Hvordan kan tanken om en framtidig hendelse som skal finne sted en eller annen gang i framtiden, gi mening for dagens mennesker?
«Vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid. Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde sukker med oss selv og venter med iver på barnekåret, vår kropps forløsning» (Rom 8,22-23).
Jeg har kommet ut med en bok denne vinteren. Den bærer tittelen «Jesus kommer igjen – Bibelens lære om endetiden og Jesu gjenkomst». Det tok meg 35 år å skrive den. Selve manuset var ferdig på noen måneder. Men bokens tema måtte modnes fram i takt med min egen modning. Derfor 35 år.
Ulik erfaringsbakgrunn
Jeg har undervist om Jesu gjenkomst i en årrekke både i inn- og utland. Èn ting er å undervise på bibelskoler og i menigheter. Noe annet er det å skrive en bok. Da slipper man sine tanker ut i det offentlige rom der de møter mennesker i ulike livssituasjoner og med ulik erfaringsbakgrunn.
De kan møte dem som knapt nok vet hva du snakker om. «Jesu gjenkomst? Hva er det for slags svermerisk tøv?» Og de kan møte dem som altfor godt vet hva du snakker om. De som fremdeles kan kjenne på frykten og usikkerheten de opplevde i sin ungdoms menighet, der forkynnelsen om endetiden stod sentralt.
For en tid siden møtte jeg en av disse. Hans far var forkynner og talte ofte om Jesu gjenkomst. En vinterdag var far og mor på møte og han og hans bror var alene hjemme. Det ble sent på kveld uten at far og mor kom hjem. Det guttene ikke viste, var at foreldrene på det glatte føret hadde glidd ut i grøfta og trengte bergingshjelp. Dette var før mobiltelefonens tid, og man fikk ikke gitt beskjed til de to som ventet der hjemme. Nå satt guttene og tenkte at Jesus helt sikkert hadde kommet igjen og hentet deres foreldre og at de to var blitt tilbake. Sporene etter opplevelsen satt fremdeles igjen i den godt voksne mannen femti år etter.
Er det mulig å forkynne om endetiden og Jesu gjenkomst uten å skremme folk og uten å miste kontakten med virkelighetens verden?
Jeg husker fra en menighet jeg besøkte for mange år siden, at det der på stedet, på 1950 tallet, hadde vært vekkelse med sterk forkynnelse om at Jesus kunne komme når som helst. «Derfor er det ikke nødvendig å gifte seg og stifte familie eller å ta utdannelse», ble det sagt. Da jeg besøkte dem etter alle disse årene, var det i menigheten en overvekt av ugifte kvinner i pensjonsalderen. De hadde trodd det som ble forkynt. Det hele hadde vært morsomt om det ikke var for at det egentlig er dypt tragisk.
På bakgrunn av slike opplevelser, og mange andre, spør jeg meg: Er det mulig å forkynne om endetiden og Jesu gjenkomst uten å skremme folk og uten å miste kontakten med virkelighetens verden? Jeg tror det. Men det er ikke lett.
Framtidshåp eller virkelighetsflukt?
Forkynnelsen om Jesu gjenkomst har dessverre noen ganger skjedd på feil måte. Med en ensidig vektlegging av ild og svovel, dom og død og alt det grusomme som står å lese, har forkynnelsen altfor ofte skremt tilhørerne. Med det resultat av dette tema har kommet i miskreditt og blitt tonet ned eller helt lagt til side. Det er sant at det går mot en dommens dag da Gud vil ta et oppgjør med all ondskap og gjøre slutt på dette én gang for alle. Men det er ikke hele bildet.
Når Paulus forteller om Jesu gjenkomst trekker han fram det kristne håpet og sier at vi skal trøste hverandre med dette. For den som tror, går det mot dag. Når Jesus kommer igjen, skal vi møte en venn, en vi har ønsket velkommen inn i våre liv som Mester og Herre. Han har framtiden i sin hånd og har alt under kontroll.
I Romerbrevet kapittel 8 skriver Paulus at Gud har gitt oss barnekårets ånd. Han går så videre og snakker om det håpet den troende har, og inkluderer hele skapningen i forventningen om en ny framtid. Det er som om han legger øret til naturen og alt det skapte, og hører stønn og sukk og fødselsveer. Skapningen er fylt av den samme lengsel som Guds barn. En lengsel etter å bli fridd ut av forgjengelighetens trelldom.
«I dette håpet er vi frelst»
Gud har lagt ned i oss et framtidshåp. Og «i dette håpet er vi frelst». Det er et håp som deles av hele skapningen. Er det håp for verden? Definitivt. Gud har selv skapt den og den hviler i Hans hånd. Dette håpet er knyttet til at Jesus kommer igjen. Da skal vi oppleve «herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn».
Men hvordan kan tanken om en framtidig hendelse, Jesu gjenkomst, som skal finne sted en eller annen gang i framtiden, gi mening for dagens mennesker, opptatt som de er av dagliglivets mange fortredeligheter? Hvordan kan det gi dem håp om en bedre framtid?
Hvordan kan tanken om en framtidig hendelse som skal finne sted en eller annen gang i framtiden, gi mening for dagens mennesker?
Spørsmålet er utfordrende fordi svaret involverer oss som kaller oss kristne. Vi representerer det håpet verden trenger. Vi er håpets folk. Vi er gjenfødt til et levende håp og i den grad håpet lever i oss vil vi kunne leve ut håpet slik at mennesker omkring oss kan få del i det samme håpet»! Vi er kalt til å forkynne det kristne håp i en verden som har mistet håpet. Og om vi lever i dette håpet vil det synes på våre liv.
Apostelen Peter gir et svar på spørsmålet om hvorfor det drøyer med Jesu gjenkomst. Gud vil at flest mulig skal bli frelst! Herren drøyer fordi Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. Paulus er inne på det samme. Vissheten om at han skulle inn for Kristi domstol var en motivasjon til å forkynne evangeliet. Evangelisering og forventningen om at Jesus skal komme tilbake, hører altså sammen. En rett oppfatning av endetiden gjør oss ikke til virkelighetsfjerne drømmere, men til ivrige sjelevinnere.
Håpet heter Jesus Kristus
Bibelens undervisning om endetiden er mangfoldig. Når jeg her velger å sette søkelys på det kristne håpet, er det fordi jeg tror dette er noe vi som troens folk spesielt trenger å holde fram i vår tid. Det er håp for verden. Håpet heter Jesus Kristus.
Håpet er knyttet til at Jesus skal komme igjen. Men kommer Han én gang eller to ganger? I denne sammenheng er det faktisk ikke så viktig. Personlig forstår jeg bibelen slik at Jesus gjenkomst vil skje i to avdelinger Først kommer han for å hente sin menighet, slik han sier i Johannes 14:
«I Min Fars hus er det mange rom. Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, skal også dere være» (Joh 14,2–3).
Deretter kommer han for å opprette tusenårsriket.
Håpet er knyttet til Jesu gjenkomst: «Mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus» Tit 2,13.
Håpet er knyttet til oppstandelsen fra de døde. Allerede kong David profeterer om dette i Salme 16: «Derfor er mitt hjerte glad, og min ære fryder seg. Ja også mitt kjød skal hvile med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, heller ikke skal du overlate din hellige til å se fordervelse» (Salme 16,9-10).
Vår oppstandelse
David talte profetisk om Jesu Kristi oppstandelse som er garantien for vår egen oppstandelse. «For dette sier vi til dere med et Herrens Ord, at vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, på ingen måte skal komme i forveien for dem som er innsovnet For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord» (1 Tess 4,15–18).
Oppstandelseslegemet er knyttet til den første oppstandelse. Store deler av 1 Korinterbrev kapittel 15 omhandler hvordan det forgjengelige legemet vi har i dag, skal byttes ut med det uforgjengelige legemet vi vil få (1 Kor 15,35–54). Paulus forteller i Romerbrevet 8 hvordan hele skapningen lengter til den dagen da vår kropp skal forløses.
Når den troende dør, blir den materielle delen, kroppen, lagt i grav til oppstandelsens dag. Den immaterielle delen, sjelen og ånden går til paradis. Vårt herlighetslegeme kommer fra himmelen og vår sjel og ånd tar bolig i dette ved oppstandelsen og forvandlingen: «For vi vet at om vårt jordiske hus, dette teltet, brytes ned, har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er lagd med hender, evig i Himlene. Mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra Himmelen, for at vi ikke skal bli funnet nakne når vi er blitt ikledd denne. Vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget. For vi vil ikke bli avkledd, men heller ikledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet» (2 Kor 5,1–4).
Den immaterielle delen, sjelen og ånden går til paradis
Gud skapte oss som en helhet med ånd, sjel og kropp. Derfor er gjenopprettelsen etter syndefallet fullbyrdet først ved legemets oppstandelse i herlighet. Bare på den måten er døden endelig beseiret.
Ny himmel og jord
Håpet er knyttet til verdens gjenfødelse. I Matteus 19, 28 forteller Jesus sine disipler om sin gjenkomst i herlighet og kaller dette for gjenfødelsen. Slik jeg forstår sammenhengen snakker han om det kommende fredsriket, tusenårsriket.
Jeg tolker dette som et konkret rike der Jesus selv, Davids Sønn skal sitte på Davids trone i Jerusalem. Det vil være et rike preget av rettferdighet, global fred og harmoni og der til og med dyreriket vil være som i Edens hage. Det er som om Gud vil si til alle oss mennesker: slik ville verden sett ut om dere hadde vært gode forvaltere.
Håpet er knyttet til en ny himmel og en ny jord. Gud skaper en ny himmel og en ny jord av en verden i brann: «Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskers dom og fortapelse. (2 Pet 3,7)
Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).
Det blir en kvalitativt ny virkelighet. Vi har nådd fullendelsen. «Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, ta slutt» (1 Kor 13,10).
Den siste visjonen vi møter i bibelen er synet av en ny himmel og en ny jord. En nyskapt verden.
Jesus Kristus er verdens håp. Og vi er håpets folk. Må Den Hellige Ånd gi oss frimodighet og visdom til å forkynne håpet for menneskene omkring oss.
