Paulus’ kvinnelige medarbeidere både underviser og opptrer med kirkelig myndighet overfor menn.
I denne artikkelserien argumenterer John Daniel Andersen for at kvinner han ha alle slags tjenester og være ledere på alle nivåer i kirken.
I den første artikkelen så vi at kvinner hadde en fremtredende rolle i begynnelsen av pinsevekkelsen og at spørsmålet om kvinnelige ledere har praktisk betydning med tanke på full mobilisering for Guds rike og vårt misjonsoppdrag.
Bibelsk grunnlag
I den andre artikkelen så vi på det bibelske grunnlaget for at kvinner kan inneha alle slags tjenester og være ledere på alle nivåer i kirken. Vi så blant annet hvordan Gud har anvendt en rekke kvinnelige ledere både i Det gamle og Det nye testamentet. Dette inkluderer navn som Debora (profet og dommer), Priskilla (misjonær og grunnlegger av en husmenighet), og Junia (omtalt som «fremragende blant apostlene» i Rom 16,7).
Vi så også hvordan Apostlenes gjerninger forteller om oppfyllelsen av Joels profeti om at Den Hellige Ånd skal utøses over alle mennesker – uavhengig av sosial posisjon som sønn eller datter, gammel eller ung, slave eller slavekvinne – og at Paulus hilser til hele 13 kvinner i sine brev, hvor de fleste av dem er hans medarbeidere, og som er oppsiktsvekkende med tanke på antikkens sterkt negative holdninger overfor kvinner.
Basert på dette bibelmaterialet argumenterer jeg for at kvinner med frimodighet kan tre inn i fulltidstjeneste og lederoppgaver de tror Gud har lagt på deres hjerter, og kirkeledere bør tilrettelegge for det.
Motforestillinger
I denne artikkelen vil vi se på den vanligste motforestillingen mot kvinnelige ledere, nærmere bestemt en teologisk forståelse av at Paulus forbeholder undervisnings- og hyrdeansvaret til menn.
Hovedinnvendingen fra dem som mener at kvinner ikke kan forkynne eller undervise offentlig i gudstjenesten, eller være eldste eller hovedpastor, er at Paulus visstnok nekter dem dette i 1 Korinterbrev 14,33-38 og 1 Timoteusbrev 2,11-15. Det er sistnevnte bibeltekst som vies størst oppmerksomhet.
Mitt hovedsvar på denne innvendingen er at disse uttalelsene av Paulus bør leses i lys av Bibelens mange historier om kvinnelige ledere (og ikke motsatt!). En god tommelfingerregel er å lese Bibelen i lys av Bibelen, hvor uklare eller vanskelige vers leses i lys av klarere skriftsteder.
Kontekst
I tillegg bør vi alltid lese bibeltekster i sin historiske og litterære kontekst. De to omdiskuterte uttalelsene av Paulus bør derfor leses i lys av at Paulus faktisk hadde og selv forteller om en rekke kvinnelige medarbeidere og kirkeledere som for eksempel Priskilla og Junia.
De to omdiskuterte uttalelsene av Paulus bør derfor leses i lys av at Paulus faktisk hadde og selv forteller om en rekke kvinnelige medarbeidere og kirkeledere som for eksempel Priskilla og Junia.
Vi behøver også å se på sammenhengen uttalelsene står i. Begge uttalelsene gis nemlig i forbindelse med praktisk rådgivning om menighetssamlinger, og som synes å være mer situasjonsavhengig og derfor ikke skal forstås som universelle eller absolutte påbud og forbud.
Hvordan forstå 1 Kor 14 og 1 Tim 2?
I boken, Women in the Church, hevder flere evangelikale teologer at Paulus ikke tillot kvinner å undervise eller utøve autoritet over menn innenfor den lokale kirken. Dette, mener de, har fortsatt relevans for kirken i dag, og gjaldt derfor ikke bare for kirken i Efesos, som 1 Timoteusbrev antageligvis er skrevet til.
Det er tre sentrale argumenter for deres teologiske syn, som vi nå skal se nærmere på. Det første er at en mest mulig presis oversettelse av det de anser som nøkkelverset, nemlig 1 Tim 2,12, er: «Og jeg tillater ikke en kvinne [hverken] å undervise eller utøve autoritet over en mann, men å være i stillhet».
Det greske verbet avthenteå bør nemlig oversettes «utøve autoritet», og ikke «assume athority» eller å kreve urettmessig autoritet som i noen oversettelser. Ved en bokstavelig eller umiddelbar lesning av verset synes således setningskonstruksjonen å tilsi at Paulus hverken tillater undervisning eller utøvelse av makt.
Det andre argumentet er, ifølge disse teologene, at vår kjennskap til den antikke verden og byen Efesos gjør det mindre sannsynlig at Paulus kommenterer en helt unik situasjon, og at Paulus derfor gir et universelt eller absolutt forbud mot at kvinner underviser eller utøver autoritet.
Deres tredje argument er at Paulus henviser til skapelsen (1 Tim 2,13-15). En tilsvarende henvisning finnes i 1 Kor 11,1-16 hvor beskriver Paulus forskjellige roller mellom menn og kvinner, som er noe han gjør i flere brev, blant annet i Efeserne 5,22 hvor det står at hustruer skal underordne seg sine menn. De mener derfor at forbudet mot kvinnelige ledere kan begrunnes ut ifra en bestemt skapelsesorden. Jeg er uenig i en slik tolkning av Paulus’ ord, og skal nå begrunne hvorfor.
Historiske´ og litterær sammenheng
Paulus’ uttalelser i 1 Kor 14,33-38 og 1 Tim 2,11-15 må ikke tolkes som at Paulus aldri tillot kvinner å undervise offentlig eller utøve autoritet over menn i kirkene. Som allerede nevnt, har vi både historiske og litterære grunner for at disse uttalelsene ikke bør forstås som generelle eller absolutte påbud og forbud. Det betyr at det er rom for kvinnelige ledere også i kirken i dag. La oss gjennomgå de tre argumentene nevnt ovenfor.
Praktiske anvisninger om menighetssamlinger
Tekster må forstås i sin litterære sammenheng. Den umiddelbare konteksten i både 1 Tim 2 og 1 Kor 14, er at Paulus gir råd og veiledning om når menigheten samles, slik at det kan bli til oppbyggelse (1 Kor 14,3,5,12,26) under ordnede og fredelige forhold (1 Tim 2,8-12; 1 Kor 14,33,40). De praktiske anvisningene Paulus gir i de to kapitlene er som følger:
1 Timoteusbrev 2:
- Det skal gjøres bønner og takksigelse for alle mennesker, inkludert konger og alle som er i høy stilling.
- Menn skal be på hvert sted med løftede hellige hender, adskilt fra sinne og konflikt.
- Kvinnene skal kle seg anstendig og pynte seg respektabelt med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller dyre klær.
- En kvinne skal lære i stillhet med all lydighet.
1 Korinterbrev 14:
- Det bør ikke være mer enn to eller tre som taler i tunger.
- De må tale én om gangen, forutsatt at én tyder. Ellers bør de tie.
- To eller tre profeter skal tale.
- Hvis en person får en åpenbaring mens de er samlet, skal resten tie.
- Kvinnene skal tie og underordne seg. Om de vil lære noe, kan de spørre sine menn hjemme.
Alle disse anvisningene synes å være praktisk veiledning som er noe situasjonsavhengig.
Er det slik at menn alltid må be med løftede hender? Kan aldri flere enn tre personer komme med budskap i tunger som tydes? Og hva hvis ingen taler profetisk, for Paulus befaler jo (i imperativ) at de skal la to eller tre profeter tale?
Det virker litt problematisk å hevde at alt dette er universelle eller absolutte påbud og forbud om hvordan enhver menighetssamling skal organiseres. Hvorfor skal det være slik at det kun er anvisningene om kvinner som bør forstås som universelle eller absolutte? Men heller ikke anvisningene om kvinner kan tolkes bokstavelig, for Paulus kan jo ikke mene at kvinner alltid skal tie i menigheten når han tidligere i samme brev skriver om kvinner som profeterer blant dem (1 Kor 11).
Hvorfor skal det være slik at det kun er anvisningene om kvinner som bør forstås som universelle eller absolutte?
Som gresk-lærer har jeg forholdsvis god kunnskap om gresk språk og grammatikk, og ser ingen problemer med oversettelsen av disse bibelversene. Samtidig er det et tolkningsspørsmål om hva versene egentlig sier om Paulus’ syn på kvinnelige ledere.
Hva mener Paulus med uttrykket «jeg tillater ikke» i 1 Tim 2, 12? Kan det han skriver forstås på en tilsvarende måte som i 1 Kor 7, hvor han gir sin egen mening (og ikke Herrens) om ekteskap og ugift stand? Bemerkelsesverdig nok, så avslutter faktisk Paulus sine praktiske anvisninger om gudstjenesten i 1 Timoteusbrev med å si at det han skriver er «troverdig» (pistos, 1 Tim 3,1A). Det er nøyaktig samme begrep som anvender han om sine egne «troverdige» meninger, og som ikke skal forveksles med «Herrens befaling» (1 Kor 7,25).
Paulus hadde flere kvinnelige medarbeidere
Når det gjelder den historiske konteksten, er det viktig å se til forfatteren. Paulus’ liv og tjeneste blir imidlertid ofte oversett i diskusjonen av hva Paulus egentlig mener om kvinnelige ledere.
La oss først se på Paulus’ medarbeidere. I Apg 18,26 leser vi at Priskilla, som her nevnes før sin mann, tar den kunnskapsrike læreren Apollos til side og forklarer nøyaktig Guds vei for ham. Dette skjer i byen Efesos før Apollos reiser videre til Korint, på deres anbefaling.
Med andre ord har vi et tydelig tilfelle der en av Paulus’ kvinnelige medarbeidere både underviser og opptrer med kirkelig myndighet overfor en mann. Dette skjer attpåtil i de to byene som mottar de to tekstene vi diskuterer!
Paulus’ kvinnelige medarbeidere både underviser og opptrer med kirkelig myndighet overfor en mann.
I 1 Tim 3 står det at både en tilsynsmann, eller på gresk «biskop» (episkopos), og en diakon skal være «én kvinnes mann» (v.2 og 12). Dersom en ser vekk ifra Paulus’ liv og tjeneste kan dette kanskje forstås som at kvinner ikke kan ha slike ledertjenester. Men, som vi har sett, så kalles Føbe for «diakon» av Paulus i Rom 16,1. Dermed kan ikke 1 Tim 3 tolkes slik at Paulus nekter kvinner å være tilsynsmenn eller diakoner.
I denne sammenheng kan vi kanskje si at et av de sterkeste skriftbevis for at kvinner i prinsippet kan ha alle slags tjenester i kirken, er at Paulus omtaler kvinnen Junia sammen med mannen Andronikos for «apostler» i Rom 16,7 på en tilsvarende måte som Barnabas blir kalt for (Apg 14,14).
Nå har noen påstått at selv om Junia var en apostel, så behøvde hun ikke å ha en offentlig undervisningstjeneste. En slik påstand er både problematisk og svært usannsynlig, for vi har ingen eksempler i NT på at apostler ikke hadde, eller var autorisert til, offentlige forkynner- og undervisningstjenester.
Det er da blitt bemerket at det i så fall er vanskelig å forstå hvordan Paulus kan forby kvinnelige lærere og ledere i 1 Kor 14 og 1 Tim 2. Det er helt riktig, og er i seg selv et sterkt argument mot å tolke Paulus’ uttalelser som et generelt forbud for kvinner å undervise offentlig.
I kirkehistorien kan vi se at ordinasjon av kvinner til sentrale embeter tok en definitiv slutt på omkring 300-tallet. Dette til tross for at kvinner altså spilte en betydelig rolle i urkirken og apostolisk tid. Hovedårsaken til begrensningen av kvinners tjenestemuligheter synes å være at kirkene i større grad tilpasset seg de gresk-romerske forholdene de levde under, altså datidens negative holdninger overfor kvinner.
Senere i kirkehistorien, i det 13. og 14. århundre, kan vi se at kristne har funnet det vanskelig å tro eller akseptere at Junia i det hele tatt kunne ha vært en apostel. Det fremkommer i prosessen med kopiering av gamle håndskrifter, der Junia noen ganger er blitt endret til den maskuline formen Junius, samt påstander fra omkring samme tidsperiode om at Junia egentlig var en mann. Dette har ikke støtte i de eldste håndskriftene hvor vi klart og tydelig ser at det feminine navnet Junia anvendes.
Prestinner for Artemis i byen Efesos
Basert på vår kjennskap til den antikke verden og byen Efesos, kan vi ikke med sikkerhet si at Paulus i 1 Timoteusbrev adresserer en helt unik situasjon i denne byen. Men vi kan heller ikke utelukke det, for i brevet ser vi at Paulus adresserer konflikter.
Konfliktene kan ha vært knyttet til promotering av askese; at en ikke skulle gifte seg og få barn (v.15), kulturell sømmelighet (v.9) eller gnostiske idéer om at skaperverket er ondt og Eva opphøyes som kilde til kunnskap (v.13-14). Kvinner kan ha forårsaket disse konfliktene i kirken, for vi vet at det i Efesos fantes fremtredende religiøse kvinner med offentlig tjeneste som prestinner i det storslåtte templet for gudinnen Artemis, regnet som et av verdens sju underverker (Apg 19).
Det er altså mulig at noen av disse kanskje tidligere prestinnene forårsaket uro og forvirring i kirken i Efesos, og at det er dem Paulus konkret sikter til med sine uttalelser.
Skapelse og konsekvenser av syndefallet
Vi har nå svart på de to første argumentene mot kvinnelige kirkeledere, og har kommet til det tredje argumentet om at Paulus henviser til skapelsen. Spørsmålet er om menn og kvinners roller og ansvar i menigheten ligger implisitt i skapelsesordenen før syndefallet.
Til det vil jeg heller si at det er motsatt, slik vi så i forrige artikkel, hvor det ble betont at både menn og kvinner er skapt i Guds bilde og fikk del i forvalteroppdraget med samme autoritet og ansvar (1 Mos 1,26-29). Det at menn får en tendens til å råde og herske over kvinner er snarere en konsekvens av syndefallet enn Guds gode skaperordning (jf. 1 Mos 3,16).
Ut ifra vår kjennskap til den antikke verden vet vi at Paulus gir konkret veiledning i en tid med sterkt negative holdninger overfor kvinner. Det er fullt mulig at Paulus med tanke på utbredelsen av evangeliet forsøker å unngå unødvendige konflikter der jøder, proselytter og gudfryktige hedninger med inngående kjennskap til Moseloven og jødisk tradisjon var tilstede.
I 1 Kor 11 ser vi også at Paulus henviser til skapelsen når han tar til orde for at kvinner skal bruke hodeplagg. Den bakenforliggende årsaken til dette pålegget kan være at kvinner med utildekket hode ble oppfattet som prostituerte.
Det synes å være tilsvarende kulturelle grunner for at Paulus henviser til skapelsen når han skriver at kvinnene skal være stille og underordne seg. Henvisningene til skapelsen kan enkelt forstås som en begrunnelse for hvorfor Paulus enten har, eller anbefaler, en bestemt praksis når menighetene kommer sammen.
Paulus’ ord i lys av Bibelens historier
Jeg vil argumentere for at Paulus’ uttalelser i 1 Kor 14,33-38 og 1 Tim 2,11-15 bør leses i lys av Bibelens mange historier om kvinnelige ledere, og ikke motsatt.
Ulike teologiske syn i spørsmålet om kvinnelige ledere i kirken kan nok delvis forklares ut ifra ulik vektlegging og forståelse av Bibelens historiefortellinger og litteratur som brev og taler. For eksempel, i boken Skal kvinnene tie? – og som svarer et teologisk ja på det spørsmålet – hevdes det at 1 Kor 14 og 1 Tim 2 er de mest sentrale bibeltekstene om temaet. Dette er jeg uenig i. For hele Bibelen er relevant for spørsmålet om kvinnelige ledere i kirken. Historiene om Debora, Hulda, Maria Magdalena, Lydia, Priskilla, Junia, og så videre, er like sentrale for diskusjonen, når vi systematisk prøver å sette sammen puslespillbitene i Bibelen.
I troen på at Gud er den samme i dag som i urkirken, kan vi særlig løfte opp Apostlenes gjerninger som en god modell for hvordan nytestamentlig kristendom bør praktiseres. 1 Kor 14 og 1 Tim 2 bør leses i lys av Bibelens historier og øvrig bibelmateriale. Det viktigste er hva Bibelen sier, og her vil jeg argumentere for at det er et solid bibelsk grunnlag for at kvinner kan lede på alle nivåer i kirken.
Kvinner kan derfor tjene med frimodighet i alle posisjoner i kirker. Dette er ikke bare tillatt, men sterkt ønskelig, hvis menn og kvinner sammen er kalt til å utføre misjonsbefalingen.
For en utvidet faglig behandling av dette emnet, les Åse-Miriam Smidsrød, Karl Inge Tangen og min fagfellevurderte artikkel i Scandinavian Journal for Leadership & Theology: «Kvinnelige ledere i kirken: Et pentekostalt perspektiv» (https://www.sjlt-journal.com/index.php/sjlt/article/view/40)
