salvet den døende mannen med olje og ba Gud om å helbrede ham.
            Da Peter ankom sykehuset dagen etter, møtte han til sin store overraskelse en sykepleier i ekstase. Noen øyeblikk senere fant han faren sittende oppreist. Han snakket, spiste og var i en fullstendig annen tilstand enn dagen før. Peter hadde blitt konfrontert med enda et mirakel.

Anns bønnesvar

Noen uker senere kom fetteren på besøk til Ann og Peter.
– Han forklarte evangeliet for oss, om den fantastiske gaven som Gud ga da han sendte Jesus for å ta straffen for alle våre synder. Da han avsluttet med å spørre om vi ville bli frelst, responderte Peter med å si at han ikke var klar. Han gikk og la seg, mens jeg ble sittende, og via en bønn ledet Peters fetter meg til Jesus. Etterpå spurte han om jeg hadde noen bønneemner, og jeg kom på to ting jeg ville løfte fram. Det ene var at barna våre skulle bli kjent med Jesus mye tidligere enn jeg hadde gjort. Jeg var bare 25 år gammel, men det føltes allerede som om jeg hadde rotet bort altfor mye tid uten å kjenne Jesus. Det andre jeg ba om var at Peter ikke måtte få ro til å sove før han også hadde tatt imot Jesus.
            Klokken halv seks neste morgen sto Peter opp. Han hadde ikke fått sovet noe den natten. 
– Nå hadde han hast med å bli frelst, forteller Ann leende.
– Han banket på sin fetters soveromsdør, og fetteren omfavnet ham, knelte ned og ledet ham i en bønn. Peter kjente umiddelbart at han ble levende på innsiden og at livet hadde fått en helt ny mening.
            Allerede samme dag dro Peter til byen og kjøpte en stor eske med bibler til slekt og venner.
– Vi satte oss ned i stuen skrev bibelvers på utsiden av hver bibel. På en eller annen måte fant vi et vers som så ut til å passe til hver eneste person.

Kirke på tobakksfarmen

Vi begynte å leve Jesus-livet i hverdagen, og så stadig mirakler rundt oss. Det tok ikke lang tid før de fleste av våre ansatte hadde et forhold til Jesus.

Fetteren oppmuntret dem til å bli med i en kirke.
– I begynnelsen syntes vi menneskene der var litt «gale», men samtidig var det en glede og en atmosfære der som tiltrakk oss.
            Etter å ha vært på tre søndagsmøter, i tillegg til at han hadde lest masse i Bibelen på egenhånd, kjente Peter på en stor trang til å fortelle det livsforvandlende evangeliet til flere. En morgen annonserte han derfor til deres 142 arbeidere på tobakksfarmen: «På søndag blir det kirke her.» Han unngikk å si at han selv var predikanten.

            Fra da av satt Peter på bakerste benk i kirken på søndagene og tok ivrige notater av det som ble forkynt. Så tok han med seg notatene og underviste det samme til tobakksarbeiderne hjemme.

– Vi begynte å leve Jesus-livet i hverdagen, og så stadig mirakler rundt oss. Det tok ikke lang tid før de fleste av våre ansatte hadde et forhold til Jesus.
            Ann og Peter forsto etter en stund at de ikke kunne fortsette å livnære seg av tobakk. De forberedte seg på å selge gården mens de søkte Gud for hva han hadde for dem videre.

Evangelistiske kampanjer

Foto: For Africa

Etter to år som medpastorer i den lokale menigheten, kjente Ann og Peter at de måtte være lydige mot kallet de kjente på om å forkynne evangeliet utenfor kirkens vegger. De kjente på en himmelsk utfordring om å oppgi alt for å følge Jesus.
– Vi begynte i det små og dro fra sted til sted og forkynte evangeliet. Etterhvert kjøpte vi et telt som rommet 5000 mennesker, og vi bygde opp et team som sto sammen med oss. Vi kalte arbeidet Jesus Alive Ministries. Da vi vokste ut av teltet, startet vi med evangelistiske kampanjer utendørs. På det meste har vi hatt 500.000 mennesker på samme møte. I løpet av årene som har gått har vi sett over 12 millioner mennesker ta et standpunkt om å følge Jesus, og vi har sett utallige sterke, momentane helbredelser.

En oppdagelse som forandret alt

Parallelt med Jesus Alive Ministries vokste også et annet arbeid fram. Det hele begynte med at Ann og Peter fikk øynene opp for den fortvilte katastrofen som utspant seg i nabolandet Mosambik. Da, på midten av 1980-tallet, var Mosambik i en intens borgerkrig. Landet var blant de fattigste og minst utviklede i verden.
– Tross risikoen det medførte bestemte Peter seg for å dra til Mosambik for å få et førstehånds inntrykk av situasjonen. Det som møtte ham forandret livene våre for alltid, forklarer Ann alvorlig.
– Det var tomt for mat, og folk rundt ham døde av sult! Ofte prioriterte foreldre å gi det lille de hadde til barna sine, mens de selv sultet i hjel. Fortvilte mødre med magre spedbarn forsøkte å amme sine små fra bryst som ikke hadde melk. Vi forpliktet oss til å gi livene våre for å skape en endring i disse menneskenes liv. Vi ville demonstrere det evangeliet som vi forkynte.

Les også

Foto: For Africa

Livsviktig nødhjelp

Få dager senere var de på vei til byen Pambarra med 80 tonn nødhjelp. Året etter fikk 9500 barn mat daglig gjennom nyopprettede suppekjøkken i tre byer.
            Arbeidet, som tidligere dette året endret navn til For Africa, spredte seg både i Mosambik og videre til det krigsherjede landet, Angola. Da folkemordet i Rwanda brøt ut, var de blant de første som var på plass med nødhjelp og tiltak for foreldreløse barn. Blant annet fikk de plassert 12.000 foreldreløse i fosterhjem. Sør-Sudan og Uganda er også blant landene de har satset inn i.
            For Africa bygde egne matproduksjonsfabrikker, de boret brønner som ga rent drikkevann og begynte program for matlevering til skoler. I 2014 nådde de en viktig milepæl: Daglig ga de mat til 1 million barn, og arbeidet fortsatte å øke.

Deler av erfaring

Denne ydmyke kvinnen, som fylte 70 år i mars, understreker at det hele er Guds verk. Utallige ganger har Gud tilrettelagt på måter som ingen mennesker kan klare. De har sett helt fysiske matundere, der porsjoner beregnet til få ble nok til mange. De har på helt overnaturlige måter blitt koblet med politisk – og økonomisk strategiske personer og arbeider, de har opplevd guddommelig beskyttelse i farlige situasjoner og og ikke minst har de vært vitne til at Gud har forvandlet millioner av menneskeliv.
– Det har vært en helt utrolig livsreise! Ut fra erfaring vil jeg oppmuntre deg som leser med å si: Når Jesus sier at han er med deg, så mener han det. Når han sier at han er i deg, så er han det. Når han sier at han går foran deg, så gjør han det, faktisk er han på steder han kaller deg til lenge før du kommer dit.Han støtter deg, styrker deg og velsigner deg.
            Mens Peter hele veien var arbeidets leder og ansikt utad, sto Ann trofast ved hans side og holdt orden på planlegging og administrasjon. Hun er også den som tok ansvar for deres seks barn og alt som skjedde på hjemmebane hver gang Peter var på reise.

Fortsettelsen uten Peter

Verken kallet eller et meningsfylt liv er over dersom man mister sin ektefelle. Gud har styrket meg, velsignet meg og inspirert meg. Og fremfor alt har han reist opp noe på innsiden av meg som jeg ikke en gang var klar over at var der.

Foto: For Africa

– Dagen i 2018, da Peter døde, kom brått og uventet. Jeg hadde alltid vært tydelig på at dersom Peter gikk hjem til Herren før meg, så kunne jeg ikke lede arbeidet videre. Jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle fortsette uten ham. Men Gud hadde tydeligvis en vei.
            På det første styremøtet etter Peters bortgang satt Ann i «lederstolen». Gud hadde talt til henne om å holde fast på det grunnleggende i organisasjonen – så ville veksten komme.
– Jeg visste at det nå var min tur til å sitte ved roret, og etter Herrens tiltale fokuserte jeg i begynnelsen på å sikre at det var orden i alle ledd og at alt vi gjorde ble utført på en fullstendig redelig måte.
            Midt i det hele ga Ann rom til sorgen over å ha mistet sin kjære.
– Det har vært mange vanskelige stunder, og jeg har kjent tungt på savnet etter Peter. Sorgprosesser er ekte og det er viktig å gi dem rom. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal sørge. Noen dager kan man sitte fast, mens andre dager opplever man å komme flere steg videre. Uansett er mitt vitnesbyrd at jeg har vært omsluttet av Jesus, og at verken kallet eller et meningsfylt liv er over dersom man mister sin ektefelle. Gud har styrket meg, velsignet meg og inspirert meg. Og fremfor alt har han reist opp noe på innsiden av meg som jeg ikke en gang var klar over at var der. I løpet av disse årene har jeg gjort ting som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg føler meg beæret som fortsatt får være en ambassadør for disse arbeidene som Herren har reist opp.

Multiplikasjon under pandemi      

Da pandemien traff, måtte For Africa brått legge om arbeidet. Istedenfor å gi barn mat på skolene, måtte de oppsøke dem hjemme. Plutselig var det ikke bare skolebarn som fikk hjelp, men også deres familier og lokalsamfunnene der vi bodde. Multiplikasjonen var i gang.
– På rekordtid utviklet våre medarbeidere et genialt app-system slik at familier kunne komme og hente akkurat den maten og de varene som var tiltenkt dem.
            Ann forteller at antall mennesker som daglig fikk hjelp fra dem gikk fra 1,2 til 3,9 millioner. Alt skjedde i løpet av den to år lange nedstengingen.
– Den første gangen jeg så tallene, strømmet tårene på. For et mirakel! Jeg var ikke klar over at veksten hadde vært så stor, og var helt sjokkert!

Det største vi kan oppleve

I juli i fjor ga Ann lederansvaret over til Isak Pretorius. Helt fra seksårsalderen var han bevisst på Guds kall til å stå med i arbeidet som hans foreldre hadde grunnlagt. Da Ann ga ham utfordringen om å ta over stafettpinnen, svarte han, full av entusiasme: «Mamma, jeg er mer enn klar!»
– Isak har den samme pasjonen som sin far samtidig som han har den nye generasjonens driv og en helt annen forståelse enn meg når det kommer til teknologi og alle mulighetene som nå finnes. Samtidig er jeg dypt takknemlig for at jeg fortsatt får være involvert og at jeg stadig får sette nye medarbeidere og team inn i arbeidets hensikt, motivasjon og visjon.
            For Africa har i dag flere i administrasjonen som en dag var barn som sto i kø for å få en porsjon med mat. Siden Ann har vært med helt fra starten, kjenner hun personlig mange av historiene. Det ser hun som en stor velsignelse.
– Det største vi kan oppleve i livet er å bidra til en positiv forandring i andre menneskers liv, både for tiden her på jorden og for evigheten. Ingenting kan måle seg med det, avslutter Ann med et smil.

Denne teksten ble først publisert i JK Magasinet og er publisert med tillatelse.

Se kommentarer (0)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.