Sommer er for mange en god mulighet til å få seg en ekstra hvil, gi rom for dype pust og kanskje rekalibrere noen ting i livet. I Norge fyller mange kristne noe av den tiden med sommerstevner for å få med seg noe god input for neste sesong. Men det er mye input rundt oss om dagen, så hvor mottagelige er vi for Guds tiltale?
På sommerstevnet i Sarons Dal i år fikk jeg med meg flere gode taler, og i etterkant ble jeg sittende og fundere på to ting. Det ene gjelder noe av talenes innhold som festet seg i hukommelsen, altså budskapene jeg fikk med meg. Det andre er min egen tilstand da jeg satt i benkeraden og lyttet. Begge disse, budskapet og egen tilstand, ble utgangspunkt for noen refleksjoner om hva det vil si å ta imot fra Gud og respondere på det Den hellige ånd gjør.
Sommertalenes budskap
La meg først oppsummere noe av det jeg satt igjen med etter noen av talene jeg fikk med meg på sommerstevnet.
Siri Iversen snakket fra historien om Samuel som kalles av Gud om natten. Hovedpoenget var at Gud taler til og kaller mennesker i dag. Øystein Gjerme var på samme frekvens da han sa: «Den hellige ånd handler i kirkehistorien ved at han kaller mennesker, fyller mennesker og leder mennesker.»
I Thomas Åleskjærs preken nevnte han uttrykket besøkelsestid; det at vi venter på en spesiell opplevelse av Gud. Hans poeng var likevel å ikke glemme Guds konstante nærvær, og undervurdere kraften som bor i oss hele tiden.
I Egil Svartdahls tale om å ta av seg på beina i Guds nærvær sa han noe sånt som dette: «Spørsmålet er ikke om Gud er kommet nær, men er vi nærværende?» Alle var de opptatt av å forkynne Guds reelle nærvær og inngripen i våre liv – han taler til oss, han bor i oss, han møter oss.
Min tilstand i benkeraden
Det var en nydelig opplevelse å sitte på kveldsmøter med hundrevis av andre kristne og prise Gud sammen. Det var også herlig å høre utfordrende forkynnelse, levende vitnesbyrd og gode rapporter fra misjonsfelten.
Omstendighetene var det altså ingenting å si på. Samtidig var det et lite kneppe spørsmål som surret rundt i hodet mitt mens jeg hørte Guds Ord forkynt: Lar jeg meg utfordre? Lar jeg det de taler om gå inn på meg? Klarer jeg å ta imot det jeg hører med den ærefrykten det fortjener?
Med fare for å bli i overkant skjematisk vil jeg leke meg med fire nivåer av mottagelighet. Nivå null er at du ikke engang hører. Det betyr at man ikke leser Bibelen, ikke ber og ikke hører forkynnelse.
Nivå én er når du hører, men ikke hører etter. Det vet foreldre hva betyr. Det gjør forresten alle som ikke er foreldre også. Nivå to er når man hører godt etter, og til og med kan huske hva som blir sagt. Der var vel jeg denne sommeren. Men så ser jeg for meg at det finnes et nivå tre, hvor sinnet er åpent, hjertet er mykt, ånden er villig og forventingen er stor. Der ber jeg om å få være oftere.
Saligprisningene
Dette betyr ikke at jeg må skjerpe meg for å komme til et nytt nivå av mottagelighet, og heller ikke at Guds Ord ikke ble sådd i mitt hjertet den sommeruka. Vi vet at såkornet kan ta tid før det gror, og det daglige livet med Gud er ikke å se skriften på veggen hver dag.
Likevel tror jeg Gud vil slippe mer til i oss enn det vi noen ganger lar ham gjøre. Han vil jo tale til oss, møte oss og lede oss til salighet! Derfor ville jeg spørre meg selv hva Bibelen kan fortelle om dette. Så hva skjer om vi leser noen av saligprisningene i Matteus 5 med dette i mente?
«Salige er de som er fattige i ånden, himmelriket er deres. Salige er de som sørger, de skal trøstes. Salige er de ydmyke, de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes» (Matt 5,3-6).
Det er ikke alt i saligprisningene jeg føler jeg har full forståelse over, men her blir jeg minnet om en viktig åndelig sannhet. Gud metter dem som hungrer, han trøster de sørgende og han gir til de fattige.
Er jeg for mett der jeg sitter på benken og hører på Norges store predikanter? Hva er jeg mettet på? Er jeg for fornøyd med tingenes tilstand?
Det finnes noen behov der som Gud dekker. Men hva om vi ikke har behov, eller rettere sagt ikke tror vi har det. Det står i Lukas 5,31 at det ikke er de friske som trenger lege, men de syke, og at Jesus ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Er jeg for mett der jeg sitter på benken og hører på Norges store predikanter? Hva er jeg mettet på? Er jeg for fornøyd med tingenes tilstand?
Input-overflod
Tilværelsen vi lever i mater oss med informasjon døgnet rundt. Mye av det er destruktivt og mye er unyttig vas. Det kan man lett forstå at vi ikke skal ta til oss av. Men det meste av det jeg tar til meg er positivt og konstruktivt innhold. Det kan være bibelske og åndelige sannheter som tikker inn på telefonen i ny og ne. Det kan være god bibelsk undervisning.
Poenget mitt er ikke at vi skal slutte med å fylle oss med god input fra den store medieverden der ute. Jeg bare spør meg selv om denne konstante tilgangen på inspirasjonsord og kristne onelinere metter oss slik at den sterke hungeren etter å la Guds ord tale på dypet står i fare for å forsvinne.
Selv om man ikke engang skulle svirre rundt på sosiale medier hele tiden, kan man jo mettes av bare tanken på alt det som finnes der ute. Alt er tilgjengelig, og så blir den direkte tilgangen til Guds spiskammer bare én i mengden.
Jeg tror det er stor sjanse for at all inputen som omgir oss kan gjøre oss mindre mottagelige for Ordets kraft. Dette forsterkes dersom inputen bare går inn og aldri ut igjen. Det blir som mellommåltider og småspising uten trening. For hvor ofte lytter og leser vi inspirerende ord sammenlignet med hvor ofte vi deler med andre det Gud har lagt på våre hjerter?
Jeg tror det er stor sjanse for at all inputen som omgir oss kan gjøre oss mindre mottagelige for Ordets kraft.
Taleren og lytteren
Du har sikkert også opplevd at kommunikasjon er en vanskelig sport. I samtaler oppstår det innimellom misforståelser. Ofte kan jeg sitte og flikke på en melding for å forsikre meg om at det ikke kan misforståes.
Jeg føler jeg har et stort ansvar for at meningen blir forstått. Men så ligger det jo litt ansvar på den som leser også. Det ene spørsmålet er om budskapet blir tydelig forkynt, og det andre er om leseren eller lytteren er i stand til å ta budskapet til seg. Hvor mye ansvar ligger på taleren og hvor mye på lytteren i en vanlig søndagspreken?
Hvor mange av oss har vel ikke sagt eller tenkt etter en søndagspreken at «den talen fikk jeg ikke noe ut av.» Da tenker vi gjerne at predikanten skulle gjort en bedre jobb i forberedelsene. Det er ikke umulig, men hva med lytterens ansvar? På søndagsgudstjenester er jo vanligvis de fleste av oss lyttere, og som lytter er det bare mitt lytteansvar jeg kan gjøre noe med.
Guds ord vender aldri tomt tilbake, så hvis predikanten har forkynt Guds Ord, er det vel alltid noe å lære hvis lytteren er lydhør og mottagelig nok.
Bønn om salighet
Min bønn er å bli en av de salige og mottagelige. Gud, jeg vil være den som eier himmelriket på grunn av min fattigdom i ånden. Jeg ber om å strippes av min «åndelige rikdom», en slags «been there, done that»-holdning eller selvrettferdig metthet.
Gi meg tørst og hunger, lengsel og ydmykhet. Gud, du som er nær, hjelp meg å være nærværende. Hjelp meg å være sårbar, formbar og sønderknust i møtet med ditt Ord, når jeg ofte går i forsvar, og gjør meg hard. Hjelp meg å være mottagelig for tilrettevisning når Ordet forkynnes. La det være slik at ditt Ord skaper lidenskap og forventning, når jeg ofte blir likegyldig og passiv. Amen.
