Hva er det som gjør at noen står i tjeneste i et helt liv, mens andre bare holder ut en kort stund?
Det er et stort spørsmål som har mange svar. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å gi et uttømmende svar i en kort artikkel, men heller komme med noen enkle betraktinger.
Skuffet over seg selv
Det å stå i tjeneste lenge, er krevende. Man skal gi noe hele tiden. Mange har ulike forventinger til ens lederskap. En menighetsleders hverdag er uhyre sammensatt.
Ikke alt blir som man så for seg at det skulle bli. Skuffelsene kan være mange. Ikke minst kan man skuffe seg selv. Man trodde at man hadde bedre evner, større kapasitet, eller var en langt bedre leder enn det viste seg at man faktisk var.
Når motivasjonen svikter
Det som en gang var oppgaver som fylte en med forventing, ja kanskje også en viss spenning, er blitt rutine. Man fortsetter fordi man vet at man er kalt av Gud, men opplever en indre resignasjon over resultater som uteblir.
Kanskje har man brukt år eller tiår av sitt liv på å bygge opp en menighet eller en tjeneste. Så skjer det uventede hendelser som pandemien, en lederskapskrise, en splittelse eller andre vanskelige omstendigheter som gjør at arbeidet går mange steg tilbake. Har man motivasjonen til å fortsette?
Når man har stått i tjeneste lenge, hender det at man tenker på mennesker som en gang tjente Herren med stor iver, men som av ulike grunner ikke gjør det lenger. Forhåpentligvis elsker man fortsatt Herren og lever gode liv. Men hos noen har bitterheten tatt overhånd.
Forhåpentligvis elsker man fortsatt Herren og lever gode liv. Men hos noen har bitterheten tatt overhånd.
Kan man stadig fornyes?
Kan man leve et liv i stadig fornyelse? Kan ilden på hjertets alter holdes brennende kontinuerlig? Apostelen Paulus skriver i 2 Kor 4, 16: «Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.» Det er et fantastisk vers. Om de ytre forutsetningene endres, kan like fullt vårt indre menneske leve i en strøm av åndelig fornyelse.
Jesus sier til sine disipler i Johannes 15 at han kaller dem sine venner. Vennskap betyr felleskap, fortrolighet, tid, ja nærhet. At vi i det hele tatt kalles til vennskap med universets skaper, er i seg selv en svimlende tanke.
Vennskap med Gud
Der vennskapet med Gud er fundamentet for liv og tjeneste, kan verken skuffelser, mismot eller oppgitthet få en ut av tjenesten. Vi er gudsdyrkere, gudselskere, tilbedere av den levende Gud, vi drikker dypt av hans kilder og vi fylles av ny nåde, ny kraft, nytt pågangsmot, ja ny visjon! Og vår fremste visjon er HAN, helt enkelt.
Å kjenne Jesus, kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, å være i hans nærhet er vår fremste drivkraft. Det bærer gjennom opp- og nedturer, framgang og tilbakegang, gode dager og vanskelige dager, tider av anerkjennelse og tider av kritikk. Vi er i ham! Han er i oss! Dette uendelige mysteriet: Våre liv er skjult med Kristus i Gud.
Å kjenne Jesus, kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, å være i hans nærhet er vår fremste drivkraft.
Ja, det er mange og sammensatte grunner til at folk slutter i tjenesten, men jeg tror at opprinnelsen til dette ofte er en skade i gudsrelasjonen. Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. (Ordspr 4.23)
Skadet gudsrelasjon
Som ledere vet vi jo dette! Vi underviser ofte og gjerne om viktigheten av det daglig livet i bønnen og ordet som en forutsetning for å leve sterkt med Herren. Samtidig er det akkurat der skoen trykker for mange ledere.
Arbeidsmengden, alle behov som skal møtes, travelhet, stress, moderne distraksjoner og mangel på selvdisiplin kan være årsaker til at tiden der det å dyrke vennskapet med Jesus står i fokus, sakte men sikkert forsvinner.
Det som ikke våkes over, kan fort bli borte.
Davids salmer åpenbarer en mann som ikke skjuler noe for Herren, som jo også er den som ser alt, vet alt og kan alt. Han vrenger sitt indre for sin Gud.
Vi sjokkeres nesten over hvor brutalt ærlig han er, både i beskrivelsen av sin egen tilkortkommenhet, fiendenes overmakt og Guds tilsynelatende fravær. Men han kommer alltid til Gud! Hans gudsrelasjon er det som tar ham gjennom hans dypeste daler og hans mørke.
3000 år senere taler hans liv til dagens ledere om å leve et liv der vårt indre fornyes daglig.
