Det er tankevekkende å lese i Bibelen at Jesu muligheter til å gjøre mirakler kunne begrenses av menneskers avvisning og forakt, mens handlinger i tro kunne legge til rette for tegn og helbredelser.
Ingenting er som et dypdykk i Guds Ord! Jeg har i mange år sagt at det beste jeg kan tenke meg, om jeg skulle ha en blank dag jeg kunne fylle med hva som helst, er å få sitte ved et stort skrivebord med plass til utallige studiebibler og ulike oversettelser av Bibelen, med tid til å studere og granske Guds Ord uforstyrret. Og, ja, slik har jeg det fortsatt! Det å ha tid til å lese og grunne på Ordet er en sann glede!
Vel investert tid
Derfor er også gleden stor over hvert eneste kull av studenter som kommer til TBBMI (Troens Bevis Bibel- og Misjonsinstitutt, grunnlagt av Aril Edvardsen i 1968) her i hovedstaden.
Studenter som setter av ett eller flere år (TBBMI er treårig, men hvert år står for seg) til å granske Ordet, og som får en solid forankring og grunnvoll i troen som utruster dem for resten av livet.
Hvert eneste år går studentene igjennom grundige dypdykk i Skriften, og det er like velsignet hver gang å se den åpenbaring og de aha-opplevelser den enkelte får i møte med det levende Ordet.
Ja, den som gir seg selv muligheten til å sette av et slikt år, eller flere, vil aldri angre. Det er vel investert tid, uansett hva livet siden måtte romme av kall og tjeneste, arbeid eller videre studier, og uansett hvor i livsløpet man befinner seg.
Liv i skriftene
Når vi leser Guds Ord og gransker det som står der, strømmer det liv og åpenbaring fra Skriftene. Nå skal vi studere hvordan ulike grupper av mennesker inntok ulike holdninger til Jesus.
Vi skal gå til Markusevangeliet og dykke inn i kapittel seks. Kapittelet innleder med å si at Jesus er på sitt hjemsted. Han har kommet til Nasaret og disiplene er sammen med ham. På sabbaten går han til synagogen der han begynner å undervise.
Foraktet og forkastet
Folket som er samlet undrer seg. Hvor har han visdommen fra? De ser de kraftige gjerningene han gjør og er fulle av forundring. Hadde beretningen om det som utspiller seg i Nasaret denne dagen stanset her, hadde alt vært i skjønneste orden.
Oppriktig undring er det ingenting i veien med. Jesu mor, Maria, undret seg over hvordan det skulle gå til, det som engelen forkynte henne om at hun skulle bli med barn, – og på spørsmålet hun stilte engelen i all oppriktighet, fikk hun svar.
Men undring som blir til avvisning og kald forakt er noe helt annet. Og dessverre, på Jesu eget hjemsted, der de kunne ha vært stolte over at en av deres egne talte med slik visdom, hadde slik makt og myndighet og gjorde slike kraftige gjerninger, avskriver de ham i stedet. De lukker døren for underet, og åpner for forakten. «Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, som vi har kjent siden han var liten? Har han ikke vokst opp her, rett foran våre øyne? Hvem er det han tror han er? Vi kjenner da både hans brødre og søstre.»
Den foraktfulle ovenfra – og nedholdningen, som signaliserte en slags «vi vet hvem du er, og dine triks virker ikke på oss», skrudde igjen kranene for Guds velsignelser. Markus oppsummerer det slik: «Og de tok anstøt av ham.»
Den foraktfulle ovenfra – og nedholdningen, som signaliserte en slags «vi vet hvem du er, og dine triks virker ikke på oss», skrudde igjen kranene for Guds velsignelser.
Jesus taler med dem og sier at en profet blir foraktet av sine nærmeste, på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus. Verset som følger etter dette er så en skvetter til: «Og han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, unntatt at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.»
Begrenset miraklene
Her står det ikke at han ikke ville, det står at han ikke kunne. Måten menneskene tok ham imot på satte en begrensning på hva Jesus fikk gjort iblant dem! Og det står at han undret seg over deres vantro.
Jesus slo fast at en profet ikke blir tatt imot der han kommer fra, men det gjorde ikke at han forsto det. De hadde det samme valget som alle andre, men valgte vantro og forakt. Dermed koblet de seg av fra den velsignelsen de kunne fått del i. Det var ikke snakk om at de ønsket å tro, men ikke fikk det til; de ville ikke tro. De tok anstøt av ham, så ned på ham, fulle av forakt.
Et annet sted finner vi fortellingen om en far som kom til Jesus med sin sønn som led og hadde store plager, med bønn om han kunne helbrede ham.
Guds Ord viser oss med all tydelighet hvor viktig vår egen holdning er. Vil vi ta imot og tro, eller innta en holdning av avvisning og forakt?
Jesus oppfordrer ham til tro, og faren utbryter: «Jeg tror, hjelp min vantro!» Denne typen vantro hindret ikke Jesus, men den foraktfulle ovenfra og ned-holdningen som signaliserte en slags «vi vet hvem du er, og dine triks virker ikke på oss»-holdning, den skrudde igjen kranene for Guds velsignelse. Denne holdningen førte til at Jesus ikke kunne gjøre noen mektig gjerning der!
Ga disiplene makt
Markus forteller videre at Jesus dro fra Nasaret. Han besøkte andre landsbyer i området og underviste der. Han kalte til seg de tolv og ga dem makt til å drive ut onde ånder og be for syke, og sendte dem ut to og to. De kom tilbake med seiersrapporter om alt som hadde skjedd. Han ville ta dem med seg til et øde sted der de kunne være for seg selv og hvile seg litt, for det var så mange som kom og gikk at de ikke engang fikk tid til å spise.
De dro da bort med båten til et øde sted, men folket kom løpende etter dem til fots fra alle byene omkring, og nådde frem før dem. Jesus avviste dem ikke, han var full av medynk med folket, og fortsatte å undervise dem. Og her er det han metter tusener med bare noen fisker og brød! Etter at alle har spist, sender han folket av sted, mens disiplene går i båten for å dra i forveien.
Da alle hadde dratt gikk han opp i fjellet for å be. Men det varer ikke lenge før han må forlate dette bønnestedet. Han ser disiplene streve hardt med å ro. De har vinden midt imot seg, og i den fjerde nattevakt kommer han til dem gående på vannet! Disiplene blir slått av skrekk og tror det er et spøkelse de ser, men han roer dem ned og sier: «Det er meg, frykt ikke.» Han går opp i båten til dem, og stormen stilner. De krysser sjøen og legger til ved Genesaret-landet, og fortøyer der, skriver Markus.
Elsket og mottatt
Nå er vi i slutten av kapittel seks. Og her står beskrivelsen av en mottagelse som er av en helt annen karakter enn mottagelsen i Nasaret. Da han stiger ut av båten blir han straks gjenkjent. Og hva skjer? Folk begynner å løpe rundt i hele området. De tar til og med syke med seg ut av husene i sengene sine! Kan du se det for deg? Folk som løper omkring og haler ut alle syke de kan finne, for at Jesus skal røre ved dem?
Vi ser for oss hvordan det må ha vært: noen løp kanskje med de syke i én retning, men så hørte de at han var på et annet sted, og da løp de dit. Med de syke i sengene sine! Disse menneskene var fulle av tro! Og denne troen strakk seg ut til alle syke som de kjente til.
Mange av oss kjenner beretningen om kvinnen som hadde en uhelbredelig blodsykdom og som sa til seg selv: bare jeg får røre ved kanten av kappen til Jesus så kommer jeg til å bli helbredet! Hun kom bakfra i mengden, rørte ved ham og ble helbredet i samme stund.
Her har vi et helt folk som er som denne kvinnen! Hvor enn Jesus kom i Genesaret-landet, så la de ut de syke på torgene, og ba om å få røre om så bare ved minnedusken på kappen hans, og alle som rørte ved ham ble helbredet. For en motsetning til mottagelsen i Nasaret!
Helt fra begynnelsen har slangen forsøkt å skille mennesket fra Gud, og han holder stadig på med det samme spørsmålet som han stilte Eva i Edens hage: «Har Gud virkelig sagt?» Hans mål er å få oss mennesker til å tvile på Gud, på hans løfter og kjærlighet til oss.
Han vil holde oss i vantroen der vi ikke våger å gjøre som kvinnen som rørte ved Jesu kappe, eller som menneskene i Genesaret-landet som tok imot Jesus med åpne armer. Guds ord viser oss med all tydelighet hvor viktig vår egen holdning er. Vil vi ta imot og tro, eller innta en holdning av avvisning og forakt?
Begynnelsen og slutten av kapittel seks i Markus, beskriver to ulike områder og to helt ulike holdninger menneskene der inntok til Jesus. Det ble avgjørende for hvordan Guds rikes gjerninger fikk virke iblant dem. Vantro som ønsker å tro er en ting, men foraktfull ovenfra og ned-holdning som forkaster Guds Ord, er noe helt annet. Til den som tviler, men som sier som faren: «Hjelp min vantro!» så gjør Gud nettopp det. Guds Ord er sannhet. Hvert et løfte står fast.
På vårt eget kontinent, i vårt velsignede Norge, i våre byer og tettsteder, i våre hus og hjem, ber vi om å få se Jesus høyt elsket og varmt mottatt!
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet JK. https://jk.no/jkmagasinet
