Du leser:
Trenger vi flere stoppeklokke-gudstjenester?

Trenger vi flere stoppeklokke-gudstjenester?

Avatar photo

Er «skreddersydde gudstjenester», lagt opp etter stoppeklokka, der «alt» skal skje i løpet av fire, fem kvarter, det vi trenger i 2024?

Trenger dagens menigheter menighetsmiljøer der forkynnelsen er nedskalert, nådegavene utestengt og ettermøtene er borte? Det spør Terje Berg seg om i denne artikkelen.

«Kanskje Herren gjør noe for oss. Ikke noe hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller få» (1 Sam 14,6).

Egentlig handler denne artikkelen om noe positivt. Grunnet empirisk dokumentasjon har jeg derfor grunn til å smile, dessuten er jeg født med et lyst og optimistisk sinn og tenker om det meste at «alt går», men la dette ligge til lenger ned i artikkelen.

Kanskje?

«Kanskje Herren gjør noe for oss». Kanskje?  

Ved årsskiftet begynte jeg på mitt femtifemte år som forkynner. Jeg synes jeg har hatt et inspirerende og godt liv. Men – i det jeg kommer et apostolisk inspirert utsagn i hu, «omsorgen for alle menighetene», stiller jeg meg selv spørsmålet, hvordan er situasjonen bortover, i menighetene? I Pinsebevegelsen?

Selv om jeg har vært forstander fram til pensjonsalder, er jeg meget aktiv som forkynner og har alltid likt å «preke», det vil si besøke menigheter. Så artikkelen bærer preg av å være litt personlig, fra mitt hjerte, men ikke privat. 

Jeg kan i 2024 konstatere at lite er som det var. Det vil si, i 1969 var det atskillig lettere å samle folk til evangeliske møter, menighetene arrangerte teltmøter, stevner, vekkelseskampanjer, stilte opp med sang- og musikklag og kalte forkynnere i tillegg til egen forstander.

Mange menigheter er skrumpet betydelig, møteaktiviteten er tilsvarende redusert, ganske mange menigheter er nedlagt og lokaler solgt – også på steder hvor virksomheten var stor for fem, seks decennier siden.

«Kanskje Herren gjør noe for oss?» Det er jeg ikke i tvil om, hvis vi har den rette innstillingen.

Menigheter som skrumper inn

Pinsebevegelsen består av mange små og mellomstore menigheter, og noen store. Imidlertid, på Guds agenda står det «Herren frelser – enten det er ved mange eller ved få». 

Som kristne står vi i en åndskamp, vi har merket det ved inngangen til det nye året. En voldsbølge ryster landet, det er menneskers fortvilelse og synd som kommer til overflaten og bekrefter aktualiteten i Jesu ord: «Tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge, men jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod av liv» (Joh 10,10). Jeg konstaterer imidlertid at ikke-etniske nordmenn ofte er involvert i det som skjer.

De siste årene har jeg hjulpet en mindre pinsemenighet i Østfold, gode oppriktige kristne som tidligere har opplevd vekkelse og menighetsvekst. Imidlertid må vi konstatere at det i dag er ganske stille, selv om vi har «herlige møter».   

Imidlertid må vi konstatere at det i dag er ganske stille, selv om vi har «herlige møter».                 

Bare et par mil unna ligger en annen pinsemenighet, som for 30 år siden var utpost under en større menighet, men der ble det et åndelig gjennombrudd – stadig blir mennesker frelst, døpt og helbredet. Utpostens venneflokk ble selvstendiggjort som menighet og teller nå totalt nærmere 200 medlemmer. Det ganske nye pinselokalet er for lite og må bygges ut!                                                              

Kontrastene er store i pinselandskapet.

Imidlertid – det er mye å glede seg over. Inger-Johanne og jeg unte oss «fri» den første helgen i januar, men hvorfor da ikke benytte anledningen til å oppsøke nærliggende menigheter, for å ta del i fellesskapet? Ikke som forkynnere denne helgen, men som «vanlige møtegjengere», lyttet vi til andre forkynnere, for å be, bli inspirert og fornyet.  Som tenkt, så gjort!

La meg løfte fram tre pinsemenigheter innen en radius av tolv km – Filadelfia Fredrikstad, Zoe Kirken Fredrikstad og Filadelfiakirken Sarpsborg. Det pågår en betydelig virksomhet i disse menighetene, og i nyttårshelgen gjorde jeg meg notoriske refleksjoner.

Inger-Johanne og jeg «hadde frihelg», det vil si en helg uten møte- og forkynneransvar. Hvorfor ikke benytte anledningen til å besøke disse tre menighetene, iakttakende, nysgjerrige, positivt innstilt – «kanskje Herren gjør noe for oss?»

La meg med en gang si at det var herlige, positive erfaringer vi høstet, i alle tre menigheter. Den første vi besøkte var Filadelfia, Fredrikstad lørdag kveld. Mens utetermometeret på bilen viste -20,5 grader kjørte vi mot byen ved Glommas utløp. Det var bra med folk og herlig forkynnelse av  den skotske pinsepastoren Alan Ross, som også ba for mange og betjente dem profetisk.  

Les også

Ta vekkelsesmøtene tilbake                                           

Pastor Karl-Axel Mentzoni har mange internasjonale kontakter og får de beste av dem til Fredrikstad! Her var det et langt og godt ettermøte.

Da jeg i et nyttårsprogram på tv Visjon Norge ble intervjuet av Arne Pedersen, uttrykte jeg ønske om at pinsemenighetene måtte ta tilbake vekkelsesmøtene og vekkelseskampanjene. Sædejorden er annerledes i Norge i dag enn tidligere, det krever mer tålmodighet og langsiktighet i vår utadrettede møtestrategi. Så når Mentzoni kunngjør en tidagers kampanje med den engelske pinsepastoren Colin Dye fra 21. januar, kjenner jeg en euforisk glede!

Når Mentzoni kunngjør en tidagers kampanje med den engelske pinsepastoren Colin Dye fra 21. januar, kjenner jeg en euforisk glede!

Søndag formiddag kjente jeg meg ledet til Filadelfiakirken i Sarpsborg. Også her var det i kulden en relativt tallmessig stor forsamling, med god sang, skriftlesning og lange forbønnsekvenser. Etter pastor David Hetlelids lange og innholdsrike preken om «et nådens år fra Herren» (Luk 4) var det god tid til ettermøte med bønn og forbønn. Man styrte ikke etter klokka i en nærmere to timers gudstjeneste. Forbilledlig!

Søndag kveld tilbrakte vi på avslutningsmøtet vedrørende nyttårskonferansen i Zoe Kirken, der Ruben Dahl Hansen er relativt fersk som pastor og utfører en meget god tjeneste. Å høre en norsk pastor – Mats Ola Ishoel – tale, som i dag sammen med flere har bygd opp en karismatisk menighet på 7.000 medlemmer i Moskva, var en inspirerende opplevelse. Den store forsamlingen holdt det gående med forkynnelse, sang, musikk, lovsang og forbønn i nærmere to og en halv time!

Menigheten har flere slike kampanjer på agendaen. Bra! tenker jeg.

Hvorfor for nevner jeg dette? Jo, det har vært noe fokus i det siste på «skreddersydde gudstjenester», lagt opp etter stoppeklokka, der «alt» skal skje i løpet av fire, fem kvarter! Forkynnelsen er nedskalert, nådegavene utestengt og ettermøtene er borte. 

Vi er mange nok!

Jeg sitter i disse tre levende og kraftfulle pinsemenighetene og tenker, du verden, hvor mange kristne vi egentlig er! Her i møtene er vi sammen, men i morgen er vi spredte lys blant mennesker som vandrer i mørket! Vi er mange nok til å gjøre betydelige endringer i byene og bygdene. Gjennom forbønn og aktiviteter, gjennom samfunnsfokusert engasjement kan situasjoner snu, mennesker bli frelst, og politiske vedtak omgjøres. 

Guds løfter gjelder, Gud er på troen, Jesus er verdens frelser og Den Hellige Ånd er en iboende kraft for oss kristne. Da velger jeg å ha tro på dagens og fremtidens menigheter, som gjør som Vigeland-evangelisten  Arthur Robertsen sa i adventkonferansen på Østerbo: «Vi må slippe Den Hellige Ånd til i møtene». 

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!