Du leser:
Det var ubehagelig å se filmen «Jesus Revolution

Det var ubehagelig å se filmen «Jesus Revolution

Avatar photo

Å se filmen «Jesus Revolution» tvang meg inn i en ubehagelig evaluering-prosess rundt hva vi egentlig holder på med i menighetene våre.

Som et utfordrende, pågående og for mange skremmende friskt pust, inntok Jesus-hippiene menigheten til pastor Chuch Smith i USA tidlig på 70-tallet.

Barbent, skjeggete, støyende og med en helt ny type musikk, snudde de de fram til da så pene og programmerte gudstjenestene om til uforutsigbare møter der nådegaver og spontane innslag bidro til at noen mistet sin kjærkomne kontroll.

Inn i den pene kirkesalen med dyre tepper, dro de inn LSD-påvirkede narkomane rett fra gata. Evangeliet fikk et nytt språk.

Lukkede kirkedører

En fredelig, men dessverre utdøende frimenighet sto på sidelinjen og måpte. Noen ville ha en stopp på det hele, og gikk ut av menigheten da hippiene kom inn. Denne fargesprakende gjengen ante jo ikke hvordan de skulle oppføre seg i en kirke!

Jesusvekkelsens frontfigur i filmen Lonnie Frisbee satte ord på hva det hele dreide seg om: En desperat ungdomsgenerasjon på vei til selvødeleggelse, trengte å møte Jesus. De måtte få noe nytt å leve på og for. De måtte få tak i Jesus. Men hvordan? Med menigheter som hadde nok med å framstå ulastelige og religiøse, var dørene stengt. Tradisjoner og «slik har vi alltid gjort det» var viktigere enn å nå en desperat ungdomsgenerasjon med evangeliet og nytt håp.

Med menigheter som hadde nok med å framstå ulastelige og religiøse, var dørene stengt.

Denne unge generasjonen ville aldri bli nådd med evangeliet til frelse hvis pastor Chuuck Smiths kirke hadde fortsatt slik den var. Heldigvis gjorde den ikke det, takket være en leder som forsto momentum. Vekkelsen banket på døra.

Hva er vårt fokus?

Dessverre minner tilstanden i Smiths tilsynelatende perfekte kirke, om dagens kirkebilde. Vi bygger fantastiske og moderne menighetshus og samler inn store summer til teknologi, lyd og lys på høyde med kulturhus og konsertscener. Vi bruker store summer på å sende ledere på nok en fagdag om ledelse, eller en regionskonferanse med god mat, hotell og godt fellesskap.

Imens går mennesker fortapt utenfor kirkedørene våre. Av samme årsak om i California på 70-tallet. Undersøkelser om kirkevekst viser at kirkene våre er aller dårligst på å nå mennesker som er helt kirkefremmede.

Jeg hører innvendingene dine. «Det går ikke an å tenke så svart-hvitt og enten-eller. Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig: Investere i ledere og bygge moderne kirkebygg, samle menigheten til grill med hoppeslott og klovneinnslag, og samtidig ha en fortapt generasjon på hjertet». Joda, jeg vet det. Men gjør vi det?

Hva bruker vi penger på?

Hvor stor del av menighetens budsjett går med til å drive utadrettet arbeid i form av å være synlig på gata, i fengsler, skoler, drive ungdomsklubber og gjøre barmhjertighetshandlinger, i forhold til alt det andre vi bruker penger på?

Jeg hører også de andre argumentene: «Alle har ikke kall til å være ute på gata. Det passer ikke for alle». Neida, ikke alle skal gå med sandwich-plakater med «Jesus elsker deg» på, eller dele ut boller på torget. Men det må da være noen? Noen flere enn de som gjør det nå? Er det ikke noen flere som har hjerter som blør for en fortapt ungdomsgenerasjon eller en 40-års generasjon som har gått seg vill i aksjer og flotte hus og hytter?

En fortapt generasjon trenger oss

Nyhetsbildet har vært preget av voldsbølgen blant tenåringer i Sverige og Norge har eskalert den siste tiden. 13-åringer dreper på bestilling. Gjenger slåss mot hverandre. Innandrermiljøene lider. Det kan skyldes vonde oppvektsvilkår, utenforskap, brutte relasjoner, diskriminering. Uansett. Det er en tenåringsgenerasjon der ute som går fortapt om ikke vi kristne er der vi er kalt til å være. På gater og streder for å invitere inn. På kaféer og puber for å representere Jesus. På besøk i hjem og familier som sliter. Ja, over alt.

Hvorfor sitter vi år ut og år inn og mottar forkynnelse og undervisning hvis det ikke skal brukes til noe? Joda, forkynnelsen er til oppbyggelse og vekst i våre kristne liv. Og fellesskapet med andre troende er rett og viktig. Men hvor mye skal vi vokse før vi kan begynne å leve evangeliserende i vår hverdag? Hvor mange ikke-kristne venner har vi? Er vi villige til å bruke tid på lage middag til noen vi ikke kan forvente noe tilbake fra, men som kanskje aldri får en slik invitasjon?

Omsett den åndelige maten

Hvorfor sitter vi år ut og år inn og mottar forkynnelse og undervisning hvis det ikke skal brukes til noe?

Kanskje vi har fått nok åndelig mat og rett og slett trenger å omsette den i praksis? Kanskje vi trenger å tenke at nådegavene ikke bare skal fungere i gudstjenesten, men også i møte med mennesker i hverdagen?

«Men det er jo bibelsk å samles til åndelig fellesskap». Ja, det er det. Men det er også bibelsk å gå ut…

Her om dagen traff jeg en ung mor på en sushi-restaurant i Oslo. Hun er ingen kristen, men søkende. Vi rakk ikke å sette oss ned ved bordet før hun overøste meg med spørsmål om tro, tvil, meningen med livet. Hun var desperat etter svar på sine åndelige grublerier, og jeg er den eneste hun har å snakke med om det.

Nådegaver fungerer på gata

Jeg kjente meg så rik etter den samtalen. Hvorfor? Fordi jeg hadde fått dele av det hjertet mitt er fullt av. Jeg merket av nådegaver til visdom og kunnskap kom meg til hjelp i samtalen. Jeg hadde fått formidle Guds kjærlighet til et menneske som var full av usikkerhet og spørsmål.

Les også

Vi som begynner å synes at gudstjenestene våre er kjedelige, og må trekkes dit av en ekstra kjent forkynner eller et sangteam som har spilt inn låter på Spotify. Kanskje vi er overmette? Kanskje vi trenger å omsette det vi har i hjertet i praksis ute blant folk som er på leting?

Kanskje vi trenger å omsette det vi har i hjertet i praksis ute blant folk som er på leting?

Dessuten tror jeg vi trenger å revurdere vårt hovedfokus i menigheten. Hva bruker vi mest ressurser på? Hva ligger oss mest på hjertet? Hvor mange utenforstående når vi egentlig i løpet av et år? Samarbeider vi med lokale myndigheter for å ta vare på byens tenåringer som beveger seg i destruktive miljøer? Tar vi tak i de fattiges problem? Innvandrerne?

Ukomfortabelt

Da jeg i filmen Jesus Revolution så Lonnie Frisbee sette seg ned i regnet ute på fortauet for å snakke med Greg Laurie, en ungdom som hadde en vondt oppvekst og hadde gått seg vill, om Jesus, skjedde det noe med hjertet mitt.

Frisbee så ikke på klokka fordi han snart skulle på eldstemøte. Han avsluttet ikke samtalen fordi det var ukomfortabelt å sitte på bakken i pøsregnet. Han ga tydelig beskjed til Greg om at han ikke skulle noen steder. Han var der for den unge gutten som trengte hjelp. Så lenge det trengtes. Det var det viktigste for Lonnie der og da.

Slik er Jesu hjerte for oss. Og slik er vi kalt til å leve. En fortapt generasjons frelse må igjen bli menighetens og hver eneste kristens hovedfokus. Ukomfortabelt eller ikke. Det er vårt kall.

En fortapt generasjons frelse må igjen bli menighetens og hver eneste kristens hovedfokus.

Fra rusmisbruker til pastor

Hva var resultatet av Lonnie Frisbees investering i unge Greg Laurie. Jo, den unge rusmisbrukeren ble frelst og bare 19 år gammel begynte han som pastor for 30 menneser. Siden den gangen har denne lille gruppen mennesker blitt en kirke på 15.000 medlemmer.

Det begynte med at en kristen brennende hippie satte seg ned i regnet og fortalte ham om Jesus.

Vårt oppdrag er der ute, blant de fortapte. Hvordan merker din by at Jesus er veien, sannheten og livet? Er din kirke så velfrisert og etablert at den ikke kan ta imot de som trenger et åndelig herberge? Er det ok at noen kommer barbeint inn i din kirke og lager litt bråk? Vil du jage dem ut igjen så de ikke forstyrrer, eller vil du stå med åpne armer og si «velkommen hjem»?

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!