Bibelens oppskrift på et sunt selvbilde kan forandre livet ditt.
Bibelen er full av visdomsskatter som oppmuntrer og motiverer oss i hverdagen. Noen ganger kan predikanter likevel beskyldes for å bare preke «feel-good» motivasjonstaler av typen: «Du kan forandre verden!» eller «Du er god nok som du er!»
Det Bibelen sier om selvbildet er mer enn halvinspirerende floskler, og det kan faktisk forandre livet ditt kolossalt!
Er vi rotfestet i Jesus?
Hvor skal vi lete for å ikke kolossalt misforstå den bibelske læren om vårt selvbilde? I Kolosserbrevet så klart (unnskyld min klossete ordspillhumor).
For å ha en sunt selvbilde må det jo være fundamentert på Guds sannheter. Når vi tar imot Jesus som Herre, bør vårt selvbilde også bli kolossalt forvandlet.
Vårt selvbilde henger tett sammen med vårt gudsbilde.
Jo nærmere vi kommer Gud, desto mer ser vi oss selv i rett lys.
Jo nærmere vi kommer Gud, desto mer ser vi oss selv i rett lys. Jo mer innsikt vi har i vår tro, desto mer vil vi forstå hvem vi er. Jo bedre vi forstår evangeliet, desto mer bibelsk blir vårt selvbilde. Den første kolossale sannheten jeg vil løfte fram er denne:
«For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde. Dere var døde på grunn av deres synder, uomskåret som dere var med deres onde natur. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre synder» (Kol 2:12-13).
Mønsteret vi ser er: Begravet, men reist opp; død, men gjort levende; ond natur, men tilgitt. Dette blir menigheten i Kolossai minnet på, og et par vers tidligere ser vi sammenhengen:
«Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre; så må dere også leve i ham. Vær rotfestet i ham og bygd på ham» (Kol 2:6-7a).
Leve rotfestet
De hadde tatt i mot Jesus, men ble minnet om å leve rotfestet i ham.
Hvorfor måtte Paulus gi slike påminnelser til kristne? Det var tydeligvis noen som var blitt frelst, men likevel ikke hadde fått tak på dette. Er det noen kristne også i vår tid som ikke har selvbildet sitt rotfestet i Jesus?
Vi leste akkurat fra vers 12 hva som er det rette ankeret for vår selvforståelse. Hvis ikke vi bygger våre liv på Jesus vil andre krefter definere hvem vi er. Paulus fortsetter også med en kolossal advarsel om akkurat dette:
«Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus» (Kol 2, 8).
Visdomslære og tomt bedrag høres for meg ut som motivasjonstaler uten skikkelig Bibelsk fundament. Her snakker nok Paulus om mer enn bare selvbildet; han snakker om forståelsen av hele evangeliet. Men vårt selvbilde henger tett sammen med det. Så hvilke grunnkrefter i dagens verden påvirker vår selvforståelse?
Skamfull eller uten skam?
Det finnes stemmer som vil trykke deg ned og minne deg om alt du ikke får til. Det kan være tanker som skaper fordømmelse for mangelen på hellighet i livet ditt. Stemmene kan høres slik ut: «Ikke ha så store forventninger til hva Gud gjør gjennom deg! Du sliter jo fortsatt med synd i livet ditt. Hvordan kan du vitne frimodig når du ikke selv lever etter Bibelen engang? Hvor mange har du forresten sett frelst det siste året?»
Hvis slike tanker får slippe til i oss, gjør det noe med selvbildet vårt. Vi blir skamfulle.
Personlig vet jeg godt at de stemmene er tomt bedrag, men jeg kan merke at de noen ganger biter litt på, hvis jeg ikke følger Paulus advarsel og passer godt på. Små tanker om skam og fordømmelse kan snike seg inn i hjertet, og prøve å fange oss.
Hvis vi ikke lever i Ham, får disse tankene grobunn og vil sakte men sikkert tappe oss for frimodighet i bønnelivet, lovsangen og vitnetjenesten.
Et helt annet eksempel på krefter som stammer fra verden og ikke fra Kristus fant jeg i boken «Sex i Bibelen» av Einar Gelius. Boken er sterkt imot fordømmende og syndfokusert kristendom, for det gir oss bare dårlig selvfølelse.
Særlig kritiserer Gelius de strenge reglene rundt seksualitet fordi det bringer fordømmelse og skam over noe som er naturlig og godt. Selv om dette eksempelet er 13 år gammelt representerer det tankegods som fortsatt finnes i dag.
For å slippe skammen og det dårlige selvbildet fremmes tanken om å fjerne syndsbegrepet fullstendig! Siden Gud er kjærlighet kan man tillate alt og likevel ha god samvittighet.
Som kristne forstår vi at vi ikke skal ha et selvbilde preget av skam. Men vi skjønner også at vi ikke skal godta all synd for å slippe skammen.
Ikke en mellomting
Som kristne forstår vi at vi ikke skal ha et selvbilde preget av skam. Men vi skjønner også at vi ikke skal godta all synd for å slippe skammen.
Så hva er da den rette bibelske forståelsen, er det en slags mellomting? Er det bibelske motsvaret til skamfullhet og fordømmelse at «du er god nok som du er?» Tenker vi: «Joda, vi lever ikke så hellig som vi burde, og vi sliter litt med synd, men det er jo ikke så nøye, for Gud er god og han godtar meg akkurat slik jeg er?»
Eller tenker vi eventuelt: «Joda, Gud er jo kjærlig, raus og overbærende, men jeg har jo såpass mye på rullebladet at jeg kan ikke gå rundt og tenke for høye tanker om meg selv?»
Nei, de to kolossale sannhetene vi må klare å se på en gang er: (1) Hvor råtne, elendige og håpløse vi er i oss selv, og samtidig (2) hvor fullkomne og fantastiske vi er i Ham!
Bibelen prøver ikke å lage noe glansbilde av mennesket. Den prøver ikke å skape formildende omstendigheter for vår synd. Der janteloven sier: «Du må ikke komme her og tro du er så hellig,» så drar Bibelen den enda lenger: «Du er død i din synd.» Der Gelius sier: «Gud fordømmer deg ikke, for han godtar alt», så sier Bibelen: «Gud tilgir deg alt, og gjør deg levende igjen».
«Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet» (Kol 3, 12).
Når vi innser hvem vi er i oss selv, død i synd, uten unnskyldning, så kan vi legge av oss det onde. Når vi ser hvem vi er i Jesus, Guds utvalgte, helliget og elsket, så kan vi kle oss i det han har for oss.
To selvbildesykdommer
For å oppsummere kan man si det finnes to selvbildesykdommer som trenger kolossal helbredelse.
Noen har et selvbilde som mangler innsikt i sannheten: Du er Guds utvalgte, helliget, elsket og oppreist med Kristus. Det fører til at man ikke har frimodighet i bønn og tilbedelse på grunn av skamfølelse, selv om man har bedt om tilgivelse. Skammen forsvinner ikke ved at man slutter å snakke om synd som synd, men den forsvinner når man begynner å snakke om tilgivelse som tilgivelse.
Skammen forsvinner ikke ved at man slutter å snakke om synd som synd, men den forsvinner når man begynner å snakke om tilgivelse som tilgivelse.
Den andre sykdommen er hvis selvbildet sier «jeg er ganske ok», men så har man ikke tatt oppgjør med synd i livet sitt. Da blir selvbildet bygd på en illusjon av at alt er greit, og man mangler sannheten om hvor svak vår natur er.
Man frykter kanskje at å konfrontere synden går utover den gode selvfølelsen, og det vil nok også skje i første omgang. Men uten det oppgjøret vil man ikke oppleve til fulle hva det vil si å være elsket på tross av synden, tilgitt for synden og oppreist til et nytt og annerledes liv.
Det kolossale selvbildet er altså å ha begge disse sannhetene på plass: Selvet i seg selv er død i synd, men tilgitt og oppreist i Jesus.
