Vårt eget kontinent har store åndelige behov. Vi har ressursene. Hva gjør vi?
Norge er fortsatt en åndelig stormakt i Europa. Dette er nok ikke noe vi tenker på til daglig. Vi fokuserer som oftest mest på de utfordringer vi selv står ovenfor i våre kirker.
Vi skulle gjerne hatt flere medarbeidere, vi mangler kanskje noen viktige ledere, økonomien kunne vært bedre, det skulle helst ha vært adskillig flere på gudstjenestene og ikke minst: Langt flere må bli frelst!
Store åndelige behov
Alt dette er opplagt, naturlig og forståelig. Samtidig er vi europeere. Vi er en del av et kontinent som har store åndelige behov.
Selv om vi kommer fra et lite land, så har vi samtidig mye å gi. Eksempelvis er Pinsebevegelsen, som den største frikirkelige bevegelsen i Norge, omtrent av samme størrelse som pinsebevegelsene i Spania, Frankrike og Tyskland. Men Norge har 5.5 millioner, Spania 47.4 millioner, Frankrike 67.7 millioner og Tyskland 83,1 millioner innbyggere!
Nå er heldigvis Guds rike ikke ensbetydende med Pinsebevegelsen, men eksemplet sier en hel del om størrelsesforhold, ressurser og innflytelse.
Et land som Tsjekkia har 10.8 millioner innbyggere og omtrent dobbelt så mange mennesker som Norge, men om man skulle overføre de åndelige forholdene derfra og hit, ville det vært omtrent som om frikirkeligheten i Norge kun hadde bestått av De frie evangeliske forsamlinger og Kristent Fellesskap, og det var det.
Få pinsekarismatiske menigheter
Går vi enda lenger sør, til Balkan, ser vi en åndelig virkelighet som nesten er vanskelig å ta inn over seg. I flere land snakker man om bare noen titalls pinsekarismatiske menigheter.
Størrelsen på menighetene er ofte små og på grunn av utvandring blir de stadig mindre. Et unntak er Albania, skjønt en pastor i Albania påpekte at de var 30.000 evangeliske kristne for noen år siden, men at dette hadde sunket til 18.000 på grunn av emigrasjon.
Overveldet, eller klarte til å gi?
Man kan høre om dette og føle seg overveldet over de store behovene, eller man kan se på alt man har å gi!
Når pastorer i Europa spør meg om den åndelige situasjonen i Norge, forundres de over alle ressurser vi har.
Når pastorer i Europa spør meg om den åndelige situasjonen i Norge, forundres de over alle ressurser vi har.
Jeg forteller om alle frikirkelige bevegelser, om store menigheter, om gedigne bibeltro lutherske misjonsbevegelser, en karismatisk fornyelsesbevegelse innenfor Den norske kirke, mengder av kristne misjonsorganisasjoner, kristne skoler og utdanningsinstitusjoner, barn og ungdomsbevegelser, studentarbeid, konferanser, stevner, festivaler, medier, kristne forlag og mye mer. I et land med litt over fem millioner! Det er hoderystende for mange europeiske pastorer.
Tid for å så i Europa
Vi tenker gjerne på sekularisering, tilbakegang og utfordringer med frafall og liberal teologi når vi tenker på vårt eget land. Det er definitivt en del av bildet, men vi har enormt mye å gi, og det er viktig at vi gir!
Europa kan ikke være begrenset til et sted der vi ferierer.
Det er saligere å gi enn å få, som vi sår skal vi høste, og vi må ikke være oss selv nok. Det er viktig med misjon til jordens ytterste ende, men Europa kan ikke være begrenset til et sted der vi ferierer. Den som er gitt mye, skal det også kreves mye av, lyder Jesu ord. Med store ressurser, følger stort ansvar.
