Du leser:
Fra rusavhengighet til frihet: «Jeg stod klar til å ta livet mitt, og ba en siste bønn.»

Fra rusavhengighet til frihet: «Jeg stod klar til å ta livet mitt, og ba en siste bønn.»

Avatar photo

I 2017 flyttet Anne Marit Abeltun fra Alta til Moss for å starte et nytt liv. På en av de daglige turene, i den vakre, østlandske naturen, der hun takknemlig gikk og ba, snakket Gud plutselig tilbake til henne. Ved hjelp av bilder fra naturen ble hun gitt nøkler for livet.

Anne Marit Abeltun sier ikke mange ord før dialekten avslører at hun kommer fra et sted langt nord i Norge. Børselv i Porsanger, røper hun snart, en bygd med rett over 200 innbyggere. Der vokste hun opp som enebarn sammen med foreldrene sine, i sin fars barndomshjem. Naturen i nærområdet var hennes lekerom.
– Det er en veldig liten plass, og perfekt dersom man liker vakkert landskap, fiske og jakt. Men for min del er det litt for øde.

Alene til Alta

Gjennom store deler av både barne- og ungdomsskolen ble hun mobbet, noe som gjorde oppveksten vanskelig. På hjemmebane opplevde hun oppdragelsen som streng. Det var mye som ikke var lov. Dermed var det med en viss lettelse og frihetsfølelse at hun som 16-åring flyttet til Alta, 22 mil hjemmefra, for å gå på videregående skole. Flere i klassen hennes bodde på internat eller i elevhjem, mens Anne Marit bodde alene.
– Det var både vanskelig, og litt spennende, at jeg var overlatt så mye til meg selv. Jeg slet litt med tanken på at mamma og pappa var så langt unna, men samtidig hadde jeg plutselig full frihet til å utforske alt jeg var nysgjerrig på. Mens de andre på min alder hadde innetider, var det ingen som passet på når jeg kom hjem.
            Hele livet hadde hun lengtet etter tilhørighet i en gjeng, og det fant hun i Alta, men miljøet var ikke godt. Det tok ikke lang tid før hun fikk en kjæreste som ruset seg, og plutselig ble veien til å eksperimentere med rusmidler veldig kort for henne også.

Foto: Mai-Linn Strand

En stor løgn

Jeg brukte å si at jeg hadde kontroll. ‘Rusen styrer ikke meg, jeg styrer rusen’, var en setning jeg stadig gjentok, men det ble snart den største løgnen jeg fortalte til meg selv.

Anne Marit hadde det gøy og likte virkningen av rusen. Hun gikk på skole, begynte etterhvert å jobbe og levde lenge et tilsynelatende vanlig liv.
– Jeg brukte å si at jeg hadde kontroll. «Rusen styrer ikke meg, jeg styrer rusen», var en setning jeg stadig gjentok, men det ble snart den største løgnen jeg fortalte til meg selv. For etter hvert ble jeg helt hektet, og mot slutten av 20-årene eskalerte misbruket. Da ble det veldig synlig, også for alle rundt meg, at jeg hadde mistet grepet fullstendig.
            De negative konsekvensene av valgene hun tok ble også stadig større, og som 30-åring nådde hun sitt personlige bunnpunkt. Hun følte seg fengslet i elendighet og rus og hadde mistet alt som betydde noe for henne. Også omsorgen for datteren hun hadde fått, hadde hun måttet gi fra seg. Hun så ikke lenger noen mening med livet. Ved hjelp av medisiner hun hadde lett tilgjengelig, via sin daværende kjæreste, gjorde hun seg klar til å avslutte det hele. Dosen var en sikker død.

Et uventet svar

Anne Marit vokste opp med kristne foreldre. Hun gikk på søndagsskole, og som 14-åring hadde hun en opplevelse som gjorde at hun valgte å ta imot Jesus. Men som ungdom i Børselv hadde hun ingen andre kristne enn foreldrene rundt seg.
– I Alta prøvde jeg en kort stund å bli en del av et kristent miljø, men jeg var altfor nysgjerrig på det med festing, og valgte heller det. Jeg tok aldri et bevisst valg om å gå bort fra Gud, men likevel sklei jeg sakte, men sikkert, unna.
            Kvelden da hun hadde planlagt å gjøre ende på sitt eget liv, ba hun en bønn. «Kjære Gud, hvis det her skal være livet mitt, så la meg dø! Men hvis du har en større plan for meg, så la meg leve!»
– Det var mitt siste rop om hjelp, og til min store overraskelse fikk jeg svar! Gud møtte meg sterkt og umiddelbart, og jeg fikk et syn. Rett foran meg, med store, svarte bokstaver, sto det «Du er frigjort!»
            Øynene hennes blir blanke mens hun forteller.
– Deretter så jeg et syn til. Jeg så meg selv, stående på en scene foran masse folk, og snakke om hva Gud har gjort i livet mitt.
– Med en gang visste jeg: «Jeg skal fortsette å leve, og jeg skal leve for Jesus!»

Rusbehandling og ny start

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Fra å ha vært i et totalt mørke, var det nå håp, glede og lys! Jeg visste at jeg hadde fått en ny start.

Neste dag våknet Anne Marit opp og kjente at «lyset var på». Hun merket selv hvordan det strålte av henne.
– Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Fra å ha vært i et totalt mørke, var det nå håp, glede og lys! Jeg visste at jeg hadde fått en ny start. Jeg følte det akkurat slik det synges i en sang som er skrevet ut fra Salme 40: «Han dro meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell». Det var så sterkt!
            Anne Marit dro først på en to måneders rusbehandling i Tromsø før veien gikk videre til Østerbo, et av Evangeliesenterets steder for rehabilitering. 
– Siden jeg allerede hadde bestemt meg for å leve for Jesus, opplevdes det riktig å dra til Evangeliesenteret. Jeg kom dit i januar 2017.

Foto: Mai-Linn Strand

Lignelser fra naturen

Hun kjente raskt at hun var kommet til riktig plass. Her skulle hun få vokse videre inn i det livet som Gud hadde for henne.
– Jeg gikk gjennom mange viktige prosesser i løpet av årene på Evangeliesenteret.
            Hun tar frem to dataskrevne A4-ark fra vesken sin og forteller at hun har tatt med seg noe hun har lyst til å dele.
– Da jeg var på Varna, Evangeliesenterets bibelskole ved Moss, ble jeg veldig glad i å gå tur. Jeg elsker denne Østlandsnaturen, utbryter hun der vi sitter på en utendørskafé i Gamlebyen i Fredrikstad. 
– Høye trær… åh, sier hun strålende.
– Jeg pleide å gå og bare takke Jesus. «Takk for at du reddet livet mitt! Takk for at du så meg der jeg var! Takk for at du plasserte meg akkurat her!» Hele meg var så glad, smiler Anne Marit, igjen blank i øynene.
            På arkene hun har funnet fram står det 5. oktober 2017. Det var en nydelig dag, husker hun. Hun gikk og lovpriste Gud slik hun pleide, men så snakket Gud plutselig tilbake til henne.
            Etter turen løp hun til rommet sitt for å skrive ned alt hun kunne huske. Gud hadde brukt elementer fra naturen til å undervise henne om livet: Steiner og vann ble bilder på utfordringer, mens gode sko var Guds Ord. Busker som skjuler bakken ble et bilde på det ukjente, mens det å likevel gå der ble et bilde på å stole på at Gud har kontrollen selv når vi ikke ser. Gud brukte en stein i skoen til å fortelle henne at vi fra tid til annen må fjerne ting fra livet, som skadelige relasjoner eller dårlige vaner. Og gjennom at hun ble tørst, ble hun minnet om viktigheten av å drikke av det levende vannet. De blåmerkede løypene ble bilder på Guds Ord som viser vei.
            Anne Marit kjemper for å holde tårene tilbake når hun har lest gjennom arkene.

– Denne teksten har hjulpet meg gjennom alle disse årene, og jeg har fått dele den med andre også. Jeg synes den er så fin, for den er så enkel at alle kan forstå.

En viktig bestemmelse

Anne Marit elsket å gå på bibelskole.

– Jeg syntes det var helt fantastisk å sitte og ta imot, slå opp i Bibelen og lære.
            Det tok heller ikke lang tid før hun sto på en scene og fortalte om hva Gud hadde gjort i livet hennes, akkurat som hun hadde sett i synet.
            Etter et år gikk hun videre til medarbeiderlinjen. Der var det enda mer fokus på formidling.
– Vi dro rundt og holdt møter. Noen forkynte, noen delte sine vitnesbyrd mens andre sang og spilte. Det var kjempespennende!

Les også

            Hun tok raskt en viktig bestemmelse: «Jeg skal få et normalt liv uten rus, og jeg skal ikke gå tilbake!»
– Det var en lang prosess der jeg avsluttet relasjoner som ikke var bra for meg, byttet telefonnummer og brøt tidligere bånd. Gud frigjorde meg allerede den dagen jeg hadde tenkt til å ta livet mitt, og han har styrket meg gjennom alle disse årene, men det har samtidig vært viktig for meg at jeg har gått fremover i tro uten å snu meg tilbake.

Foto: Mai-Linn Strand

Mann og barn

Jeg har måttet minne meg selv på at det ikke står noen steder i Bibelen at livet som kristen bare skal være lett. Det som derimot står er at Gud skal være med oss gjennom det vanskelige, styrke oss og bære oss, og det føler jeg virkelig at han har gjort.

Etter to og et halvt år flyttet Anne Marit ut fra Evangeliesenteret. I løpet av tiden der hadde hun blitt kjent med Joachim, som var på rehabilitering i samme periode som henne, og kort tid etter at de reiste fra Varna, giftet de seg. Det tok ikke lang tid før de fikk en liten datter.
– Det har vært mange tøffe tak etter at startet livet sammen. Vi begynte jo helt på bar bakke, jeg ble gravid, korona kom og begge mine foreldre ble veldig syke.
            Under tårer forteller hun at faren hennes døde i februar.
– Jeg har hatt mange tunge stunder i løpet av de siste årene, men det har aldri blitt helt mørkt, og det tror jeg heller ikke at er mulig når Jesus er på innsiden. Men jeg må innrømme at det var et lite sjokk med alle utfordringene som kom, for jeg hadde sett for meg at alt skulle bli «halleluja» i det nye livet. Jeg har måttet minne meg selv på at det ikke står noen steder i Bibelen at livet som kristen bare skal være lett. Det som derimot står er at Gud skal være med oss gjennom det vanskelige, styrke oss og bære oss, og det føler jeg virkelig at han har gjort. Gud har kommet med hjelp, kraft og visdom hver gang jeg har trengt det. Og det har vært en stor velsignelse å ha mannen min ved min side. Han er så sterk, mye sterkere enn meg, og han har gang på gang oppmuntret meg og dratt meg opp. Jeg er så stolt av ham, smiler Anne Marit, – han jobber og står på, og gjør det veldig bra. Vi har fått et godt liv. Ja, jeg er stolt av ham, gjentar hun.
            Anne Marit og ektemannen bor nå i Fredrikstad sammen med datteren på to og et halvt år.
– Hun har vært en stor gave til oss. Det er som om jeg får tilbake litt av den tapte tiden, og Jesus helbreder mine gamle sår, for det har ikke alltid vært så lett. Men nå kjenner jeg på mestringsfølelse. Den andre datteren min bor fortsatt i nord, og vi har en veldig god relasjon. Nå er hun så stor at hun kommer hit og er her hos oss alene.

Vil formidle håp

Når vi snakker om veien videre får Anne Marit et lurt smil.
– Jeg er i gang med å jobbe med noe, sier hun hemmelighetsfullt.
            Hun røper litt.
– Jeg skal begynne å holde foredrag om min oppvekst og om mobbing, så i disse dager sitter jeg og skriver. Jeg kommer til å dele min historie. Noen kan sikkert tenke: «Å, stakkars, hun har opplevd så mye vanskelig i livet», men sannheten er at jeg føler meg som en veldig rik person. På grunn av alle mine opplevelser så har jeg mye å dele, og jeg er overbevist om at Gud kan bruke min historie til noe godt. Han kan bruke hvert et sår og hver en vond opplevelse til å formidle håp. Kanskje kan min historie blant annet si «Det finnes en utvei, ikke gi opp! Gud hører bønn!»            
            Anne Marit vil aldri glemme telefonen hun tok til foreldrene sine fra Alta, etter at Gud hadde møtt henne og reddet livet hennes.
– De hadde bedt for meg i alle år, og endelig kom beskjeden de hadde ventet på! Jeg fortalte alt som hadde skjedd, og avsluttet med å si: «Fra nå av vil jeg leve for Jesus!» Jeg er så glad for at pappa også opplevde å se meg fri. Nå vil jeg fortsette å gå på denne veien. Jeg vet ikke hvordan det er i himmelen, men jeg håper at pappa får lov til å følge med på meg, se at jeg nå sitter her i Gamlebyen og peker på hva Jesus har gjort i livet mitt, og at han kan smile og si «Jeg er stolt av deg!» For det vet jeg at han er. Både han og mamma.


Se kommentarer (0)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

© 2023 Jesus People.

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!

Få en ukentlig dose med inspirasjon

Abonner for å motta inspirasjon rett i innboksen din.




Bli inspirert daglig!