Du leser:
Anna Høidahls utrolige reise: Fra flukt i Aserbajdsjan til pastor i Norge

Anna Høidahls utrolige reise: Fra flukt i Aserbajdsjan til pastor i Norge

Avatar photo

Som elleveåring lå Anna Høidahl på et lasteplan på flukt fra Aserbajdsjan. Der i mørket, dekket av tepper og i håp om å ikke bli oppdaget, henvendte hun seg for første gang til en mann hun hadde sett på et kors.

– Jeg visste helt fra jeg var liten at vi var annerledes, forteller Anna.
– Det ble kanskje ikke sagt direkte, men det lå alltid mellom linjene at jeg måtte regne med å bli diskriminert, og at jeg ikke kom til å få noe gratis her i livet.
Anna ble født i Aserbajdsjan, et lite land ved Det kaspiske hav, i en etnisk arameisk familie. Det har «alltid» vært en underliggende konflikt i landet, mellom aserbajdsjanerne og den arameiske minoriteten. Da Anna var 10 år eskalerte konflikten.

I skjul hos bestemor

– Vi hørte om slektninger som hadde blitt mishandlet, voldtatt og drept, og foreldrene mine bestemte at vi måtte forlate hjemmet vårt. Vi gjemte oss en tid i leiligheten til bestemor.

Bestemoren instruerte barna nøye om hva de skulle gjøre dersom noen banket på døra.

– Hun hadde en luke i taket på badet, og dit skulle vi klatre opp. Uansett hva som skjedde og hva vi hørte, skulle vi bli værende der til alt var stille, forklarte hun oss. Deretter kunne vi liste oss ut og gå over til naboen.
Anna tørker bort en tåre, men avkrefter da hun får spørsmål om dette er tøft å snakke om.

– Egentlig ikke, svarer hun.

– Men nå som jeg selv er mor, tenker jeg på hvordan dette må ha vært for foreldrene mine.

Anna har nå fire barn, og yngstegutten er omtrent like gammel som hun selv var da de måtte flykte.

– Som foreldre må det ha vært helt forferdelig å være i den situasjonen og vite at livet når som helst kunne bli revet i stykker.

Mannen på korset 

Da Anna vokste opp, hadde Aserbajdsjan allerede vært under Sovjetunionen i flere generasjoner. Ingen snakket om den kristne troen.  – Jeg hadde aldri hørt om Jesus og aldri sett eller hørt om korset, forteller Anna

Annas bestemor hadde også vokst opp under kommunismen, men bestemoren hennes hadde fortalt henne om Gud. Da konflikten i landet eskalerte, bestemte hun seg for å ta Anna og hele familien med for å bli døpt. Hun visste ikke helt hva en dåp innebar, men ville være på den sikre siden i tilfelle de ble drept.

– Vi dro til en gammel kirke og møtte en prest. På grunn av kommunismen utøvet han sin tjeneste i skjul. Han sprinklet litt vann på oss og utførte sin form for dåpshandling.

Midt i kirken var det en stor skulptur av Jesus på korset. Anna skjønte ikke hvem det var eller hva det betydde, men skulpturen var ganske grotesk, og det hun så gjorde et sterkt inntrykk på henne.

Som eldste barnebarn fikk Anna et korssmykke med Jesus av bestemoren etter dåpen. Uten å vite betydningen av det, tok hun det på seg.

– Bestemor hadde nok gjemt det et sted, for kors var et ulovlig symbol.

En bønn i nøden

Foto: Bendik Bruun Edvardsen

Dagen kom da Annas familie var klar for den videre flukten. De kjente en mann med en liten lastebil som var villig til å smugle dem ut av landet.

– Faren min var den eneste som satt åpent og synlig. Vi andre lå på gulvet bak, dekket med tepper og en masse ting. Jeg kan huske at det var helt mørkt.

For første gang var Anna ordentlig redd. Hver gang lastebilen bremset eller stoppet hadde hun hjertet i halsen.

I det stummende mørket, der hun lå på magen, fikk hun plutselig øye på smykket hun hadde fått av bestemoren. Kjedet rakk henne langt ned på brystet, og i løpet av turen hadde det hoppet fram og lå nå rett foran øynene hennes.

– Der og da skjedde det noe jeg egentlig ikke kan forklare, sier Anna, men prøver likevel.

Der og da henvendte jeg meg til Jesus for første gang. Hvis han kunne redde oss fra dette, ville jeg takke han og tjene han resten av mitt liv.

– Jeg så på smykket mitt, og tenkte tilbake på skulpturen i kirken, og på en eller annen måte forsto jeg: «Han som henger på korset forstår oss. Han kan redde oss».

Anna bekrefter igjen at ingen, noen gang, hadde fortalt henne om Jesus.

– Det må ha vært Den Hellige Ånd som virket på hjertet mitt gjennom skulpturen og korssmykket. Der og da henvendte jeg meg til Jesus for første gang. Hvis han kunne redde oss fra dette, ville jeg takke han og tjene han resten av mitt liv.

En annerledes kirke

Annas familie kom seg trygt til Armenia, men på grunn av ny nød og trange forhold, reiste de videre til Ukraina etter bare noen måneder.

Livet i Ukraina ble stabilt og godt for Anna, i alle fall sammenlignet med alt hun hadde gjennomgått tidligere. Hun begynte på skolen igjen og fikk mange venner.
Da Anna var 16 år, og kommunismen noen år tidligere hadde falt, kom hun i kontakt med noen ungdommer som gikk i en kirke som var veldig annerledes enn den ortodokse hun kjente til.

– Vi hørte om at de ba sammen og at de møttes hjemme hos hverandre for å lese i Bibelen. For oss, som hadde levd hele livet under kommunismen, virket dette veldig rart.

En dag fikk hun vite at kirken hadde leid et stort konserthus i byen, og sammen med noen venner bestemte hun seg for å dra. Aller mest var de nysgjerrige på amerikanerne som var annonsert.

– Allerede da jeg kom inn i foajeen begynte tårene mine å trille. Jeg forsto ikke hva som skjedde, men på innsiden fikk jeg en sterk følelse av å ha kommet hjem.
Den kvelden valgte Anna å invitere Jesus inn i livet sitt. Hun tok også imot tilbudet om å bli med i en bibelgruppe.

Jeg så på smykket mitt, og tenkte tilbake på skulpturen i kirken, og på en eller annen måte forsto jeg: «Han som henger på korset forstår oss. Han kan redde oss».

– Hun som ledet gruppen ble som en mor både for meg og de andre, smiler Anna.
Bibelgruppen vokste fort, og etter bare noen måneder ble Anna leder for en ny gruppe, og slik fortsatte det.

Les også
La Kristi ord få rikelig rom | Thomas Natvig

– Venner, og venner av venner, og deres venner igjen, ble ledet til tro. Det var en veldig multiplikasjonseffekt!

Lars fra Norge

En dag dukket Lars Høidahl opp i Annas menighet sammen med et team fra Norge. Anna smiler på en helt spesiell måte når hun snakker om mannen hun nå har vært gift med i over 20 år.

– Det endte med at han fridde på en benk rett her borte, sier hun og peker ut av vinduet der vi sitter i Gamlebyen i Fredrikstad.

Lengselen som Anna hadde båret på helt siden hun ble frelst, etter å studere Bibelen enda dypere, ledet det nygiftede ekteparet til Sverige der Anna tok sin utdannelse i systematisk teologi. Først for seks år siden flyttet familien til Norge.
Denne vinteren har Anna blitt innsatt som undervisnings- og forkynnelsespastor i menigheten som de har blitt en del av her.

– Jeg brenner veldig for Bibelen, forteller Anna ivrig. 

– Jeg synes ofte at vi kristne kjenner Guds Ord for dårlig. Jesus svarte med direkte sitater fra Guds Ord både da han ble fristet av djevelen i ørkenen og da han hang på korset. I de tøffeste tider brukte Jesus Ordet, og selv var han Ordet som ble menneske. Vi trenger å bygge livene våre på Bibelen. Fristelser og vanskelige tider kommer, og da trenger vi å kjenne Guds Ord.

Konkrete ord 

For et par år siden fikk Anna en telefon fra ei venninne. En tid tidligere hadde hun vært i India, og en drøm hadde plantet seg i henne da hun kjøpte noen små krukker i leire fra en kvinne som satt i slummen i Calcutta. Hun fikk lyst til å bidra til å gi vanskeligstilte kvinner mulighet til arbeid. Som barn fikk hun selv kjenne på kroppen hvordan hun og familien var fullstendig avhengig av andre menneskers godhet da de selv sto i krise.

Venninnen som ringte Anna kjente seg ledet av Gud til å gi henne et ord fra Ordspråkene 31. «Hun lager linklær som hun selger», leste venninnen før hun også ga henne to andre vers: «Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under. Lukk opp din munn og døm rettferdig, la hjelpeløse og fattige få sin rett!»

– For meg var disse ordene nærmest et sjokk, forklarer Anna.

– Det var jo akkurat dette jeg gikk og tenkte på!

Typisk Gud

Anna nølte, men beskriver det som om hun «lånte» tro og mot fra mennesker rundt seg til å gå på det hun kjente seg utfordret til. I dag har hun utsalg og utstilling av linklær i et lite, koselig hus i Gamlebyen i Fredrikstad. Hun har nettbutikken Happy Made Design, og samarbeider med to systuer i Ukraina som gir arbeid til vanskeligstilte kvinner. Noen av dem har handicap, noen har vært utsatt for vold og andre er reddet ut av menneskehandel og prostitusjon. Det at kvinnene som jobber i systuene menneskelig sett ikke er kvalifisert til arbeidet, er en del av visjonen.

– Egentlig er det typisk Gud, smiler Anna.

– Tenk at han valgte en barnløs mann da han trengte en stamfar til en ny nasjon! Det virker på meg som om Gud velger de som er avhengige av han når han skal få utrettet noe. Han er en mester på å gjøre det umulige mulig, og på å gjenopprette ødelagte liv. 

Artikkelen ble først publisert i magasinet JK. https://jk.no/jkmagasinet/


© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!