Turid Svartdahl (67) er ikke glad i å stå på talerstolen, men hun liker å skravle. Derfor deler hun troen både på trikken og kaféen, og sammen med barnebarna.
– Jeg slår et slag for hverdagstroen, sier Turid Svartdahl, og inviterer på kaffe i den romslige salongen i Svartdahl-hjemmet på Mortensrud. Ektemannen Egil har hun sendt på hytta. I dag skal dagen nytes med hagearbeid og noen samtaler.
– Kanskje jeg drar en tur på Lambertseter og drikker en kopp kaffe. Det kan hende jeg møter noen der som trenger en oppmuntring.
Sommeren er Turids tid. Hun elsker når det gror og blomstrer, og steller gjerne hagen både hjemme og på sommerhytta. Sterke og glade farger lyser opp både inne og ute. Sommermånedene tilbringes på nytta eller på et sommerstevne der Egil skal preke.
Bønnestund på senga
Enten det er sommer eller vinter starter Turids hverdag alltid med bønnerunden for familie og andre som Gud minner henne om.
Fem barn har etterhvert gitt henne og Egil svigerbarn og i alt 13 barnebarn, så det er mange å be for.
– Jeg våkner gjerne tidlig om morgenen, blir liggende i senga en stund og minner Gud om alle barna, svigerbarna, barnebarna,. Det er min stille stund med Gud hver dag, forteller hun.
– Når ting er ille, kaster jeg det på Gud. Hvis vi ikke hadde hatt problemer, hadde vi ikke visst at troen seirer over dem, sier hun stille.
Bønnestunden i senga inneholder også en bønn om å kunne være til glede for noen i løpet av dagen.
– Der har jeg virkelig fått bønnesvar, ler Turid.
– En dag jeg satt på trikken satte det seg en full mann rett overfor meg. Han begynte å prate litt med meg og da benyttet jeg anledningen: «Jeg tror på Gud, og jeg tror at Han ser deg nå, jeg, akkurat som du har det». De andre hørte meg, men det gjorde meg ikke noe.
Da Turid tenkte tilbake på episoden visste hun med seg selv at hun faktisk ikke hadde gjort noe av å legge hånda på ham og be en bønn for ham heller. Der og da.
– Jeg bør kanskje trene meg opp til å gjøre det litt oftere, sier Turid ettertenksomt.
Frimodig tro
Hun minnes også praten med en kvinne rett utenfor Filadelfiakirken i Oslo.
– Hun stoppet meg og spurte om jeg visste om en pub i nærheten. Det gjorde jeg ikke, men jeg spurte hvor hun kom fra, og det viste seg å være fra et sted vi hadde familiehytte. Da lysnet hun opp, og jeg kunne fortelle henne om Jesus og velsigne henne. Til slutt sto hun og gråt. Hun tok et bilde av oss som hun skulle sende hjem til mamma.
Å være en brikke i en annen persons dag er så viktig, enten om det er med barnebarna, eller noen vi møter tilfeldig.
– Du skjønner, Jeg er ikke så glad for å stå bak en talerstol, men jeg er god til å skravle og komme i kontakt med mennesker. Det tror jeg er en styrke, sier Turid ærlig.
– Vi må tørre å være frimodige med troen ute på gater og streder.
God arbeidsfordeling
Derfor har fordelingen alltid vært grei mellom henne og mannen Egil, som er tv-pastor og en av Norges mest kjente forkynnere.
Å tjene Gud samme hva og med alt en er og har, ble tidlig Turids kall. Bare 14 år gammel traff hun Egil, og de var begge samstemte om å bruke livet for å bygge Guds rike.
– Vi har levd litt annerledes enn andre. Det kan kanskje være vanskelig for andre å forstå. Egil har vært i tjeneste og i rampelyset, mens jeg har vært hjemme med barna, som ble fem i tallet etter hvert. det er et bevisst valg vi har gjort, og vi opplever begge at vi står i samme tjeneste.
– Jeg fikk kallet like sterkt som Egil. Det gjør at vi forstår hverandre selv om vi gjør ulike ting.
Da Turid og Egil var pastorpar i Filadelfia, Kristiansand hadde hun tenkt å utdanne meg som barnevernspedagog. Men så dukket muligheten opp for Egil å komme på tv.
Tjenesten i hjemmet
– Da ombestemte vi oss. Jeg droppet utdannelsen for å være hjemme med barna. Vi har aldri angret. Jeg har elsket å leve sånn. Mens barna bodde hjemme, hadde vi et åpent hjem. De kunne ta med venner hjem og vite at jeg alltid var der.
Så selv om det ikke ble noen utdannelse på Turid, har hun følt at hun har fått bruke seg selv og all kreativiteten hun har i rikelig mon, både i menighet og i hjemmet.
Turid elsker å leke og ha det moro. Nå når barna for lengst har forlatt redet, er det barnebarna hun investerer tid med. Fortsatt finnes det lekerom og mer enn nok av leker i huset. Ikke minst finnes det bøker med bibelhistorier, som blir flittig brukt.
– Det er kjempeviktig å investere i barnebarna, i, særlig i den tiden vi lever i nå, mener Turid. Hun henviser til at i barnehagene og skolene er det nå slutt på alle kristne innslag, som å be Fader Vår eller synge salmer.
– Jeg leser de gamle bibelhistoriene for dem så de sitter med store øyne og åpen munn, og får møte Jesus gjennom det, forteller Turid.
– Det er viktig at de får med seg Guds ord på livsveien.
Slutt på pekefingeren
– Jeg vil være med å legge en arv ned i dem som de kan bære videre. For meg er det aller viktigst at de får møte Jesus,
I vår har to av barnebarna feiret konfirmasjon, og hun erfarer at også i tenårene har de mange spørsmål.
Det er ikke alt jeg kan svare på, men jeg har møtt Jesus, og og jeg kan bringe det videre.
Turid poengterer at hun har sluttet med pekefingeren.
– Det er bedre å strø glede og velsignelse, det er da fruktene kommer, mener hun avgjort.
– Når vi begynner å velsigne og be for de unge, skjer det noe med hjertene. Fedrenes hjerter vender seg mot barna.
– Når vi begynner å velsigne og be for de unge, skjer det noe med hjertene. Fedrenes hjerter vender seg mot barna.
Mellom to generasjoner
Det viktigste for Turid er å se mennesker, fra de er bittesmå til de er gamle.
– Det er så lett å overse de gamle. Mennesker er like verdifulle i alle generasjoner og aldre, sier Turid.
Hun vet at det er lett å føle seg tilsidesatt og avleggs som eldre i Norge i dag.
– Men vi som er med i menighet kan være en ressurs, framfor en litt grinete gjeng som bare vil ha alt på den gamle måten. På grunn av manglende eierskap avslår pensjonistene å stå i tjeneste fordi de vil ha frihet til å reise til Syden.
– Reis, men kom hjem igjen. Engasjer deg for Guds rike. Noen må høste inn alle seniorene som ble borte fra menigheten og har fått Gud på avstand. Noen har livet fart ille med, mange er ensomme. I denne fasen av livet kan vi høste inn mange, om seniorene ser sitt ansvar, mener Turid.
– Eldre må ikke slutte å være sjelevinnere.
Når Turid snakker om de eldre blir hun engasjert, alvorlig og litt følsom i stemmen.
– De eldre i Filadelfiakirken i Oslo har virkelig smeltet hjertet mitt, sier hun.
Ressurser
– De er ressurssterke mennesker med masse livserfaring, og. som jeg lærer mye av. Mange lever med så mange tap. Tap av ektefelle, helse, livskvalitet, nærhet, kjærtegn. De trenger å bli sett og tatt
på. Mange av dem blir ikke berørt lenger, sier hun.
– En gang kjøpte vi inn håndkremer, og mens vi lederne tok for oss en og en og smurte inn hendene
til de eldre, fikk vi gode samtaler, øyekontakt og bønnestunder.
Mange eldre får en sterk himmellengsel. Det er helt naturlig. Men mest av alt er vi fokusert på livet når vi jobber med de eldre her i Filadelfiakirken, forsikrer Turid.
– Vi skaper ting sammen, vi leser nyheter, spiser middag og drar på tur. De eldre fortjener å bli tatt godt vare på.
Turid peker på at dagens pensjonister er ressurser. Mange har hatt høye stillinger og er oppdatert både på den digitale hverdagen, trener flere ganger i uken og i full aktivitet.
– Jeg brenner for at denne allsidigheten og vitaliteten fortsatt skal finne rom i våre menigheter.
Fedrenes hjerter til barna
Å leve i skjæringspunktet mellom barnebarn og eldre har skapt et sterkt ønske hos Turid om å se generasjonene smelte sammen.
– Det skapes frykt når vi ikke snakker sammen. Fordi vi ikke kjenner hverandre blir det nærliggende
å kritisere og snakke negativt. Som voksne og eldre må vi ta ansvar for
å heie på og snakke godt om generasjonene etter oss, presiserer hun.
Hun mener at å være gode forbilder for de unge er å oppmuntre, dele erfaringene fra en livslang tro, skape kos og familiefølelse i menigheten.
Turid er selv senior idag og er ikke klar for å gi opp sitt aktive liv.
– Jeg lengter fortsatt etter å utvide noen områder i livet mitt, sier Turid Svartdahl. – Nå trapper jeg noe ned i seniorarbeidet, men jeg tror Gud har noe nytt for meg, selv i min alder.
Hun lengter inderlig etter å operere enda sterkere i nådegaver midt i det hverdagslige.
Forventer mer
– Jeg drømmer om å se en sterkere dimensjon av det profetiske i både mitt og andres liv. Vi må ikke bare drive med aktiviteter. Eldre mennesker skal ha drømmer. For min egen del ber jeg om å få tale Guds ord inn i barnebarns, naboers og venners liv. Ikke bare ord, men kraft.
Turid lever fortsatt i forventning om enda bedre tider:
– Moren min hadde noe av det på slutten av livet. Hun var en beskjeden dame og sa ikke mye, men under sykdomsperioden før hun døde, ble hun døpt i Den hellige ånd. Hun lå og priste Gud i tunger og kom med ord fra Gud til oss. Det hadde hun aldri gjort før! Det samme ønsker jeg å oppleve nå. Å komme enda nærmere Gud, begynne å fungere i nye nådegaver.
– Jeg vil være et medmenneske med solid bakkekontakt, men samtidig ha med dimensjonen om at jeg kjenner en Jesus som har all makt, og bruke det i møte med mennesker. Jeg drømmer om å tale profetisk inn i menneskers liv i det daglige, på fortauet, over kjøkkenbordet.
– Jeg vil være et medmenneske med solid bakkekontakt, men samtidig ha med dimensjonen om at jeg kjenner en Jesus som har all makt, og bruke det i møte med mennesker.
– Hva ligger deg mest på hjertet akkurat nå?
– Nød for alle barna som forsvinner bort fra tro og menighet når de vokser opp. Jeg føler på smerten alle mødrene kjenner. Vi har båret barna under hjertet, og når vi ser dem ta andre valg, gjør det så vondt. Derfor vil jeg gjerne stå sammen med slike kvinner, så vi kan bære hverandres byrder, unge og eldre, og be fram en vekkelse som høster inn alle bønnebarna. Jeg tror det blir en stor vekkelse, sier Turid
– Det er kraft i forbønn til at mennesker kan bli berørt.
Mye energi
Noe av det Turid takker Gud mest for, er mannen Egil. Hun mener at å være snille og rause med hverandre som ektefolk er den enkle oppskriften til 47 lykkelige år sammen.
– Han ser meg og er flink med oppmuntrende ord. Nå har vi kommet til den fasen at det ikke er mer å krangle om. Det er deilig, ler Turid.
Hun elsker feriene deres, når de kan sitte i samme hus, men i hver sin krok, og ikke si et eneste ord til hverandre, bare kjenne gleden over å være sammen. Eller prate masse om alt mulig.
– Egil er best på kjøkkenet av oss to, betror Turid oss. Fordi han er så glad i å lage mat, har jeg blitt dårligere! Men det er helt greit. Jeg rydder og baker. Han kokkelerer. Og jeg er hvertfall god til å spise, ler Turid fornøyd.
– Vi har alltid vært et team, selv om hverdagene våre er veldig forskjellige. Vi har klart å leve sammen i det kallet vi har, og velsigner hverandre.
– Nå gleder jeg meg til fortsettelsen.
Dette intervjuet ble først publisert i JK Magasinet.
