Agnes Lid står stødig i sin posisjon som kvinnelig leder, til tross for at hun kan møte på motforestillinger knyttet til rollen hun innehar. Når hun opplever seg kalt av Gud, ønsker hun alltid å si ja – uten frykt eller forbehold.
– Kanskje kan det se ut som at jeg har hatt en litt rotete livsvei?
Hun avkrefter det ikke, men gir heller en positiv vinkling til sitt eget spørsmål ved å betegne de foregående årene som spennende.
I tillegg understreker hun at hun absolutt føler seg på rett plass i dag, som leder for Wycliffe Norge og styreleder for Wycliffe Global Alliance. Organisasjonen jobber for at alle mennesker skal få høre om og ta imot Guds kjærlighet ved å få tilgang til Bibelen på sitt språk.
– Det er ingen ende på vitnesbyrdene fra folk som får høre Guds Ord på morsmålet sitt. Plutselig åpner muligheten seg for at skriften kan få tale direkte til hjertet. Visjonen er at alle mennesker skal få tilgang til Bibelen på sitt eget språk, og det er ikke uoverkommelig, slår hun fast.
Mer å bidra med
Da Agnes var ferdig med videregående skole og et års bibelskole, var det klart og tydelig for henne at hun på ett eller annet vis skulle ut i tjeneste for Gud. Hun flyttet til Sveits og jobbet med «Mission ’83», før det ble Ungdom i Oppdrag, der hun møtte mannen sin, som var i samme ærend.
– Vi giftet oss og slo oss ned i hjembygda hans, Sykkylven. Han tok utdannelse innen revisjon og regnskap og vi fikk fire barn, tett i tett. Over flere år var jeg delvis hjemme med barna og delvis i jobb tilknyttet en videregående skole.
Etter hvert, da den yngste var fem år gammel, kjente Agnes på en uro i kropp og sinn.
– Min erfaring er at Den hellige ånd gjerne kan gi en slags uro når han ønsker at jeg skal bevege på meg, forklarer hun.
Firebarnsmoren kom til erkjennelsen av at hun, til tross for sin fortsatt unge alder og mange år igjen i arbeidslivet, ikke hadde noen utdanning som nødvendigvis kvalifiserte til mer enn det å bidra med kontorarbeid i skoleadministrasjonen. Samtidig følte hun at hun hadde så mye mer å bidra med. «Gud, du må åpne en dør», ba hun.
Topp motivert hev Agnes seg rundt og ble fjernstudent ved NTNU. Fra kjøkkenbordet hjemme studerte hun engelsk som fag det samme året som minstemann startet i første klasse på barneskolen.
– Når vi ber, så får vi svar, konkluderer hun.
Grepet av dokumentar
– I påsken 2003 gikk det et misjonsprogram på TV om en norsk familie som flyttet til Papua Ny-Guinea som bibeloversettere.
Agnes forteller om opplevelsen av å konkret få lagt noe på hjertet fra Gud.
Programmet fulgte Sigmund og Ingjerd Evensen og deres barn, som bosatte seg sammen med Umanakaina-folket, et folkeslag som bodde isolert i et fjellområde, levde primitivt, drev med svart magi og oppfattet disse hvite, vennlige inntrengerne som ånder av sine forfedre.
Hver dag tok familien små skritt i retning av å lære seg språket som ble snakket i fjellandsbyen. Det var lenge stor forvirring knyttet til deres tilstedeværelse og motiv, men da de etter hvert kunne kommunisere godt med hverandre, skjedde det store ting. I programmet beskriver Sigmund språket som «menneskets identitet». «Det er det mennesket tenker, føler og opplever, som det setter ord og uttrykk på. […] Det å lære språk, det er jo å leve. Det er liv. Det er fenomenalt!» sier han underveis i dokumentaren.
TV-programmet talte sterkt til Agnes.
– Deres historie og arbeid grep meg virkelig. Umiddelbart ville jeg undersøke hvordan man kunne bidra eller jobbe med noe lignende. Jeg tok kontakt med Wycliffe, som var organisasjonen familien Evensen reiste gjennom, og fikk svar på e-post fra «hovedpersonene» i dokumentaren.
Troshandling
– Ektemannen min, som jeg jo møtte gjennom Ungdom i Oppdrag, har den samme oppfatningen som meg hva gjelder villighet overfor Gud. Både han og jeg har bestandig vært enige om at vi ønsker å gjøre Guds vilje.
Da han forsto at Agnes hadde et sterkt kall som gjaldt bibel og språk, ga han henne full støtte i forslaget om å flytte til Canada for å studere videre i denne retningen, ved et kristent universitet i Vancouver.
– Jeg har dessuten alltid hatt en vag drøm om at familien vår kunne få bo i et engelsktalende land og slik lære seg å beherske språket godt.
Agnes dro alene først, og gjennomførte et tomåneders intro-semester. Deretter kom hun tilbake til familien i Sykkylven, og etter å ha forberedt seg på både flytting og intensive masterstudier, reiste hele familien sammen «over dammen». De fire barna var da i alderen ni til fjorten år.
– Det var litt galskap, for det var i grunnen mye som kunne ha gått dårlig. Men det gikk veldig fint, og vi så tydelig Guds hånd i det hele. Han sørget for oss, sier hun ettertrykkelig.
– Det var litt galskap, for det var i grunnen mye som kunne ha gått dårlig.
I utgangspunktet hadde familien kun et studielån å leve på. Det gikk akkurat.
– Jeg husker at vi måtte selge bilen vi hadde der for å få råd til flybillettene hjem igjen, mimrer hun.
Veien til lederskap
Tilbake igjen i vestlandsbygda fikk han igjen jobben sin med revisjon og hun ble ansatt som språklærer og etterhvert avdelingsleder ved den videregående skolen hun allerede kjente godt til. For fremtiden planla familien sin neste utflukt, som skulle gå til Tanzania. Slik ble det ikke likevel, på grunn av alvorlig sykdom i familien.
– Vi hadde gått skrittene vi trodde var riktige, men da planene brått endret seg bestemte vi oss for å bare være takknemlige til Gud for at vi hadde hverandre, en plass å bo og jobber begge to. Sammen henvendte vi oss til Gud med innstillingen om at «Dette er ditt arbeid. Her er vi. Bruk oss der du vil ha oss.»
Siden 2007 hadde Agnes blitt valgt inn i Wycliffe Norge sitt styre hvert år, som utsendingenes representant. Og i 2012, da organisasjonen hadde fått god tid til å bli kjent med henne, fikk hun tilbud om å bli leder for Wycliffe Norge. Hun takket ja, og mannen hennes fikk samtidig vite at det «alltid» er behov for en regnskapsfører. Han fikk dermed også tilbud om en stilling i samme organisasjon, med kontorplass i hovedstaden.
Det hører med til historien at hun noen år senere i tillegg ble spurt om å være nestleder for styret i Wycliffe Global Alliance. Da styrelederen trakk seg kort tid etter, ble det naturlig at hun tok over hans rolle.
– At vi valgte å si opp jobbene våre, flytte til Oslo og begge to gå inn i Wycliffe-arbeidet våren 2013, var for oss enda en handling i tro, slik som også årene i Canada var. Det var ikke bare lett. Jeg vet at spesielt for vårt yngste barn, var det et offer å skulle flytte til en ny by og måtte fullføre skolegangen der. Likevel var vi villige, innstilte og lydige til kallet vi kjente på.
Viktig påminnelse
– Noe som Gud talte til meg, når jeg hadde sagt «ja» til å lede en hel organisasjon, med alt ansvaret det medfører, står i evangeliet etter Johannes, kapittel 15, vers 5 og vers 16.
Hun bruker sine egne ord til å trekke ut essensen: «Uten meg, kan dere ikke gjøre noen ting. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.»
– Det var en lettelse å få påminnelsen om at det ikke er jeg som er i sentrum og som har valgt Gud, men at det er han som har valgt meg og oss. Og at vi er forvaltere. For vi eier jo faktisk ikke noe, men vi er satt til å forvalte.
Enda et bibelvers trekker hun frem som viktig for henne i denne sammenhengen.
– I en gammel oversettelse står det i Salme 60, vers 14, at «Med Guds hjelp skal vi gjøre storverk.» Vi kan altså ikke gjøre noe i Guds rike i oss selv, men ved Guds hjelp er det ingen begrensninger, forklarer hun.
Trygg i sin rolle
Ettersom Agnes over de siste åtte årene har sittet i flere lederroller, som kvinne, bringer hun på banen at det tradisjonelt sett har vært en del roller innenfor kristent arbeid som har vært forbeholdt menn. Hun sier at det de fleste steder i Norge ikke blir stilt spørsmålstegn ved slikt lenger, men at hun i sitt arbeid, der over 100 organisasjoner verden over har sluttet seg sammen, stadig kan møte på spørsmål som knytter seg til hennes stillinger.
– Dessverre tror jeg at mange kvinner lar være å ta på seg et ansvar i frykt for at det er teologisk galt. Det kan virke tryggest å trekke seg litt unna. Jeg har imidlertid selv kjent meg veldig trygg i det jeg har stått i, antakelig fordi jeg har jobbet grundig med disse problemstillingene.
Dessverre tror jeg at mange kvinner lar være å ta på seg et ansvar i frykt for at det er teologisk galt. Det kan virke tryggest å trekke seg litt unna.
Allerede fra 12-årsalderen viste Agnes stor interesse for Bibelen. Hun leste den fra perm til perm i løpet av tenårene, og da hun ble litt eldre valgte hun å gå på bibelskole for å lære enda mer.
– Dessuten har også språk alltid vært viktig for meg. Interessefeltene bibel og språk henger tett sammen for min del. Med dette som bakteppe er det kanskje ikke så rart at jeg endte opp med en jobb som har med bibeloversettelse å gjøre?
Å forvalte sine talenter
Agnes er av den oppfatning at alle kristne er kalt og utrustet av Gud.
– Vi har ingen gaver som ikke er gitt oss av ham. Og jeg mener vi har et ansvar for å benytte oss av og velsigne andre med den utrustningen vi har fått, fortsetter hun.
– Det står om nådegavene som er gitt oss i Romerbrevet kapittel 12.
Hun tror det er viktig å finne en rolle som sammenfaller med de talentene og gavene man har fått.
– Selv oppfatter jeg å ha fått utrustning til å undervise og til å lede. Og da velger jeg å si ja til Gud! Ja til å forvalte de talentene han har gitt meg.
Hun referer til lignelsen i Bibelen om talentene, og sier at det ikke gagner noen om man gjemmer på eller graver ned det man har blitt gitt av Gud. Men at man ved å bruke det, investere i det, vil se en avkastning til fordel for Guds rike.
Aldri for sent
For Agnes er det viktig å uten forbehold si «ja» når Gud kaller.
– Jeg ser for meg at en del mennesker som befinner seg midt i livet tenker at det er for sent. At toget om å gjøre Guds vilje, «det gikk da jeg var ung». Den gangen man naturlig nok sto overfor tydelige veivalg, valg som i stor grad kom til å påvirke livet videre. Som studieretning, yrkesvalg, å finne en livsledsager, etablere seg og så videre.
Hun har voksne barn i dag, og hittil fire barnebarn. Det er 40 år siden hun var russ.
– Kvinner på min alder, som er midt i livet, ferdige med små barn eller andre ting som har bundet en, kan med stor forventning stille Gud spørsmålet: «Hva vil du med resten av mitt liv?» Vi må ikke begrense Gud. Det er aldri for sent å innvie seg. Hver eneste dag kan man i bønn spørre om hva man kan få være med på. Som godt voksen har man dessuten med seg modenhet, og man står gjerne tryggere til å tenke at det ikke er så farlig hva andre sier og mener. Kanskje har man også en annen «guts» enn tidligere?
– Kvinner på min alder, som er midt i livet, ferdige med små barn eller andre ting som har bundet en, kan med stor forventning stille Gud spørsmålet: «Hva vil du med resten av mitt liv?»
Agnes er overbevist om at mange kan få oppleve en fornyelse av troen i løpet av sine senere år.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet JK. https://jk.no/jkmagasinet
